Blogglistenhits Tankevandring

lørdag 25. mars 2017

Psykisk lidelse på norsk



Selvsagt skal vi diskutere hvordan vi skal forstå og behandle psykisk lidelse. Men her til lands havner debatten ofte i en av to anti-psykologiske grøfter.


I det siste har det vært debatt om psykiske lidelser. Delvis har den handlet om åpenhet. En skulle kanskje tro at økt åpenhet er en god ting, fordi det normaliserer og reduserer stigma. Men det finnes også kritiske røster. Flere kronikker har uttrykt bekymring for at det kan bli trendy å ha psykiske lidelser. Særlig er det fokus på unge mennesker - i stedet for å ta tak i seg selv og sine utfordringer, låses de fast i en selvvalgt offerrolle. Kanskje romantiserer de lidelse, eller bruker den til å gjøre seg selv mer interessante.


På denne måten kan fremveksten av moderne psykologi og psykoterapi oppfattes som en forbannelse mer enn en velsignelse. Sist ut i denne kritikken er psykiater Marianne Mjaaland, som mener at psykologenes inntog i psykisk helsevern har ført til en patologisering av hverdagens normale plager. Plutselig skal all uro og tristhet - “sjelelige forkjølelser” med hennes ord - føre til at man skal ha behandling. Mjaaland mener at “halvdeprimerte damer” på denne måten stjeler ressurser fra de som virkelig trenger det - pasienter med alvorlige psykiske lidelser, særlig psykose.


Dette er et tilbakevendende tema i norsk offentlighet. Tanken om at psykologi og psykoterapi er med på å svekke befolkningens naturlige motstandskraft mot livsutfordringer, og å gjøre dem avhengige av et ekspertsystem for å takle hverdagen.


Dette er det selvsagt grunn til å tenke over. I den grad vi ser en økning av psykiske plager, må en spørre seg om det er noen sosiale eller kulturelle prosesser som gjør at opplevde vansker kanaliseres inn i bestemte retninger. For eksempel overforbruk av antidepressiv medikasjon - en utvikling hvor det er sterke kommersielle krefter som ser seg tjent med å omtolke forbigående plager til behandlingstrengende lidelser. Det er også grunn til å reflektere over diagnosesystemet, som snever ramme for å forstå eksistensiell nød. Det er problemer knyttet til gyldigheten av diagnoser. Men det betyr ikke at mennesker med psykiske lidelser er innbilte syke.


Jeg synes at kritikken ofte mangler grunnlag i forskning. Er det sant at det blir stadig flere med psykiske lidelser? Og er det sant at åpenhet i nyhetsbildet og sosiale medier fører til at flere og flere velger en aktiv selvhandikappende livsholdning fremfor en aktiv problemløsende? Den mangler også innsikt i det å være menneske. Som om vi ufritt bare kopierer andre - “det er kult å være syk”. Folk fremstilles som passive konsumenter som lar sin identitet bli formet uten nyanser eller evne til kritisk refleksjon.


Den blå grøften

Det er politiske undertoner her. Slike holdninger henger gjerne sammen med ens grunnleggende verdisyn. Satt på spissen kan vi kalle dette “den blå grøften” når det gjelder psykisk lidelse. Det betyr ikke at alle som befinner seg på høyresiden i politikken går i denne grøften. Det finnes mange politikere og velgere som har nyanserte og innlevende holdninger til psykiske vansker og hvilke løsninger som trengs. Men det er hva som skjer når vektlegging av individuelt ansvar tas for langt, og en mister både empati og nyanser.


Individer forventes da å kunne gjøre et rasjonelt valg om å bli aktiv i utdanning og arbeidsliv. Det gjelder bare å tenke positivt, og å ta seg i nakken, så går det seg nok til. Gå på jobb eller skole. Snakk med venner og familie. Ikke gå i terapi - som Marianne Mjaaland sier, så fører det bare til at du blir avhengig av en behandler - en tilstand hun beskriver som “lært hjelpeløshet”.


På denne måten skapes en forestilling om en nasjon av innbilte syke, og oppfordringer om å "ta seg sammen" ligger snublende nær. Jeg synes også medieforståelsen som ligger til grunn er banal. Folk fremstilles som passive mottakere som rått svelger budskap om at det er trendy å være syk. Selvsagt kan det ligge en risiko i overdeling, men jeg tror effekten av økt åpenhet er overveiende positiv. Det motvirker ensomhetsfølelse, skam og selvforakt - og det kan senke terskelen for å søke hjelp for de som trenger det.


Den røde grøften

Det finnes også en annen vanlig posisjon i norsk debattlandskap rundt dette. Den kan vi kalle “den røde grøften”. Også her rettes fokus bort fra enkeltpersonens erfaringer. Men her er ikke løsningen å ta seg sammen. Nei, her er det ikke personen det er noe galt med - det er samfunnet som har skylden.


Ett eksempel på dette er danske Svend Brinkmann, som med sin anti-selvhjelpsbok “Stå imot” har slått godt an også her til lands. Og Ole Jacob Madsen har formulert en lignende kritikk av både selvhjelp og psykoterapi: Det gir individer skylden for det som er samfunnsmessige problemer, og skaper selvsentrerte og politisk passive mennesker. Ideologisk og verdimessig befinner vi oss her nærmere venstresiden, hvor personen er mindre viktig enn det kollektive og strukturelle, og hvor psykologiske forklaringer lett ses på som feil analysenivå.


Her har vi en individualisering med motsatt fortegn. Psykologien forsøker å plassere deg inn i en forståelsesramme som er intrapsykisk og diagnostisk. Dermed formes en selvforståelse som løsrevet individ, som ikke tjener deg. I stedet er det det kapitalistiske systemet som tjener på dette, ved at folk finner nye men ukritiske måter å tilpasse seg et usunt system på.


På samme måte som med den blå grøften, så er ikke dette dekkende for synet til alle på venstresiden. Også her vil de fleste ha nyanserte perspektiver på dette problemet. Men det er en ekstremposisjon, som vi kan kjenne igjen i debatter om psykisk helse.


Systemforklaringer har god grobunn i Norge. Vi er tross alt en nasjon av sosialdemokrater - kollektivt orienterte, raske til å tenke på helhetsbildet og mulige måter å regulere samfunnet på for å gjøre det bedre å leve i. En ytterligere forklaring kan også være at norsk sosiologi har lang tradisjon som statlig styringsvitenskap, og at det dermed er lettere å ty til strukturelle analyser.


Videre har vi et akademisk liv preget av såkalt kritisk teori, som gjerne er en ryggmargsrefleks innen humaniora. Her er det arven etter Frankfurt-skolen som gjelder, eventuelt åtti- og nittitallets postmoderne perspektiver. Individet eller subjektet er dermed en illusorisk analyseenhet. Vi er determinert av sosiale krefter, enten disse kan forstås i ny-marxistisk forstand eller utfolder seg som mer diffuse, foucaultianske nettverk av makt og kontroll. Dermed blir det noe suspekt og intellektuelt slepphendt ved å bry oss for mye om tanker og følelser som enkeltpersonen har.


Anti-psykologi

På denne måten har vi fått to konkurrerende og politisk motiverte perspektiver på psykisk lidelse. De kan begge ha noe for seg som kritiske bemerkninger til rådende praksis. Ingen fagfelt eller systemer bør få utfolde fritt seg uten innsyn, utfordringer og debatt. Men risikoen er at debattanter i både den blå og røde grøften avviser opplevelsen til enkeltpersoner. I verste fall kan selvforståelsen betraktes som uinteressant, som om man lå under for illusjoner. Det kan ugyldiggjøre vansker, og øke skammen som den enkelte føler over å ikke strekke til.


Du er bare lat. Eller du har lest for mange blogger, og prøver å gjøre deg interessant med angsten din. Eller du har blitt lurt av legemiddelindustrien til å tro at du har sosial angst, eller misforstår din egen depresjon ved at du ikke skjønner at det handler om strukturelle forhold.


Det er vanskelig å kjenne seg igjen i disse påstandene fra min hverdag som psykolog. Jeg opplever ikke at jeg eller mine kollegaer behandler hovedsakelig friske folk som tror at de er syke. Heller ikke synes jeg vi jobber for å frata folk autonomi eller handlekraft. Jeg ser meg selv heller ikke som en naiv agent for det nyliberale kapitalistiske maskineriet.


Hvordan vi tenker på sinnet og dets plager har konsekvenser for hvordan vi møter mennesker. Faren ved både den blå og den røde grøften er at vi snakker om psykisk lidelse fra et fastlåst utgangspunkt. Det hindrer oss i å se løsninger. Utfordringen er hvordan vi skal jobbe med individuell sårbarhet på en måte som er til hjelp.


Den røde og den blå grøften innebærer i verste fall en benektning av det psykologiske. At mennesker er tenkende og følende vesener, som forstår og skaper sin verden gjennom aktiv fortolkning. Noen ganger blir måten å forstå verden på hindrende - en overdrevent pessimistisk måte å tenke om oss selv og andre på, kan gjerne være noe vi bærer med oss. Det samme er hvordan vi reagerer på utfordringer - noen av oss har en tendens til å reagere med sterke følelser, og bruke lang tid på å lande. Dette kan være rotfestet i både biologi og erfaringer. Slike mønstre i tanke- og følelsesliv er en risikofaktor for ulike typer vansker.


Psykiske lidelser er en av de største folkehelseutfordringene våre. Uro og tristhet er selvsagt normale og ofte kortvarige reaksjoner på livshendelser. Men noen har disse plagene over lengre tid, og det hindrer dem i å leve slik de ønsker.


Forskning viser at selv mildere angst og depresjon har stor innvirkning på funksjon og livskvalitet. Slike plager går ut over skolegang, yrkesliv og sosial tilhørighet. De er også klare risikofaktorer for mer alvorlige plager på sikt. Depresjon er forbigående - men det er også tilbakevendende. Og ofte henger depresjon sammen med angst, som ikke går over av seg selv.


Det finnes effektive måter å jobbe med sine egne mønstre og sårbarheter på. Men løsningen er verken å ta seg sammen, eller å sitte og vente på at samfunnet skal endres gjennom politisk handling. La oss gjerne drøfte hvordan vi best kan forstå og lindre psykiske plager. Men la oss prøve å unngå at vi snakker fra de samme gamle grøftene.




søndag 12. mars 2017

Kan mindfulness være skadelig?






Mindfulness handler om å være til stede med det du erfarer i øyeblikket på en ikke-dømmende måte. Denne østlige meditasjonsformen i vestlig, vitenskapelig drakt er blitt veldig populær, som stressmestring for folk flest og som ledd i psykologisk behandling. Stadig vekk kan vi lese oppslag om at mindfulness skal være til hjelp for et bredt spekter av plager og problemer. Et kjapt nyhetssøk fra det fortsatt unge året finner forskning som viser gunstige effekter på angst, helsefremmende atferd, og barn og unges psykiske helse.


Det har vært en voldsom vekst i interessen for mindfulness. Og noen ganger kan entusiasmen for en ny metode løpe foran forskningen på den. Det er ingen tvil om at mindfulness treffer noe i tidsånden. Det 21. Århundre er epoken hvor first world problems har eksplodert. Våre privilegerte hverdager er mer enn noen gang preget av tidsklemmer, statusjag, verdimessig krysspress og digital overload. Da er det ikke rart at folk og journalister trekkes mot en metode som later til å love harmoni for stressede, distraherte og usikre sinn.


Etter hvert har det begynt å komme mer kritiske røster. Noen stiller spørsmål ved kvaliteten på forskningen. Andre er bekymret for at mindfulness skal være en praksis som fokuserer for mye på individet, og dermed tar blikk bort fra sosiale, kulturelle og politiske årsaker til stress og lidelse. Dette er betimelige spørsmål.


Full disclosure: Jeg praktiserer mindfulness, jeg forsker på det, og jeg arbeider med å formidle det til andre. Jeg opplever det som personlig meningsfullt, og nyttig i arbeidet med både utfordrende hverdagsfølelser og psykiske vansker. Men jeg har tidligere funnet det nødvendig å harselere med spa-varianten av mindfulness. Jeg har også kritisert overselging av forskningsresultater, og ønsket velinformert kritikk av metoden velkommen.


Det er all grunn til å være både nøktern og skeptisk når du hører og leser om mindfulness. Det er fortsatt mye vi ikke vet. Det hjelper ikke for alle. Det virker ikke bedre enn noen andre behandlinger. Og for noen plager - særlig livshemmende angst - er det sannsynligvis best å prøve andre metoder før du prøver mindfulness.


Men i det siste så er det et viktig tema som er blitt tatt opp. Kan det i noen tilfeller være skadelig å øve på mindfulness? Er det noen som burde holde seg unna denne praksisen helt? Det første bud i all behandling er primum, non nocere - å ikke gjøre skade. Nylig tok Dagens Næringliv opp dette viktige spørsmålet i en nyansert og god sak i Magasinet sitt. Her blir vi kjent med flere som har gjort seg negative erfaringer med mindfulness eller andre meditasjonsformer.


I forskningslitteraturen har det tidligere vært mest fokus på to risikofaktorer: psykologisk sårbarhet og lange perioder med intensiv meditasjon.


Sårbarhet

Meditasjon er ikke svaret på alle problemer. For personer med psykologisk sårbarhet kan det å gi seg inn på utforskning av seg selv virke destabiliserende. Sannsynligvis må noen kapasiteter i personligheten være på plass - for eksempel evnen til å være alene med sine egne opplevelser. For de med psykoseproblematikk eller alvorlige personlighetsforstyrrelser kan dette føre til sterk angst, og til og med kollaps i virkelighetsoppfatningen. I saken i DN vises det til en artikkel om “Meditation-induced psychosis” fra 2007, som viser til at meditasjon “for sårbare pasienter i verste fall kan fremkalle seriøse psykologiske bivirkninger, inkludert depersonalisering, sviktende orientering og psykotiske symptomer som hallusinasjoner og humørforstyrrelser”.


Når det indre fundamentet for oppmerksomhet mot eget sinn mangler, så er det altså ikke bare å sette seg ned og meditere. Da er det noe annet som trengs, som andre former for psykologisk behandling eller andre stabiliserende aktiviteter. Vi skal se at det er noen nyanser her, men i denne sammenheng er det viktigst å si at sårbarhet må tas på alvor.


Retreat: Å være alene med seg selv

Såkalte retreater innenfor mer tradisjonelle kontemplativ tradisjon kan være utfordrende for noen og enhver. “Retretten” her består i at en trekker seg tilbake fra hverdagen for å fordype seg i ulike meditative øvelser. Dette foregår gjerne i stillhet, over flere dager. Det en ramme som støtter opp om utforskning av ens eget sinn og måten en er i verden på.


På retreat er en i en viss forstand overlatt til seg selv. Riktignok er man sammen med andre, og med input og veiledning fra erfarne lærere. Gjennom undervisning gis det teori som kan hjelpe en til å forstå sine egne opplevelser underveis. Det er også anledning til å få tatt opp ting en måtte streve med, enten i individuelle samtaler eller gruppeveiledning. Men i hovedsak innebærer denne tiden en pause fra hverdagslig kommunikasjon og kontakt - både språklig og ikke-verbal.


I beste fall kan retreaten være en forsterking av meditativ praksis som kan gjøre at en blir kjent med tankemønstre og følelsesmessige tendenser. Kanskje kan en også utforske mer vennlige og fleksible måter å forholde seg til disse på. Ved å avstå fra samtaler og andre sosiale forpliktelser, kan det bli lettere å lytte og se innover. Stillheten kan være krevende, men også kjennes god og støttende. Og selv om man ikke snakker sammen, kan det bli sterke fellesskapsopplevelser ved dag etter dag å meditere sammen med andre.


Men ensomheten og stillheten kan bli for mye for noen. Kanskje særlig gjelder dette for de som har hatt tidligere vonde erfaringer med å være alene. Da kan følelsen av å være utenfor bli dominerende, heller enn det å være alene sammen . Det er også slik at tradisjonell buddhistisk praksis har andre målsetninger enn velvære og stressreduksjon.



Opprinnelig var dette metoder for å utforske selvet, og å utfordre våre inngrodde måter å oppfatte oss selv og verden på. Og måten en arbeider i denne retning på, er gjennom en form for observasjon av bevissthetsstrømmen. Fortrinnsvis med en vennlig, ikke-dømmende holdning. Men etter en viss tid med fordypet praksis kan dette gi opphav til ulike sanse- og følelsesopplevelser - fra velbehag og sanselig nytelse, til uro, rastløshet, fortvilelse og til og med hallusinatoriske erfaringer.


Innenfor de kontemplative tradisjonene har en måter å veilede folk gjennom slike faser på. Men det er ikke overraskende at det har blitt rapportert at enkelte som går inn i slik intensiv praksis med en tilgrunnliggende sårbarhet, kan bli psykisk dårlige av det. I verste fall kan det utløse psykotiske eller maniske episoder, eller en bunnløs eksistensiell fortvilelse som gjerne omtales som “sjelens mørke natt”.


Kan moderne mindfulness-metoder være skadelige?

Når vi snakker om mindfulness-retreater, så er vi på et område som ligger nærmere religionen enn moderne selvhjelp og psykologisk behandling. Åndelige reiser, hvor sinnet utforskes med innsikt som formål, har alltid vært forbundet med en viss risiko og fare. Men hva med moderne, evidensbaserte mindfulnessprogrammer? Kan de også ha mulige skadevirkninger?


Flere begynner nå å stille slike spørsmål. Erfaringene som kommer frem i Dagens Næringsliv kan tyde på det. I saken intervjues Willoughby Britton, som er den fagpersonen som i senere tid har satt fokus på meditasjonens skyggesider. Gjennom “Dark Night”-prosjektet ved Brown University, samler hun og kollegaer erfaringer som mediterende har gjort seg med negative fenomener under praksisen.


Blant disse er økning i inntrengende traumatiske minner, forstyrrelser i virkelighetsoppfatning, tenkning og sansning, endret selvfølelse eller svekket sosial motivasjon. Det er heller ikke slik at alle som opplever negative ting under meditasjon har klare sårbarhetsfaktorer, som en traumehistorikk eller psykiatrisk sykehistorie.


Britton forklarer til Dagens Næringsliv at en mulig kilde til negative effekter av meditasjon er at en i utgangspunktet gunstig prosess overdrives. Praksisen styrker prefrontale hjerneområder, slik at man bli mindre emosjonell og impulsiv. Men som Britton sier til journalisten: “Problemet er at den prosessen kan fortsette, og kort fortalt, gå for langt. Det emosjonelle systemet og det autonome nervesystemet kan bli overkontrollert, eller undertrykket til et punkt der personen vil slite med å fungere i det daglige liv”.


I forskningen på kortere moderne mindfulness-intervensjoner rapporteres det i liten grad om direkte skadevirkninger. Det er imidlertid et problem i forskning på alle former for psykologisk behandling at en i for liten grad stiller direkte spørsmål om slike opplevelser. Vanligvis måles angst, depresjon og andre symptomplager gjentatte ganger - men det er ikke sikkert at slike spørreskjema fanger opp negative erfaringer som kan være særegne for mindfulness-praksis. Når det nå kommer rapporter om individuelle opplevelser også fra åtteukers kurs i mindfulness, må en derfor ta dette på alvor.


I mediebildet kan vi gjerne få inntrykk av at mindfulness er en rask vei til ro, avspenning og harmoni. Men det nyttige ved metoden er snarere at den kan hjelpe oss å være til stede på en ikke-dømmende måte med det som er utfordrende, vondt og vanskelig i livet. Det er her mindfulness har sitt sterkeste potensiale - enten det gjelder å skulle være mer tilstede i eget liv, eller for de som ønsker å bringe det inn som stressmestring eller i arbeidet med psykiske vansker. Ed Halliwell beskriver det på en klar måte i denne artikkelen:


"Most of us have a habitual pattern of turning away from problems or trying to get rid of unpleasant events. Unfortunately this often seems to increase our sense of stress because if pain is already present, you can’t get rid of it by trying to run away from it. So in mindfulness practice we gently experiment with reversing this habit by turning gently towards difficult experiences".


En nyansering

To ledende mindfulness-forskere, Willem Kuyken og Ruth Baer, tar for seg spørsmålet om hvorvidt mindfulness er trygt i en artikkel publisert på nett i fjor. Her trekker de parallell til fysisk trening. Trening har en rekke påviste fordeler for fysisk og psykisk helse, men medfører også en god del risiko. Vanligvis er disse ikke så ille, som forstrekninger og forstuinger og lignende). Men i enkelte tilfeller kan fysisk aktivitet bli livstruende, særlig når folk gir seg i kast med intens aktivitet de ikke er vant med. Blant annet viser de til minst 100 dødsfall under snømåking hver vinter i USA. Likevel kan en på bakgrunn si at når trening utføres med riktig veiledning og tilpasning, så har det så mange gunstige effekter at det oppveier for risikoen.


Deretter går Kuyken og Baer over til å vurdere mindfulness ut fra samme viktige faktorer en må ta hensyn til ved trening: Intensitet, individuell sårbarhet og kvaliteteten på veiledningen.


1) Intensitet

Når det gjelder intensitet, så skiller de mellom lavintensitet (kortere innslag av mindfulness i selvhjelpslitteratur eller apper), middels intensitet (de fleste moderne mindfulness-programmer, ofte rundt 8 ukers varighet) og høy intensitet (meditasjonsretreater). På samme måte som med fysisk aktivitet, så vil det være større risiko jo større “dosen” av en praksis er.


Som nevnt har det vært mest fokus på vansker som oppstår under meditasjonsretreater. Kuyken og Baer påpeker imidlertid at det er lite systematisk forskning som kan si oss noe om hvor vanlig dette er. Det vi vet fra anekdotisk evidens er at det forekommer, og at enkelte rapporterer om mer langsiktige psykologiske vansker som de tilskriver retreaten.


Vi vet altså ikke ennå hvordan det forholder seg med de typiske åtteukers-programmene i mindfulness. En meta-analyse av Kuyken og kollegaer i det anerkjente medisinske tidsskriftet JAMA fant ikke tegn til skadevirkninger, men igjen må det her tas forbehold om at en ikke har spurt spesifikt etter dette.


2) Individuell sårbarhet

Det neste momentet å ta stilling til er individuell sårbarhet. Som vi har sett forutsetter produktiv øving på nærvær at noen grunnleggende evner er på plass. Jo mer sårbar en person er, jo mer bevisst må en være på når, hvordan og hvorvidt personen skal lære seg mindfulness. Kuyken og Baer viser til at når det gjøres tilrettelegging av metoden, så har den med hell vært brukt på svært sårbare grupper. De viser til Paul Chadwicks arbeid med mindfulness til psykotiske mennesker.


Her kan en også legge til dialektisk atferdsterapi, som bruker tilpassete mindfulnessøvelser for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette er en lidelse preget av impulsivitet, intense stemningssvingninger og selvdestruktiv atferd. Opphavskvinnen Marsha Linehan har gjennom forskning vist at korte, fokuserte mindfulnessøvelser kan være til god hjelp for denne gruppen. Det samme gjelder for traumeproblematikk - tilrettelagte møter å øve på mindfulness er blitt en integrert del i mye nyere traumebehandling.


Dette tyder på at sårbarhet i seg selv ikke er et eksklusjonskriterie, så lenge det gjøres tilpasning. Det viktige i denne sammenheng er å se på de ulike dimensjonene opp mot hverandre. Det vil da være en såkalt interaksjon mellom intensiteten eller doseringen av mindfulness-praksis, og den individuelle sårbarheten. En person med kjente sårbarhetsfaktorer, vil ha mindre risiko dersom øvelsene er korte og på andre måter tilrettelagt. Og i denne tilretteleggingen kommer det neste momentet inn - nemlig kvaliteten på instruksjonen veiledningen.


3) Kvaliteteten på instruksjonene

Kuyken og Baer legger vekt på at læreren har nok kunnskap og egenerfaring til å kunne møte både vanlige og uvanlige opplevelser hos deltakere på en god måte. I en tid hvor mindfulness er stadig mer populært og etterspurt, vil det være fristende for enkelte å komme seg inn på markedet uten tilstrekkelige kvalifikasjoner.


Kompetanse som mindfulness-lærer handler ikke bare om å gi gode nok instruksjoner. Det handler også om hvordan lærerne kan ivareta både gruppen som helhet og den enkelte. Å forholde seg til kursdeltakere og klienter på en måte som gir næring til vennlig, ikke-dømmende utforskning er en kompleks ferdighet.


4) Metodens kvalitet og støtte i forskning

Her kan det legges til et fjerde punkt. Det er viktig at selve mindfulness-metoden som læreren jobber ut fra er tilstrekkelig kvalitetssikret og evidensbasert. Med kvalitetssikret mener jeg etablert og videreutviklet over tid av et sterkt fagmiljø. Med evidensbasert mener jeg at det er gjort forskning som viser at metoden er virksom for det du ønsker hjelp med. De beste eksemplene på kvalitetssikrete og evidensbaserte programmer er Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT).


Disse etablerte mindfulnesstilnærmingene legger stor vekt på personlig egnethet, og hvordan en kan utvikle seg her. Å formidle mindfulness på en troverdig måte handler om at fagpersonen har integrert teoretisk kunnskap og lengre tids egenerfaring med metoden. I tillegg må han eller hun kunne kommunisere kunnskapen sin med klarhet, vennlighet og personlig integritet. Skal du bruke tid og penger på å lære deg mindfulness, er det et godt råd å finne en lærer som er sertifisert innenfor en av disse metodene.


Til slutt

Poenget her er at alle disse forholdene må tas med i betraktning når vi skal avgjøre hvilken risiko mindfulness kan innebære. For en person uten kjent sårbarhet vil i utgangspunktet en lav til moderat dose sannsynligvis ikke medføre risiko. Usikkerhetsmomentet her er hvor grensen går, og det faktum at også personer uten kjent sårbarhet kan ha utilsiktede konsekvenser. Derfor blir oppfølging av kyndige, sertifiserte fagpersoner så viktig når en person ønsker å bli bedre kjent metoden. Her ligger det også en fordel i at metoden i seg selv er kvalitetssikret og at den har støtte i forskning.


Ingen metode eller aktivitet er uten risiko. Slik er det også med mindfulness. Forhåpentligvis vil det kritiske blikket på metoden føre til at forskere ser ekstra nøye på mulige uheldige effekter fremover. Samtidig vet vi at det er en metode som kan være til hjelp for mange, når den praktiseres på en måte som er tilpasset den enkelte og med mulighet for veiledning. Dersom en er i tvil, så er det viktig å gå varsomt frem. Dette er da også i tråd med grunnholdningen i mindfulness.


Mindfulness er først og fremst en vennlig, ikke-dømmende oppmerksomhet. Vi gjør så godt vi kan for å være til stede - samtidig som vi er romslige med oss selv når oppmerksomheten tar andre veier. Hensikten er ikke å skulle perfeksjonere seg selv. I stedet handler det om å akseptere vår egen menneskelighet og sårbarhet, og å respektere våre egne grenser. Idet øvelsen blir en utholdenhetstest, eller vi merker at vi har for høye målsetninger om ro eller dyp innsikt - ja, da er det på tide å se om vi kan tilføre noen dråper vennlighet. Eller kanskje til og med se om det er noe annet som kunne vært bra for oss akkurat nå?


Tips:

Gjør du det på egenhånd, ut fra en bok eller app - begynn forsiktig. Finn ut hvordan det virker for deg. 5-10 minutter daglig er mer enn nok som nybegynnerdose.


Har du psykiske vansker, søk mindfulness som del av behandling hos kvalifisert helsepersonell. De vil kunne ivareta dine særegne utfordringer ut fra kunnskap om både psykiske plager, og om hvordan mindfulness kan tilpasses til hvordan du har det.


Skal du ta et mindfulnesskurs - finn en instruktør som er kvalifisert innenfor en metode som er godt kvalitetssikret og som har støtte i forskning. Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT) er de beste eksemplene på dette.

lørdag 18. februar 2017

Bli mer som Hamlet



Kulturell førstehjelp for 2017, del 2


I Morgenbladet denne uken får vi tips om hvordan vi skal takle Trump-overloaden i nyhetsbildet nå om dagen. Hypokondri-ekspert Ingvar Wilhelmsen råder oss der til å ikke tenke så mye på det. Jeg har et annet råd: Gå i teater. Nylig var jeg på Den Nationale Scene og så Stefan Larssons oppsetning av Hamlet. Det er en leken og selvbevisst oppdatering av stykket, med prinsen som impulsiv emo-kid og en Trump-siterende konge.


Hva kan Hamlet fortelle oss i dag? I en viss forstand er dramaet datert - et kongehus i turbulens, et spøkelse som budbringer, en sønn som slites mellom blodhevn og kristen moral. Men fortsatt kjennes dette som et mesterverk, en rørende og grufull og komisk fortelling, og et innblikk i fortsatt relevante sider av menneskelig liv og psykologi.


Litteraturviteren Harold Bloom omtaler Hamlet som den største litterære bevissthet noensinne, en karakter først og fremst kjennetegnet av en hvileløs, kvernende intelligens. Det store spørsmålet i Hamlet-tolkningen er hvorfor prinsen utesetter hevnakten. I tillegg til det innlysende faktum at da ville det ikke være noen historie til å fylle fem akter, så er Hamlet kanskje først og fremst en utforskning av det menneskelige indre.


Hva finner vi når vi ser inn i oss selv? Der man før hadde funnet en udødelig sjel, begynte Shakespeares umiddelbare forgjengere (som Montaigne) og etterfølgere (som Hobbes, Locke og Hume) å finne det psykologiske sinnet - et motsetningsfylt spill av tanker og følelser som sjelden var så ryddig som vi skulle ønske oss. Parallelt med potensialet for fornuft og vitenskapelig erkjennelse, fant man også farer her. Et sinn fristilt fra Gud var feilbarlig, sårbart for vrangforestillinger, manier og mentale villspor. Og selv om det ikke skjer med like stor språklig kraft som hos Shakespeare, kan vi kanskje kjenne oss igjen i motsetningene og splittelsene som figurene hans kroppsliggjør.


Lenge før Freud viser altså Shakespeare oss det menneskelige indre, ifølge Bloom så tidlig at ingen andre var klar for det. Han viser også at vi kan være fremmede for oss selv. Vi har våre bevisste hensikter, og smigrer oss med at det som skjer er et resultat av dem. Men realiteten er langt mer flyktig, motsetningsfylt, og preget av at både tilfeldigheter og vår egne skjulte drivkrefter påvirker utfallet langt mer enn vi liker å tro.


Og når tanken først er formulert, tenkt ferdig - så er det noe grunnleggende utilfredsstillende ved den. Det som var en levende prosess, er blitt et statisk produkt. Språkets kategorier kan ikke yte rettferdighet til det indre livets mangfold. Bloom viser her til Nietzsche, som på dramatisk vis har fortettet dette utsigelsens problem: “That for which we find words is something already dead in our hearts”.


Bloom peker også på at det som aller mest kjennetegner Hamlet er hans uopphørlige endring, hans “metamorfe natur”. Han bedriver en ustanselig selv-revidering - i monologene utforsker han hvor tenkningen tar ham, han lytter til seg selv og jobber med seg selv.


Det betyr ikke at det er noen endestasjon. Ikke ulikt som hos vår egen Peer Gynt er det lagene som utgjør karakteren, ikke en tenkt stabil indre kjerne. Litteraturviter og journalist Inger Merete Hobbelstad oppsummerer det slik:


Hamlet forsøker iherdig å forklare seg selv, men det er som om forklaringene hans ikke strekker til. De berømte enetalene hans gjenspeiler dialogen han og alle andre til enhver tid har i sitt eget hode, der de veier frem og tilbake og prøver å finne ut hvem de er og hva de skal gjøre med livet sitt”.


Jeg blir også minnet på buddhistisk psykologi, som samsvarer overraskende godt med moderne perspektiver på sinn og personlighet. Her forstås subjektiviteten som en uopphørlig endringsprosess som vi forsøker å forenkle og rydde opp i ved å forestille oss et “jeg” som egentlig ikke er der.


Hamlet er også et drama om melankolien som skyggesiden av intelligens og indre liv. Evnen vår til å reflektere, til å ønske at ting var annerledes, til å ofte nådeløst vurdere oss selv - vår overutviklede bevissthet har ført til mang en søvnløs natt, og til mye uro og tungsinn. Hamlet kroppsliggjør denne dobbeltheten som er så sentral i moderne psykoterapi - hvordan leve et godt liv med et sinn som så lett kleber oss fast i angst og depresjon.


Videre er Hamlet en politisk thriller. “Time is out of joint”, klager prinsen. Han er kastet inn i en turbulent situasjon hvor maktbalansen er forstyrret av en ambisiøs, amoralsk tronrøver. Hmmm. Noe er råttent i riket - staten er rystet, fremtiden uviss. Høyst relevant for 2017.


Noe av Shakespeares geni bestod i å både skildre individet i sin motsetningsfylte inderlighet, og hvordan individet er grunnleggende innvevd i sine relasjoner. Han mistet heller aldri av syne at disse relasjonene utfolder seg på bakgrunn av et større politisk og sosialt lerret. I en tid hvor forenklingen både frister og truer, trenger vi Shakespeare mer enn noensinne.


Både i politikken og det administrative språket forsøkes mennesker strømlinjeformet eller plassert inn i kategorier som gjør vold på kompleksitet og nyanser. Litteraturen og kunstens styrke er at den skildrer mennesker med større rikdom og dybde, i tider og situasjoner som ofte er uoversiktelige.


Det er selvsagt et problem når tenkningen blir så nyansert og drøftende at den lammer handlekraften. Men motsatsen er farligere - handlingstvangen. Bloom foreslår at vi alle bør bli mer lik Hamlet - strekke tenkningen vår til yttergrensene, heller enn å lukke, konkludere eller handle på impuls. 


I denne forstand blir den danske prinsen en anti-Trump. Den amerikanske presidenten er en parodi på det harde og ufleksible - og akk så sårbare - vestlige ego. Hamlet minner oss på at sann storhet ligger i å ikke vite - men å være i stadig bevegelse, å utspørre seg selv, og å erkjenne og romme motsetninger og tvil.


Hamlet går på Den Nationale Scene frem til 10. Mars. Få det med deg hvis du kan.

fredag 3. februar 2017

No maps for these territories



Kulturell førstehjelp for 2017 - del 1

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har siden i høst blitt hjemsøkt av en underlig uvirkelighetsfølelse. Over tid har jeg hatt en gnagende, lavintens uro over tingenes tilstand - en fornemmelse av at måten verden er organisert på ikke er moralsk eller økologisk bærekraftig. Men i det siste har dette tippet over i noe annet. 


Jeg kjenner det ikke hele tiden. Jeg faller tidvis inn i den daglige rutinen, eller fortaper meg i samværet med andre mennesker - som jeg fortsatt kan glede meg over, det er ikke det. Men så kommer jeg igjen i kontakt med nyhetsstrømmen, og det kan jo skje når som helst. I et ledig øyeblikk sjekker jeg telefonen, facebook eller twitter eller en av nettavisene. Og så husker jeg at det er 2017.


Det er da det treffer meg - en brutal politisk revolusjon sveiper over verden. Plutselig er det som var forbeholdt ekstreme grupperinger blitt gangbar politisk mynt i offentligheten. Tilstanden dette hensetter meg i er en blanding av nummenhet, mild svimmelhet og kvalme. Jeg vet ikke om det finnes noe ord for denne affektive tilstanden, og tar gjerne imot gode forslag.


Kanskje er den beslektet med Sartres kvalme - knyttet til erkjennelsen av at ingenting av det som omgir oss eksisterer med noen form for stabil mening eller engang nødvendighet. Det kunne vært annerledes. Og for første gang på lenge har jeg begynt å tenke på at det ikke er sikkert at det kommer til å vare.


Hvordan skal det nå gå, når verdens mektigste mann begynner å sette sine avtrykk på den globale scenen - med sin kunnskapsløshet kombinert med en rigid skråsikkerhet på egen fortreffelighet når det gjelder å løse problemer. Det er det ingen som vet. All bets are off, det har de vært helt siden den marerittaktige natten nasjonalpopulismen seiret i USA.


Trump har brutalisert vestlig valgkamp til det ugjenkjennelige. Han har flyttet grensene for hatefull og reaksjonær retorikk på en måte som åpner for høyrepopulismens og nyfascismens fremmarsj i hele verden. Han vil gi uant makt til menn som forakter minoriteter, kvinner, vitenskap og klimahensyn. Det er en seier for det lukkede samfunn og de lukkede sinn. Dommedagsklokken er flyttet nærmere midnatt. Det er så ille at den eneste måten å ikke ta inn over seg hvor ille det er, er å la være å tenke på det. Og det går bare an i perioder om gangen.


Hvor skal vi gå for å finne et perspektiv på dette? Kan film, kunst eller litteratur være til hjelp? Ikke for å bli beroliget eller avledet, men for å se om det finnes noen form for trøst i det å forstå? Jeg tenkte jeg skulle prøve på det, her i denne bloggen. Forhåpentligvis får jeg mulighet til det fra tid til annen, og våger meg derfor på å kalle dette første episode av en serie - som jeg har valgt å kalle kulturell førstehjelp for 2017.


Jeg vil begynne med en av mine yndlingsforfattere fra ungdomstiden. "No Maps for These Territories" er en dokumentarfilm fra 2000, hvor hovedperson og intervjuobjekt er William Gibson. Han har i sine bøker beveget seg fra fjernere fremtidsskildringer, til gradvis å bli mer opptatt av vår egen tid og hvordan den kan fanges litterært. Han har et skarpt blikk for trender og tendenser, og særlig for hvordan opplevelsen av å være menneske i stadig større grad formes av teknologi.


Slik begynner filmen, med Gibsons stemme: “It all moves so quickly now…these days it all changes..nothing stable...nothing static...nothing to stand on or cling to...no maps for these territories...though they are of our own creation...no myths for these countries of the mind...accelerating constantly toward some null-point of post-humanity…


Uha. Indeed. “The future is essentially unknowable”. Selvsagt har det alltid vært slik. Få har sett de store verdenshistoriske begivenheter komme. Men de vi nå har mistet, er de klare forestillingene om en kontrollert og designet fremtid.


Kanskje er det dette tapet vi nå betaler for rent politisk. Fordi i det folk mister håpet, troen på at noe skal bli bedre, så skjer det noe alvorlig. Den nyliberale kapitalismen har sviktet, samtidig som den har slått fast at det ikke finnes noe alternativ. Der er, som Frederic Jameson har påpekt, lettere å forestille seg verdens undergang enn en annen måte å organisere økonomi og samfunnsliv på.


Når folk opplever å miste sin egen status og verdighet innenfor et slikt system, så får de nok. De vil ha noe annet - og de vil ha noe trygt og kjent. De griper til regressive fantasier, de kjenner seg truet av diffuse farer og ser sin egen status og verdighet tapt. Det får dem til å samle seg om demagoger som lover å gjenreise dem til heder og verdighet. De samler seg mot karikerte fiender, både indre (liberale eliter) og ytre (muslimer, terrorister, Kina). Og vi får Brexit, Putin, Orban, Listhaug og Trump.


Og Gibson ser også at i tillegg til tapet av utopiene, så lever vi i en tilstand av fullstendig mediering. For oss gamliser gir det mening å skille mellom den analoge og den digitale virkeligheten. Gibson peker på at for de som vokser opp i dag, er et slikt skille uforståelig og meningsløst. Det meste av det de er og gjør, spiller seg ut i ulike virtuelle rom, som nå er innvevd i og glir over i det fysiske rommet på stadig nye måter. Det er ingen som vet hvor vil føre oss hen.


Gibson sier at det ikke finnes noen vei tilbake. Han har selv kun ett minne før den medierte tiden- Det var at han stod midt i en maisåker. Det neste minnet er at faren hans kom hjem med et TV-apparat, og lille Bill ble stående og stirre på prøvebildet. Det er ingen vei tilbake.


The non-mediated world has become a lost country, a country we cannot find our way back to. The mediated world is now the world”.


Det fører til en allestedsnærværende tapsfølelse, og samtidig en allestedsnærværende følelse av agitasjon og opphisselse. Kanskje lever vi nå i det Gibson beskriver som “svimlende øyeblikk der vi erfarer det samtidige”, såkalte “CNN moments” hvor vi smeller inn i nåtidens vindusglass. Det er skremmende, ubehagelig - selv om det kanskje også er noe ekstatisk ved det, en fornemmelse av overskridelse og endetid. 



Gibson - pre 9/11 - holder frem bombingen av Oklahoma City som et slikt øyeblikk. I dag er vel 9/11 eller Utøya-terroren her hjemme slike paradigmatiske øyeblikket, sjokk som den dag i dag ikke lar seg inkorporere helt og fullt i sinn og sanser. Og Trumps valgseier er et tilsvarende svimlende øyeblikk, hvor vi fornemmer at alt fra nå av vil bli annerledes.


Gibsons ord er spot on for 2017:


The truth-is-stranger-than-fiction-factor keeps getting jacked up on us on a fairly regular, maybe even exponential basis”.


For science fiction-forfattere gir det en opplevelse av at tidene har innhentet dem, slik Gibson opplevde det da datteren til Elvis giftet seg med Michael Jackson. Og hva nå, når presidenten har en beef med Arnold Schwarzenegger via twitter? Skaperne av South Park har sagt at satiren nå har blitt virkelighet, og det er blitt vanskelig å gjøre narr av Trump. Og hva med neste sesong av House of Cards? Det er ikke lenger lett - det er faktisk nesten umulig - å skrive drama fra amerikansk politisk kontekst. Det er som å ha laget en farse fra Weimarrepublikkens korridorer, når det politiske realiteten plutselig er blitt det tredje riket.


På åtti- og nittitallet var det mye fokus på det postmoderne som begrep, som et forsøk på å fange det særegne ved det 21. århundrets ide- og kulturhistorie. Det postmoderne er preget av skepsis til vitenskap og fornuft, og et samfunn preget av ekspanderende informasjonsteknologi, hurtig endring, konsum fremfor produksjon og fristilling fra tradisjonelle identitetsformer. Teknologisk sett var vi på 80- og 90-tallet i en embryonisk fase når det gjaldt medieskapt virkelighet. Det speiles også i “No maps for these territories”.


Selv om Gibson refererer til internett, så er det i filmen fortsatt TV som er det paradigmatiske eksempelet på destabiliserende og fragmenterende teknologi. Den postfaktuelle og postlogiske dreining den offentlige sfæren har tatt de siste årene, kan ses som en intensivering av disse tendensene, som Gibson var tidlig ute med å fange opp.


I en viss forstand er selvsagt en distrahert, høyteknologisk uvirkelige hverdag et luksusproblem. Det er first world problems, forbeholdt de privilegerte. Med Gibsons ord: “The future is here. It´s just unevenly distributed”. Og det er de som ikke får ta del i fremtiden, som bærer lidelsesbyrden mens vi sitter og stirrer på skjermene våre. Byrdene av globale konflikter, og av en tiltakende økologisk katastrofe. Men det betyr også at vår distraksjon, og den impulsive, uforutsigbare opphetete sosiale mediedynamikken som er blitt hverdagen vår og nå driver politikken på tiltakende ondartet vis, utgjør et stor moralsk problem. Hva er en klok respons? Jeg vet ikke.


I et nylig foredrag sier Gibson at en av ideene til grunn hans siste bok Peripheral, var et hva-hvis-spørsmål: Hva om apokalypsen var multikausal og multisystemisk, og tok 40-50 år? Han finner det mer sannsynlig enn en kortvarig, unikausal hendelse som en invasjon fra verdensrommet eller et kjernefysisk ragnarokk.


We don´t have the cultural tools to grasp such a process...that is what accounts for the creepy feelings some of us are having”.


Jeg er redd for at han har rett. Selv om jeg håper han tar feil. Følg med i neste episode.

fredag 18. november 2016

Er det sunt å lese?



Regnet pisker mot ruten. Jeg sitter i sofaen med et pledd over meg, en kopp kaffe på bordet og en bok i hendene. Dette er en av mine yndlingsaktiviteter. Å la meg oppsluke i en annen verden. Å leve meg inn i livet til oppdiktede skikkelser. Å bli revet med i handlingsforløp eller andres bevissthetsstrømmer. Å ta del i en virkelighet som for øyeblikket virker mer reell enn den som omgir meg. Men hva er det egentlig lesing gir oss? Og kan det å lese faktisk ha noen målbare effekter på hvordan vi har det i livet vårt - også når vi har det vanskelig?


Det er ikke et uproblematisk spørsmål. Før jeg begynte på psykologstudiet, så studerte jeg litteraturvitenskap. Der ble jeg kjent med litteraturhistorien gjennom forelesere som tok meg med inn i sin smittende entusiasme for Det gamle testamentet, Homer, norrøne sagaer, Shakespeare, Goethe, Virginia Woolf og så videre.


Det åpnet opp nye verdener, og ga teoretiske perspektiver på hva som er litteraturens egenart. Hva er det egentlig som skjer i møtet mellom leser og verk? Hvordan skal vi som lesere nærme oss det komplekse nettverket av mening og forbindelseslinjer som et litterært verk er?


Det at lesing var en høyverdig aktivitet var det aldri noen tvil om. Samtidig var det aldri noen som snakket om at det skulle være direkte sunt. Nei, i den grad lesing ble sett på som bra så var det mer at det kunne hjelpe oss til en erkjennelse av visse eksistensielle eller filosofiske grunnvilkår. Vi lever korte og utfordrende liv hvis mening er uklar for oss. Lesing av god litteratur utfordrer vår vanemessige tenkning og vår søken etter enkle svar. At lesing skulle virke mentalhygienisk helsebringende, se det ville nok bli sett på som en instrumentell og medisinsk forestilling som mange ville være skeptiske til.


Lesing fremmer en uro, og en mulig erkjennelse av tilværelsens og meningens tragiske grunnvilkår. Språket er et ustabilt system som gjør at mening hele tiden er i flyt, slik at det grunnfjellet vi ønsker oss hele tiden glipper unna. Poenget med litteraturen er å ryste deg ut av den konvensjonelle hverdagsbevisstheten og dens tankeformer. Lesing skal ikke å få deg til å føle deg bedre, men kanskje mer som deg selv, hva nå enn det er.


Så gikk jeg hen og ble psykolog. Jeg har fortsatt å lese bøker. Jeg har fortsatt å sette pris på den skeptiske og dekonstruksjonistiske grunnholdningen jeg lært på litteraturvitenskap på slutten av nittitallet. Samtidig har jeg blitt en som behandler mennesker med psykiske lidelser, og som i tillegg forsker på det. Det har gjort at jeg har begynt å tenke mer på dette med hvordan lesing kan virke. Igjen, ikke for at lesing trenger noen annen begrunnelse. Heller ikke for å erstatte de mer sofistikerten litteraturvitenskapelige teoriene om litteratur og lesning. Men det er spennende at i senere tid har det blitt en økende interesse for å studere de faktiske effektene av lesing på menneskesinnet


Dette er ikke noe nytt. Slik Ceridwen Dovey viser i et fint essay om biblioterapi i The New Yorker, så er det en gammel forestilling at lesing kan fungere terapeutisk. I det gamle Hellas stod det over inngangen til biblioteket i Theben at dette var et sted for heling av sjelen. Psykologiens fedre Sigmund Freud og Carl Gustav Jung brukte litteratur for å belyse prosesser i psyken. Og etter første verdenskrig ble traumatiserte soldater og også andre pasientgrupper anbefalt å lese bøker som et forsøk på finne måter å leve med vanskene sine på. Så dette har vært en tradisjon, som det i den senere tid har blitt mer interesse for blant psykologer og andre helsearbeidere.


Tanken er at lesing kan gjøre noe med oss som motvirker lidelse. Hva kan så det være? I depresjon og angst ser vi ofte at det er en del felles prosesser. En kjenner seg gjerne fanget i eget sinn og de negative og selvkritiske tankene som rår der. En trekker seg gjerne tilbake fra livets aktiviteter og sosiale samvær. Den psykisk lidende er på denne måten koblet av fellesskapet - enten helt og fullt, eller ved å kjenne seg utilpass og alene blant andre.


I tillegg er det slik at hvis du er deprimert eller plaget av angst, så strever du gjerne med tiltaksløshet og konsentrasjonsvansker. Du har gjerne sluttet med en del av det som før ga glede eller mestring. Ofte forteller folk forteller gjerne at de ikke orker å lese, eller klarer å konsentrere seg om bøker - selv om de har satt pris på dette før.


En mulig rolle lesing kan spille er som en forsiktig motvekt til de mentale prosessene som utspiller seg i angst og depresjon. For eksempel å øve seg på å samle oppmerksomheten når den kjennes springende og fragmentert, eller låst i negative tanker. Lesning kan også gi en pause, hjelpe til å distrahere fra vanskelige tanker og følelser. Kanskje kan den også gi forsiktige opplevelser av interesse eller glede. Det vi kaller vitalitetsfølelsen - å kjenne seg sammenhengende, levende, med energi og interesse og overskudd - er ofte midlertidig hemmet i psykisk lidelse. Her kan lesing og andre estetiske opplevelser kanskje minne om at denne fortsatt finnes.


Det vi ikke vet, er om det lesningen i seg selv som virker gunstig inn på angst og depresjon. Det kan være at det viktigste er at man kommer i gang med noe man liker. Det kunne like gjerne være håndarbeid, fisking, eller å lytte til musikk. Eller å gå tur, trene, eller snakke med en venn. Når det gjelder depresjon så er det viktigste selve aktiveringen, å igjen finne plass til ting som gir glede eller mestring selv om du ikke føler for det der og da.


I denne forstand er det kanskje ikke heller så viktig hva du leser. Om det er Dan Brown eller Karl Ove Knausgård, Agatha Christie eller Marcel Proust. Det kan vi kalle den forsiktige hypotesen om at lesing er bra for psykisk helse. At det en aktivitet på linje med mange aktiviteter som kan være bra for deg hvis du i utgangspunktet liker det. Det gir deg noe å samle deg om, en pause fra grubling og bekymring og uro, opplevelse av glede.


Det finnes imidlertid en sterkere hypotese om hvorfor det er bra for deg å lese. Det går ut på at ved å lese får du stimulert noen evner eller kapasiteter i sinnet som er nyttige og viktige for det å være et menneske, for deg selv og i samspill med andre. Mer enn livskvalitet og velvære, så handler det om at lesning gjør noe med hvordan du er i verden - kognitivt, emosjonelt, relasjonelt, etisk og eksistensielt.


En ting en i senere tid har vært opptatt av er hvorvidt lesning kan øke evnen til sosial refleksjonsevne. Kan det gi mer nyanserte bilder av deg selv og andre? Kan det gjøre det lettere å leve deg inn i andre, å ta deres perspektiv? Kan det gjøre deg mer empatisk? Kan det gjøre deg mer forsont med verdens kompleksitet - slik at du kan leve bedre med flertydighet og uvisshet?


Enkelte mener det. For eksempel forfatteren og forskeren Keith Oatley, som mener at fiksjonslitteratur er en simulering av selv i samhandling. I følge Oatley viser forskningen at folk som leser bedrer sin forståelse av andre. Det gjelder særlig for mer krevende litteratur. Og det gjelder selv når man har kontrollert for andre ting som kunne tenkes å spille inn, som ordforråd, verbale ferdigheter, IQ, utdanning og sosioøkonomisk status.


Oatley sammenligner lesning med en flysimulator. En kan øve på å forstå kompleks menneskelig interaksjon i en trygg setting. Oatley viser til forskning som viser at evnen til å lese ansiktsuttrykk fremmes av å lese seriøs litteratur - sammenlignet med underholdnings- og sjangerlitteratur, eller fakta/dokumentarbøker . Det samme gjør det å se mer komplekse TV-serier. Fiksjon kan også redusere stereotypier ved å forestille oss hvordan det er å være i andre situasjon - for eksempel kan det å lese en nyansert skildring av en muslimsk kvinne føre til reduserte fordommer i etterkant.


Her spiller det altså mer av en rolle hva du leser (eller ser på). Hvorfor er det sånn? Oatley viser til litteraturteoretikeren Roland Barthes, som skiller mellom “writerly texts” og “readerly texts”. Førstnevnte er flertydige, krever mer arbeid, gjør at vi som lesere må bli medforfattere for å skape mening. “Readerly texts” er laget for å konsumeres, og karakterene er flatere og mer stereotype. Poenget med karakterene er ikke utvikling eller dybde, men mer at de har en funksjon når det gjelder å drive plottet fremover.


Når vi på denne måten må forstå karakterene i en tekst, så gjør vi altså et stykke arbeid selv - i motsetning til enklere krim eller underholdningslitteratur, hvor forfatteren allerede har gjort jobben for oss. Og det kan i følge Oatley bidra til at vi blir flinkere til å holde flere muligheter åpne når vi omgås andre i den virkelige verden. Dermed blir vi flinkere til å trekke slutninger om hvorfor familiemedlemmer, venner eller arbeidskollegaer gjør som de gjør. Oatley tenker også at vi gjennom vårt følelsesmessige engasjement i andre, kan øke vår evne til det samme i møte med andre - det vil si empati.


Evnen til å engasjere oss med andre på bakgrunn av deres subjektive opplevelser er avgjørende for å leve et normalt sosialt liv. Denne evnen kalles for Theory of Mind eller mentalisering. Dette er en utviklingsmessig kapasitet - fremmes av trygge tilknytningsforhold, ved å ha omsorgspersoner som er tonet inn på deg og forsøker å forstå og regulere ditt indre liv. Men det er også en omskiftelig evne - som kan styrkes ved at vi får oppmerksomheten rettet mot andres indre tilstander. Lesing er en slik aktivitet.


Et siste moment for hvordan vi kan utvikle oss gjennom lesing, angår samfunnet som helhet. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum hevder at kunst og humaniora fremmer kritisk refleksjon og forestillingsevner som er fundamentale for at demokratiske samfunn skal fungere. Når vi lever oss inn i andre gjennom lesing, så fremmes en respekt for annerledeshet og andre perspektiver enn våre egne som er avgjørende for livet i moderne pluralistiske samfunn.


Vi ser her at vi har beveget oss langt forbi det enkle spørsmålet om psykisk velvære og ikke, og kanskje nærmere det som er antakelsene i den mer klassiske litteraturteorien - at lesing kan gjøre oss til modnere mennesker, bedre egnet til å reflektere omkring eget og andres sinn. Men det fører ikke automatisk til mer lykke i enkel, hedonistisk forstand. Sannsynligvis ligger vi nærmere eudaimonistiske teorier om lykke, hvor målet på et godt liv er engasjement og mening - ikke bare nytelse og fravær av smerte.


Samtidig har dette relevans også når det gjelder angst, depresjon og annen psykisk lidelse. Det som skjer i disse tilstanden er jo både at oppfatninger av en selv, andre og verden blir ensidig negative og unyanserte. Å få vekket til live ens evne til mentalisering vil således kunne være en måte å komme ut av ens egen mentale boble på. Det er også mye som tyder på at det å knytte an til dypere verdispørsmål og eksistensielle grunnbetingelser er en viktig dimensjon av terapi og bedring - som gjerne neglisjeres av en del nyere vestlige terapimodeller som kan bli for fokusert på avgrensete diagnoser og symptomlette.


Det må legges til at ikke alle er like overbevist av forskningen. For eksempel er litteraturviteren Suzanne Keen skeptisk til at lesing skal føre til faktiske endringer i hvor empatiske eller altruistiske vi blir i den virkelige verden. Hun synes også at det ligger en elitisme i skillet mellom høy og lav litteratur. I stedet mener hun at enkle eller flate karakterer kan vekke like sterke empatiske reaksjoner fordi de nettopp ikke kompliseres av flertydighet.


Andre mener også at litteraturpsykologene har for enkle oppfatninger av hva seriøs litteratur er, og at de ligger for mye vekt på moralsk oppbyggelig moderne realisme på bekostning av den eksperimentelle, kontroversielle litteraturen. Alle er enige om at Tolstoj eller Ibsen gjør oss mer psykologisk sofistikerte - men hvordan virker det på oss å lese mer grensesoverskridende forfattere som Georges Bataille eller William Burroughs?


En annen kritikk er at randomiserte kontrollerte studier som ber forsøkspersoner om å lese utdrag av tekster ikke er representative for hvordan lesing faktisk foregår. Her neglisjeres det hvem leseren er, hvorfor han eller hun leser, og hva personen gjør med lesningen i etterkant. Derfor mener kritikere at eksperimentelle og kvantitative studier av lesing må suppleres med fenomenologiske og kvalitative metoder, slik at vi bedre kan forstå hvordan litteratur erfares og hvilke funksjoner folk selv opplever at litteraturen har i livet.


Det finnes altså en hel forskningsverden der ute som er opptatt av å forstå hvilken rolle litteraturen spiller i livene våre, og hvordan den påvirker oss. Det er interessant. Samtidig har jeg på følelsen at det neppe bli avgjørende for verken min eller din videre lesing. Er du hektet på bøkene, så vil du fortsette å være det. Er du ikke, så vil du neppe la deg friste til å lese fordi forskningen forteller deg at det er sunt. Søker du trøst eller utfordring, distraksjon eller konfrontasjon med eksistensielle grunnbetingelser - kanskje ligger noe av litteraturens kraft at den kan virke på så mange måter? Uansett hva og hvorfor du leser, så ønsker jeg deg en riktig god bokhøst.

søndag 16. oktober 2016

En vennligere verden er mulig



Det er lett å bli pessimistisk når vi ser på verden i dag. Vi står overfor store utfordringer når det gjelder klima, internasjonale konflikter og rettferdig fordeling. I tillegg ser vi fremveksten av politiske bevegelser preget av sinne, forakt og et uforpliktende forhold til fakta. Men heldigvis finnes det også motkrefter, og mennesker som arbeider iherdig for å gi næring til åpenhet, dialog og omsorgsfulle holdninger. Noen av dem var samlet på samme sted denne helgen. 


14. – 15. November gikk den årlige mindfulnesskonferansen av stabelen på Fornebu. I år var Mindfulness Norge vertskap for den omreisende konferansen ”Empathy and Compassion in Society”. Dette samarbeidet gjorde det mulig å bringe et stjernelag av forelesere hit til lands.


Hovedtema for konferansen var hvordan visdomskvaliteter som nærvær, empati og medfølelse kan kultiveres – og hvordan dette kan virke inn på hvordan vi møter livets utfordringer på personlig nivå og samfunnsnivå.


Æresgjest på konferansens første dag var hjerneforskeren Richard Davidson. Han er den fremste eksperten i verden på effektene av meditasjon på hjernen. Forelesning hans var en sjeldent klartenkt og velformulert gjennomgang av hva vi vet om det å øve opp sunne sinn. Hovedbudskapet er at velvære ikke bare er noe vi passivt opplever ut fra hva som skjer i livene våre. Det bør heller ses på som en evne som kan øves opp, og som vi dermed kan legge aktivt til rette for.


Nevrovitenskapen forteller oss at vår opplevelse av velvære påvirkes av en rekke faktorer som vi alle kan søke å legge mer aktivt til rette for. Blant disse er vår reaksjon på motgang. Dette handler om i hvilken grad negative opplevelser er ”klebrige” og fortsetter å påvirke oss, eller om vi kan la tanker og følelser komme og gå. En annen faktor er oppmerksomhet. Forskningen viser at når vi er ukonsentrerte og fanget i tanker, så kjenner vi oss mer nedstemte. Når vi derimot øver på å samle oppmerksomheten om her og nå, så påvirker det både energinivå, humør og evne om å samle oss om det som er viktig for oss.


Davidson snakket ut fra et grunnleggende optimistisk menneskesyn, og finner støtte i forskningen på dette. I den grad vi har et reelt valg, så vil vi foretrekke å handle med omsorg og omtanke for andre heller enn egoistisk. Davidson forstår vennlighet og medfølelse som en medfødt kapasitet på linje med evne til språklæring. Det er et indre potensiale som vil utvikle seg naturlig – så lenge det får et støttende og nærende miljø å utvikle seg i.


Det betyr at traumer og omsorgssvikt kan hemme denne evnen. Men Davidsons blikk på verden var likevel inspirerende. Han viser til at forekomsten av vold har falt dramatisk historisk sett. Når vi likevel oppfatter at vi lever i en farlig verden, så skyldes det heller at medias dekning av vold er intensivert så ekstremt. Davidson viste også til at det å øve på vennlighet og medfølelse er bemerkelsesverdig effektivt – faktisk viser forskningen at vennlighetsmeditasjon har raskere effekter for folk enn standard mindfulnesspraksis.


Hva blir videre tema for forskningen på området? Davidson pekte på at det finnes svært mye i de kontemplative tradisjonene som forskningen hittil ikke har sett på. Han var særlig opptatt av at tradisjonelt har meditasjon foregått innenfor et bredere etisk rammeverk. Her vil for eksempel intensjonen om at ens egen praksis skal være til hjelp for andre mennesker være helt sentralt. Davidson ser for seg at dette kan være en måte å støtte opp om effektene av mindfulness på. Ikke som noe individfokusert, men som en praksis som i sitt vesen er rettet mot oss selv som relasjonelle vesener med omsorg for og ansvar for andre.


Konferansens andre æresgjest var Scilla Elworthy. Hun er menneskerettighetsforkjemper og fredsaktivist, som har grunnlagt en rekke sentrale fredsinitiativer. Hun fortalte levende om sitt eget arbeid med å skape dialog mellom beslutningstakere ansvarlige for atomvåpen og kritikerne deres. Etter dette har hun bygget opp Peace Direct, en organisasjon som støtter lokale fredsinitiativ i brutale konfliktområder.


Når hun i dag utdanner unge aktivister, legger hun vekt på kombinasjonen av indre kraft og ytre handling. Forutsetningen for å kunne påvirke effektivt, er at en har en god måte å håndtere egne følelser på. Følelser som sinne og frykt kan gi energi for handling – men først må de undersøkes, forstås og rommes. Dersom vi ikke har et avklart forhold til egne følelser, vil vi projisere dem ut eller handle på dem på måter som ikke er til hjelp. Elworthy fortalte her om eget raseri og avmakt i møte med trusselen om en kjernefysisk katastrofe. For henne ble meditasjon en måte å bli kjent med sitt eget indre landskap på, som gjorde henne til en mer målrettet og effektiv aktør på den globale arenaen.


Det var befriende å slippe overforenklingen vi ofte kan møte i debatten om mindfulness. Kritikere av tilnærmingen hevder at det gjør folk selvsentrerte og likegyldige. Årets konferanse ble i likhet med fjorårets en sterk illustrasjon på at dette ikke er noe enten-eller. Det å forstå seg selv og egne reaksjoner, og å forholde seg til det vi erfarer med vennlighet, gjør ikke folk mer egoistiske. Snarere tvert i mot – det åpner opp for en erkjennelse av at vi er dypt relasjonelle vesener, med en forpliktelse overfor andre mennesker og vår felles verden.


I tillegg fikk vi inspirerende innlegg fra andre internasjonale kapasiteter som James Doty, Brooke Dodson-Lavelle, Paul Gilbert, Mary Gordon, Erik van den Brink og Fritz Koster. Fra Norge stilte blant annet Per-Einar Binder, Anne Sælebakke, og Arild Bjørndal. Innleggene deres var kunnskapsrike, tankevekkende, og traff tilhørerne i hjertet. Til sammen ga de oss et nyansert bilde av et praksis- og forskningsfelt som er levende og løfterikt.


Det å legge vekt på verdier som vennlighet og medfølelse betyr ikke at en blir naiv eller politisk passiv. Å erkjenne vår egen og andres sårbarhet er nødvendige forutsetninger for et liv med personlig integritet og moralsk engasjement. Det er også mer enn festtaleord. Nærvær og omsorg kan øves opp gjennom konkret praksis. Det er hardt arbeid – men når en velger denne måten å bli kjent med seg selv på så kan det har vidtrekkende konsekvenser både for individ og samfunn.

 

Hele konferansen ble filmet, og etter hvert vil forelesningene bli gjort tilgjengelige via hjemmesidene til Mindfulness Norge.



søndag 12. juni 2016

Sommersjelen




Ferien nærmer seg, og overalt får du råd om hvordan du skal komme deg i strandform. Om sommeren er kulturens prestasjons- og overflatefokus spesielt tydelig. Å skulle ned i vekt, stramme deg opp, perfeksjonere ditt ytre slik at det kan tåle de andres granskende blikk i bikini eller badebukse. Helvete er de andre, sa Jean-Paul Sartre. Sjelden er det mer sant enn på stranden eller ved svømmebassenget. Heldigvis finnes det motstemmer til kroppspresset. På sin facebook-side gir den danske kulturkritikeren Svend Brinkmann en alternativ oppskrift som er både klok og morsom:


Trin til at blive strandklar i en fart:
(1) Du tager badetøj på
(2) Så er der ikke flere trin


Jeg kan også vise til Wasim Zahid, som i en kronikk nylig argumenterte godt for hvorfor “hele livet”-kroppen er en bedre målsetning enn den desperate skippertaksvarianten. Begge forslagene har mye for seg. Enten å gi blanke i umulige krav, eller å pleie deg selv og din kropp med moderasjon og klokskap.


Men jeg kom til å tenke på et tredje alternativ til jaget etter sommerkroppen. Det er å bruke litt mer tid på å gjøre klar sommersjelen.


Sommersjelen er ditt dovne, formålsløse jeg. Den du er når du ligger på et svaberg og kjenner solvarmen og brisen, med lyden av bølger og måker, en snekke som tøffer forbi ute på fjorden. Eller når du sitter på en fortauscafè, med en kaffe og avec og en bok som du ikke har lyst til å lese akkurat nå, for du vil heller se på mylderet av mennesker som passerer forbi på piazzaen.


Det kan også være når du står i elven med fiskestangen, ett med landskapet omkring deg, både årvåken og fylt av fred. Eller når du heiser seil og kjenner vinden ta tak, eller hvilke andre ting som du liker å gjøre som får deg til å kjenne deg både levende og avslappet på samme tid. Skillet går ikke mellom det å gjøre ingenting eller gjøre noe. Det avgjørende for sommersjelen er holdningen du har, enten du driver dank eller er aktiv.


Hjernen vår er en målrettet biologisk maskin. Den vil i utgangspunktet alltid noe. Dette er bra, fordi det gjør det mulig for oss å se for oss hvordan ting kan bli annerledes eller bedre. Men dette fører også med seg en skyggeside: Den stadige vurderingen og evalueringen, og misnøyen som kan følge i kjølvannet. Er dette bra nok? Er JEG bra nok?


Brukt med måte kan den handlingsfokuserte bevisstheten hjelpe oss i den retning vi ønsker oss i livet. Men når den blir overdrevet kan vi havne i en kronisk tilstand av streben som har kostnader. En ensidig orientering mot å GJØRE kan faktisk gå ut over kvaliteten av det vi gjør. 


Det påvirker også kontakten vi tilbyr andre mennesker. Tenk bare på forskjellen mellom å snakke med noen som er på vei videre, har tankene et annet sted - og noen som gir deg sin helhjertete, vennlige oppmerksomhet. 


Denne handlingsorienteringen kan også føre til at vi blir gående med en konstant spenning og frustrasjonsfølelse, fordi vi ikke er fornøyd med akkurat dette øyeblikket og hva det har å by på.


Det er ikke noe mystisk med sommersjelen. Den er bare uttrykket for et motsatt potensiale i oss, til å VÆRE fremfor å gjøre. Til å hvile i øyeblikket, åpne for det som er, heller enn å hele tiden være på vei videre. Nå om dagen brukes gjerne ordet “mindfulness” for å beskrive denne måten å være i kontakt med øyeblikket på.


Mindfulness kan være et nyttig ord, men samtidig er det også et trendy ord. I verste fall kan det bli nok et livsprosjekt vi skal lykkes med, og som vi kjefter på oss selv for å ikke være flinke nok til. Da er det nyttig å huske på at mindfulness ikke er noe eksotisk eller spesielt. Det er en universell menneskelig evne som vi alle har i oss, selv om vi kan miste den litt av syne i den travle hverdagen. Det handler rett og slett om å være våkent og vennlig til stede med ting slik de er.


Sommersjelen finnes altså i deg allerede. Du trenger ikke gå på kurs. Du trenger ingen instruktør eller app. Alt som trengs er at du legger forholdene til rette for at den skal få komme frem. At det går an å hvile i øyeblikket, alene eller med andre. At det ikke er noe bestemt du eller dere skal, annet enn å være sommersjeler sammen.


Jeg ønsker dere en fin, oppmerksom og doven sommertid.