Blogglistenhits Tankevandring: 2014

mandag 29. desember 2014

Mindfulness-året del 2: Fra forskningsfronten


I første del av denne artikkelen forsøkte jeg å oppsummere mindfulness-året 2014 - et år preget av fortsatt økende interesse for mindfulness, men også av kritiske innvendinger og selvransakelse. Det forskes også på mindfulness som aldri før, slik figuren over viser. Der ser vi veksten i publikasjoner på feltet de siste tiårene. På 80-tallet var det så og si ingen forskning på mindfulness, så kom de første studiene på 90-tallet og siden årtusenskiftet har det vært en voldsom økning i interesse. Bare i fjor ble det publisert over 500 artikler som på en eller annen måte tok for seg mindfulness. Så nå har vi faktisk tusenvis av studier som undersøker hvilken virkning det å trene på vennlig nærvær kan ha for helsen vår. Jeg har ennå ikke sett tallene for 2014, men det er all grunn til å anta at veksten i publikasjoner fortsetter.


Dette er gledelig. Grundig forskning er en forutsetning for at mindfulness tas på alvor. Det er også en forutsetning for at vi formidler og bruker det riktig. Ingen er tjent med at vi later som om vi vet mer enn vi vet. Og selv om det riktignok forskes mye på mindfulness, så er det ikke alltid at denne forskningen gjør oss så mye klokere. Jeg skriver ikke dette for å gjøre livet surt for andre forskere. Jeg har selv gjennomført en studie som er mye referert til, men som dessverre ikke kan fortelle oss om det egentlig var mindfulness som førte til endringene vi målte i deltakernes angstlidelser og andre plager. Troverdigheten til feltet er avhengige av at vi kan være edruelige, selv om vi har vår personlige entusiasme for metoden. Det er for eksempel uheldig når en fersk svensk studie hevdes å ha vist at mindfulness virker like bra som kognitiv terapi, når det kan stilles spørsmål ved kvalitetssikringen av både mindfulness-behandlingen og den kognitive terapien.


Men det forskes også på måter som kan hjelpe oss til sikrere kunnskap. Da går det ikke alltid slik en skulle tro. Det viste resultatene fra den store “Staying Well After Depression”-studien i Storbritannia, som sammenlignet mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT) med en psykoedukativ gruppe og ordinær behandling (“treatment as usual”). For pasientgruppen som helhet var det ingen forskjell mellom de tre gruppene etter ett år når det gjaldt tilbakefall. De eneste som viste seg å ha bedre effekt av MBCT var en undergruppe av mer sårbare pasienter, med flere symptomer og/eller en historikk av barndomstraumer. 


Dette var uventet, da en tidligere har funnet klarere effekt på gruppenivå for de med tre eller flere depresjonsepisoder. Det var også overraskende at den psykoedukative gruppen gjorde det like bra som MBCT, da innholdet i denne var identisk med MBCT bortsett fra mindfulness-øvelsene. Det vil si at deltakerne fikk samme informasjon om depresjon og depresjonsmestring som i MBCT, samt oppfordringer til å være til stede i øyeblikket med en ikke-dømmende holdning - men uten den konkrete treningen på dette. Det så derfor ut til at en kunne fjerne mindfulness-øvelsene fra MBCT uten at dette hadde noen betydning for de fleste pasientene. Og det var jo ikke helt som forventet - og vel heller ikke det vi som har tro på metoden skulle ønske oss.


En annen artikkel fra samme studie bidro til å nyansere disse funnene. Crane og kollegaer så nemlig på betydningen av hjemmeøvelser for utbytte av behandlingen for 99 av deltakerne i studien. Da viste seg at de som utførte formelle mindfulnessøvelser mer enn tre ganger i uken hadde nesten halvert risiko for tilbakefall (39% mot 58%). Den uformelle praksisen - det vil si å øve på mindfulness på ulike måter i hverdagens aktiviteter - hadde derimot ikke noe å si. Det forteller oss at det å motivere deltakere til å forplikte seg til å jevnlig gjennomføre kroppsscanning og de andre “treningsøktene” i løpet av et 8-ukerskurs har stor betydning for utbyttet. Det viser også - som de fleste nok også ville tenke seg - at bare det å ha deltatt på et kurs ikke avgjør effekten. Deltakerens egeninnsats og intensjon om å investere tid og krefter i å øve på oppmerksomt nærvær er en vesentlig faktor for at MBCT skal “virke”.


Andre studier har i løpet av året sammenlignet mindfulness med andre aktive behandlinger, med mer oppløftende resultater. Davis og kollegaer sammenlignet mindfulnesstrening med kognitiv atferdsterapi (CBT) og psykoedukasjon for 144 pasienter med smerteproblematikk grunnet revmatisme. De fant at mindfulnessgruppen hadde mindre katastrofetanker særlig knyttet til alvorlig smerte, og mindre morgenstivhet, trøtthet og angst enn de to andre gruppene. Mindfulness viste seg også noe mer virksomt for pasienter med en historikk på tilbakevendende depresjon. CBT førte imidlertid til en økt opplevelse av kontroll i møte med smerten enn det som var tilfelle for mindfulness. 


Forfatterne konkluderer med at de ulike tilnærmingene kan ha noe å tilby ulike pasientgrupper. I følge deres resultater er det å øve på mindfulness og aksept mer hensiktsmessig for de med mer alvorlig smerteproblematikk og for de med depresjon som tilleggsproblematikk. Kognitiv atferdsterapi later derimot til å bidra til økt kontrollopplevelse overfor smerten for pasienter med mindre intense plager. Dette er spennende funn som heller enn å kåre vinnere og tapere, viser oss et nyansert mønster av hva som kan virke for hvem.


En annen grundig studie fra 2014 sammenlignet mindfulness-basert tilbakefallsforebygging (MBRP) med CBT og standard behandling (“treatment as usual”) for 286 personer med rusproblematikk. Både MBRP og CBT reduserte risiko for tilbakefall etter 6 måneder sammenlignet med standard behandling. De var også slik at for de av deltakere i disse to behandlingene som hadde tilbakefall i løpet av de første seks månedene, så hadde de færre dager med aktiv rusbruk enn de i standard behandling. Det kan derfor virke som om både MBCT og kognitiv atferdsterapi bidrar både til redusert tilbakefallsprosent, og til skadereduksjon for de som har en sprekk.


Når en sammenlignet MBRP og CBT, så en at sistnevnte var mer effektiv når det gjaldt å utsette tilbakefall, ved at deltakerne i denne gruppen hadde gjennomsnittlig sett flere dager før de sprakk enn MBRP-gruppen. Men når de først fikk tilbakefall, så hadde MBRP-deltakerne færre dager med rusmisbruk eller tung drikking. Igjen ser vi at spørsmålet om hva som virker best ikke har noe enkelt svar. Men begge disse studiene er godt gjennomførte, og tyder på at mindfulness har en rolle å spille i helsevesenet for såpass utbredte problemer som smerte og rusmisbruk.


I løpet av 2014 har det også kommet nye oppsummeringer av kunnskapsstatus på feltet. Goyal og medarbeidere gjennomførte en stor metaanalyse av foreliggende forskning på mindfulness og andre meditasjonformer, og resultatene ble publisert i prestisjetunge JAMA Internal Medicine. De inkluderte kun randomiserte kontrollerte studier som sammenlignet meditasjonsbetingelsen med en annen aktiv behandling eller en placebo-kontrollgruppe, dvs en gruppe som ble viet samme tid og oppmerksomhet som behandlingsgruppen men som ikke mottok aktiv behandling. Det sier forsåvidt en del om forskningskvaliteten på feltet når de bare fant 47 studier som oppfylte kravene. 


Når forskerne sammenlignet meditasjons-intervensjoner med placebo-tiltak, fant de det de beskriver moderat evidens for at mindfulness gir større bedring i angst, depresjon og smerteproblematikk enn såkalt “ikke-spesifikk placebo”. Når de sammenlignet med annen behandling, fant de ingen indikasjon på at noen av meditasjonsprogrammene var mer effektive enn fysisk trening, progressiv muskelavspenning, kognitiv atferdsterapi eller andre aktive intervensjoner. De konkluderer med at det er en god del mangler og svakheter ved den foreliggende forskningen, men at det likevel er grunn til å anbefale mindfulness-baserte tiltak mot angst, depresjon og smerteproblematikk.


En annen meta-analyse avgrenset seg til mindfulness-baserte intervensjoner for pasienter med en aktuell depressiv episode eller angstlidelse. Dette er av betydning fordi ingen av de mest brukte mindfulness-programmene er utviklet spesifikt for personer som har et pågående høyt symptomnivå. En kunne tenke seg at et høyt lidelsestrykk kan gjøre det vanskelig å lære seg mindfulness, ved at en fanges i negative tanker og kroppslig ubehag eller mangler motivasjon eller konsentrasjon som et mindfulnesskurs forutsetter. Forfatterne identifiserte 12 randomiserte kontrollerte studier - 4 som tok for seg pasienter pågående depresjon og 8 som tok for seg pasienter med angstlidelser. De fant at for depresjon var det klare effekter av mindfulness på pågående symptomer. Dette utvider funn fra tidligere forskning, som har vist at MBCT bidrar til å redusere tilbakefall for pasienter som er i en depresjonsfri fase når de deltar på 8-ukers-kurset. 


For angstlidelser fant en imidlertid ikke signifikante bedre effekter av mindfulness-basert behandling sammenlignet med kontrollgrupper. Ut fra sine funn konkluderer forskerne med at mindfulness (i form av MBCT) kan anbefales for personer med aktive depresjonsplager, og at bekymringene for at denne pasientgruppen skulle mangle motivasjon eller evne til å lære seg mindfulness således var ubegrunnete. Når det gjelder angstlidelser maner de derimot til forsiktighet - pasienter med denne typen problematikk bør i stedet få annen evidensbasert behandling (dvs kognitiv atferdsterapi) som sitt første behandlingstilbud. Disse resultatene er ikke endelige, og de svake funnene for angstlidelser kan skyldes av at mange av studiene har hatt for få deltakere til at de har klart å fange opp mulige behandlingseffekter. Det trengs mer forskning, men inntil videre må vi akseptere at mindfulness hittil ikke har klart å vise seg som et overbevisende førstevalg for akkurat denne diagnosegruppen.


Det var et lite oversiktsbilde fra forskningsfeltet i 2014. Det blir spennende å se hva det kommende året bringer. Vi kan garantert vente oss flere - og forhåpentligvis også bedre - studier som kan fortelle oss mer om hvordan og for hvem mindfulness virker.

Den vanskelige empatien




The heart is a mirror where it´s easy just to see yourself”. Det synger Ben Watt, på en av de fineste melankolske voksenpop-platene fra året som gikk. Teksten peker på et sentralt dilemma: For å forstå andre må vi gå veien om oss selv. Tilgangen til andres sinn går gjennom det vi selv tenker og føler. Men kan vi egentlig stole på det vårt eget indre forteller oss om andre? Hva om vi blir fanget i vårt eget perspektiv på en måte som ikke yter den andre rettferdighet? Eller hva om den andre vekker noe i oss som blir overveldende, smertefullt, vanskelig å romme? Og hvor godt er vi egentlig i stand til å forstå oss selv? Kan det tenkes at vi har en tendens til å misforstå eller feil-representere både oss selv og andre?


Slike utfordringer knyttet til det å forstå seg selv og andre løper som en rød tråd gjennom den beste essaysamlingen jeg har lest i 2014, “The Empathy Exams” av Leslie Jamison. Det er en samling tekster som utforsker empatiens problem på en både erfaringsnær og reflektert måte.


I tittelessayet forteller Jamison om hvordan hun en periode arbeidet som medisinsk skuespiller, det vil si en som iscenesetter seg selv som syk for studenter som skal øve seg både på å stille diagnoser og på å opptre “empatisk” i møte med henne. Samtidig blir dette en rolletaking som for henne blir vanskelig å skille rent fra egne erfaringer med å være pasient. Essayet blir således til en parallell utforskning også av hva hun selv egentlig har visst eller forstått av sin egen lidelse, og hva hun har erfart i møte med de som skulle behandle henne.


Jamison forstår empati som en måte å ta bolig i den andres smerte på, slik at smerten kan bli synlig og forståelig for begge parter. Dette fordrer en komplisert form for innlevelse, basert på en ikke-vitende holdning og en vilje til å la seg berøre. Hun får meg til å tenke på mentaliseringsbegrepet, hvordan det å skape seg et levende bilde av den andres tanker, følelser og intensjoner er et aktivt fortolkningsarbeid som fordrer at selv klarer både å tenke og føle i prosessen.


Men her er Jamison ærlig om at hun ikke alltid forstår sitt eget følelsesliv, eller kjenner sine egne beveggrunner. Hun får godt frem hvordan våre egne følelser er komplekse produkter av fortolkning og konstruksjonsarbeid - det er både noe som skjer med oss, og noe vi bruker - bevisst eller ubevisst - for å oppnå noe overfor oss selv eller andre. Ofte trenger vi andre for å forstå hva som foregår eller hva det er vi holder på med. Dette illustrerer Jamison med eksempler fra eget liv hvor hun har fått presentert andres oppfatninger av seg selv, på måter som både har vært smertefulle men samtidig gitt henne mulighet til å forstå mer av seg selv.


Det er nettopp dette flertydige som Jamison får så godt frem, og som gir essayene hennes et utforskende og tentativt preg, hvor jeg som leser blir en privilegert tilhører til et tenkende menneske som prøver å finne ut av noe som hun ennå ikke helt har forstått. Som klinisk psykolog er det lett å tenke at jeg vet hva følelser er, hvilke funksjon de har, hvordan de kan være sunne eller usunne. Jamison får derimot frem hvor sammensatt både følelser og empati kan være.


Hun strever også med å finne den optimale avstanden i forståelsesarbeidet. Er det slik at empati alltid er det som trengs? Jamison skildrer et møte med kirurgen sin, etter et mislykket inngrep for hjerterytmeforstyrrelse:


His calmness didn´t make me feel abandoned, it made me feel secure. It offered reassurance rather than empathy, or maybe reassurance was evidence of empathy, insofar that assurance, not identification was what I needed most. Empathy is a kind of care, but it´s not the only kind of care, and it´s not always enough. I want to think that what´s dr. G. was thinking. I needed to look at him and see the opposite of fear, not its echo”.


Her kommer det opp et nytt dilemma: Hva er det egentlig vi snakker om når vi snakker om empati? Mitt inntrykk i faglige debatter er at det lett blir en stråmannsargumentasjon fra begge parter. Tilhengere av empatibegrepet fremstilles som ukritiske følelsesjunkier som fanges i den andres perspektiv. De som er kritiske til begrepet og det anvendelse blir på den andre siden fremstilt som kalde fisker som bare påtvinger andre sitt verdensbilde.


I høst var det en heftig nett-debatt i etterkant av et kritisk essay av Yale-professoren Paul Bloom, “Against Empathy”. Her tar Bloom utgangspunkt i empatibegrepet slik dette opprinnelig ble beskrevet av Adam Smith (men da kalt “sympati”): Det handler om å erfare verden slik andre gjør, eller i det minste slik du tror at de erfarer den. Å være empatisk er i følge Bloom å sette deg selv i andres sko, og å føle deres smerte. Bloom mener at dette er et tynt fundament for moralsk resonnering og handling, fordi vi risikerer å fortape oss i enkeltskjebner fremfor å ta et overordnet og nøkternt blikk på urettferdighet. Bloom er ikke mot å la følelsene informere oss, men tolker empati som for ensidig tiltro til affektive dommer. Hans poeng er derimot at det trengs balanse mellom medfølelse/innlevelse og rasjonell resonnering for å være til hjelp for andre.


Det er denne balansen Jamison beskriver som et ideal - og samtidig selv strever med - i sine egne tekster. Hvordan leve seg inn passelig, sånn at en unngår å gå verken i overinnlevelsen eller distanseringens grøft? Som negativt eksempel beskriver hun sin egen tendens til å være overdrevent empatisk ut fra frykt - enten frykt for at andres problemer skal ramme henne, eller for at de skal slutte å være glad i henne dersom hun ikke adopterer deres vansker som sine egne. 


Hun viser også til nevroforskning som har funnet at det å forestille seg andres smerte vekker de samme hjerneområdene som når vi selv kjenner smerte, i tråd med populærer teorier om speilnevroner (artig nok refererer hun til at Adam Smith påpekte det samme faktum, lenge før fMRI-maskinen hadde inntatt scenen). Men i likhet med Bloom ser hun denne inn-levelsen, den umedierte simuleringen av andres følelser i eget sinn, som noe moralsk problematisk: “Empathy as a bout of self-pity projected onto someone else”. Mot dette setter hun sin daværende kjæreste Dave, som er mer skeptisk til nytteverdien av innlevelse og medfølelse:


Dave doesn´t believe in feeling bad just because someone else does. He believes in listening, and asking questions, and steering clear of assumptions. He thinks imagining someone else´s pain with too much surety can be as damaging as failing to imagine it. He believes in humility”.


Forhåpentligvis kan vi her forhindre at innlevelsens baby kastes ut med over-identifikasjonens badevann. Jeg forstår Daves åpne holdning som mer i tråd med det som i utviklingspsykologien kalles kontingent speiling. I samspillet mellom foreldre og barn er det ikke hensiktsmessig at omsorgspersonen hensettes i samme tilstand som barnet. I stedet er det slik at selvintegrasjon, emosjonregulering og utvikling fremmes av at omsorgspersonen viser at han eller hun har registrert og forstått barnets emosjonelle tilstand - men uten at han eller hun er i samme tilstand. Motsatt vil være en prosess av emosjonell smitte, hvor omsorgspersonen ikke klarer å differensiere sin egen tilstand fra barnets. Slik smitte er skremmende, forvirrende og destabiliserende for barnet. Det er nærliggende å anta at “korrekt” eller hensiktsmessig empati også i møter mellom voksne forutsetter en tilsvarende balansegang.


Dette er ikke noe som går av seg selv. Jamison sier at empati i denne modne, ydmyke varianten ikke bare er noe som skjer med oss nevralt eller emosjonelt - det er også et valg vi tar, og det fordrer møysommelig arbeid for at vi ikke skal bli overveldet av den andre eller forveksle dem med oss selv. Og det er dette arbeidet som er gjennomgangstema i hele essaysamlingen. I “Devil´s Bait” presenteres vi for et utfordrende kasus for innlevelse: Mennesker med Morgellons sykdom, en underlig lidelse som legevitenskapen ikke tror på. 


De som hevder seg rammet av Morgellons plages av sår, kløe, trøtthet og smerte - alt i følge dem knyttet til en parasitt eller mikroorganisme som lever under huden deres. Jamison deltar på en konferanse for Morgellon-rammete, og forsøker etter beste evne å leve seg inn i deres verden på en ikke-dømmende måte. Hun forsøker å forstå, hun famler og feiler, og viser oss faren for at vi bommer på den andres opplevelse. Hun ser for mye av seg selv i den andres lidelse, eller hun tolker for mye inn i den - for eksempel ved å oppfatte metaforisk eller billedlig det Morgellon-tilhengerne forstår høyest konkret.


Jamison arbeider her med et grensetilfelle for empatien: En bisarr sykdom som ingen forskere eller leger tror på, og hvor tilhengerne har dannet en internettbasert sekt hvor de utveksler informasjon om tilstanden og dens behandling. Og behandlingen er like bisarr som den antatte tilstanden: Skraping eller frysing av huden, syrebehandling, antiparasittiske coctails ment for gårdsdyr og hjemmesnekret laserbehandling - alt for å komme til livs de ondartete mikroorganismene som ingen andre kan se. 


Selv om dette er et ekstremt eksempel, så er det vel samtidig slik at vi alle møter grensetilfeller for empatien vår i ulike sammenhenger. Hvordan kan en klare å være åpen i møte med mennesker som selv insisterer på en forklaring på sin egen lidelse som vi ikke tror på? Hvordan opprettholde en ikke-dømmende og utforskende holdning til de som lever med verdensbilder vi ikke deler, enten det er snakk om religiøse fundamentalister eller psykotiske mennesker? 


Jamison viser oss hvordan hun selv leter etter erfaringer i eget liv som kan gi dybde og livaktighet til hennes forståelse av andre, i dette tilfellet en episode hvor hun på en reise i Sør-Amerika ble infisert av en parasitt som tok bolig under huden hennes. Og hun gjør en bemerkelsesverdig jobb med å la Morgellon-menneskene stå frem på essayets sider, med sin fortvilelse og frustrasjon og ensomhet. Og selv om hun kommer til sin egen grense, en grense hvor fornuften ikke lenger kan følge det emosjonelle ønsket om at den andre skal kjenne seg forstått, så kjennes rapporteringen hennes fra dette underlige miljøet både levende og respektfull.


Dette er gjennomgående i “The Empathy Exams”: Det er litterære essays, som gjennom et presist beskrivende språk maner frem konkret erfaring og levd liv. Og selv om Jamison noen ganger fristes til forsøke å samle trådene i siste avsnitt på en litt for hastig måte, så er tekstene i all hovedsak essaysistiske i beste forstand: Som nyanserte og flertydige forsøk på å beskrive fenomener og levd liv, ikke som bastante teoretiske påstander. Vi følger forfatterens tanke- og følelseliv på dets kronglete veier, som pågående arbeid i stedet for klare svar eller konklusjoner. Det er en reise det er vel verdt å bli med på.


lørdag 27. desember 2014

2014 - mindfulness-året?


I året som har gått har mindfulness for alvor har blitt en del av mainstream-kulturen. Det har vært på forsiden av Time Magazine og Scientific American. Nylig kunne vi i beste sendetid på nyhetsprogrammet 60 Minutes se det journalistiske råskinnet Anderson Cooper legge fra seg iPhonen og gå inn i stillheten på meditasjonsretreat ledet av Jon Kabat-Zinn. Her hjemme har Aftenposten hatt saker om mindfulness opp mot psykisk helse og arbeidsliv og ledelse, mens Dagens Næringsliv har hatt gitt plass til en bred artikkel om temaet


Det har heller ikke manglet på kritiske kommentarer. Filosof og psykolog Ole Jacob Madsen har i år som i fjor advart mot at mindfulness innebærer indre og individuelle løsninger på ytre og sosiale problemer. I følge Madsen er det en tilpasningsideologi som gjør folk politisk passive. Og Torkel Brekke, en av landets fremste eksperter på buddhisme, mener at mindfulness-bølgen bare er nok et kapittel i Vestens ukritiske og selektive forelskelse i Buddhismen. Videre har det vært stilt spørsmål ved hvorvidt dette er noe kristne kan holde på med, eller om det er riktig at ansatte i barnevernet bruker arbeidstiden til meditasjon.


Det er ikke bare polemisk anlagte akademikere eller konflikthungrige journalister som stiller kritiske spørsmål. Også innenfor mindfulnessfeltet har populariteten ført til selvransakelse. Enkelte er bekymret for at det etiske fundamentet som er så sentralt i meditasjonstradisjonen er blitt borte på vei til det vestlige livsstilsmarkedet, og at det som nå bringes inn i helsevesen, skoler og arbeidsliv er et sett teknikker tatt ut av sin sammenheng - nedlatende omtalt som “McMindfulness”. Andre er bekymret for det de oppfatter som overselging av mindfulness, ved at man lover mer enn forskningsresultatene gir grunnlag for.


Vi har med andre ord i 2014 sett både mer aktivitet og mer uro på mindfulnessfeltet enn tidligere år. For de som er aktive mindfulnessutøvere kan det være krevende å møte kritiske innvendinger mot noe en gjerne har brukt mye tid på, og som gir dyp mening både personlig og faglig. Noen ganger utgjør kritikken ren skivebom, ved at en ikke engang kjenner igjen det som beskrives som “mindfulness”. Det gjelder blant annet påstander om at mindfulness gjør folk passive eller selvsentrerte, slik som det hevdes i denne kunstanmeldelsen i Morgenbladet.


Samtidig tror jeg at vi gjør klokt i å lytte nøye til kritikken - min erfaring er at det kan være noe der å tenke over for egen del. For eksempel var det interessant å høre Ole Jacob Madsens innlegg på den skandinaviske konferansen for mindfulness i Tromsø i september. Der opplevde jeg at han la til grunn en nyansert oppfatning av mindfulness som jeg kunne kjenne meg igjen i. Han fikk meg til å tenke over om det kan være at det sniker seg inn individualiserende forståelsesmåter i språket og tankene våre selv om vi forsøker å overbevise oss selv om det motsatte.



Problemet med denne typen kritikk er at den setter opp det individuelle og det samfunnsmessige som motsetninger, som om vi må velge mellom tiltak rettet mot enkeltpersoner eller mot strukturelle forhold. Det indre psykologiske livet er en fundamental dimensjon i menneskelivet. Mindfulness er en av mange mulige virksomme måter å arbeide med ens eget tanke- og følelsesliv på, som i beste fall fremmer en åpnere, vennligere og mer nyansert holdning til en selv, andre og verden. Jeg mener derfor at når det gjøres i tråd med intensjonen, så har mindfulness et klart kritisk potensiale. Det oppmerksomt nærværende mennesket ser seg selv som en engasjert del av en større helhet. Et urolig sinn hvor tenkning og handling skjer på automatikk er derimot med på å opprettholde de sidene av samfunnet det er grunn til å stille spørsmål ved - som for eksempel konsum-mentalitet eller politisk og økologisk passivitet.


Jeg synes også at Torkel Brekke har viktige poenger når han peker på en tendens til romantisering og orientalisme i møte med Østlig visdom. Når det gjelder Brekkes dom over moderne mindfulnessforskning, så synes jeg derimot han uttaler seg på sviktende grunnlag. Han ser blant annet bort fra at en rekke fagfolk er involvert i en grundig utforskning av og dialog om mindfulness slik det forstås innenfor de opprinnelige tradisjonene, slik at påstanden om enkel romantisering blir for enkel. Dette er filosofisk, konseptuelt og empirisk arbeid av høy kvalitet, som en for eksempel kan lese mer om i denne boken eller denne artikkelen.


Ellers har det skjedd mye på forskningsfronten i året som gikk, og det har jeg tenkt å si litt mer om i del to av denne artikkelen.

tirsdag 9. desember 2014

Litt for godt til å være sant


Nylig kunne de av oss som er interessert i mindfulness lese en hyggelig nyhet på nettet. Den handlet om en svensk studie publisert i British Journal of Psychiatry. Den undersøkte virkningen av mindfulness for pasienter i primærhelsetjenesten. Deltakerne var 215 pasienter ved 16 helsesentre i Skåne som slet med blant annet angst og depresjon. Pasientene ble tilfeldig fordelt enten til mindfulness-grupper eller til behandling med kognitiv atferdsterapi. 


I en pressemelding fra Universitetet i Lund uttaler hovedforfatter Jan Sundquist at studien tyder på at gruppebehandling med mindfulness, utført av sertifiserte instruktører i primærhelsetjenesten, er en like effektiv behandling som individuell kognitiv atferdsterapi mot depresjon og angst.


Dette gjorde meg veldig interessert. Jeg har selv forsket på mindfulness som behandling for angstlidelser, og er hele tiden på utkikk etter ny forskning som sammenligner denne metoden med etablerte behandlingsformer. Etter å ha lest artikkelen satt jeg imidlertid litt skuffet tilbake.  Jeg synes at måten studien er omtalt på i etterkant overdriver resultatene. Dermed står vi i fare til å bidra til en hype rundt mindfulness som ingen er tjent med. Det skal jeg si litt mer om.


For det første er det grunn til å se nærmere på det som kalles for mindfulness i studien. Hva slags tilnærming ble egentlig brukt? Hvilke kvalifikasjoner hadde de som drev gruppene? Hadde de egen erfaring med mindfulness-praksis? Dette er viktige spørsmål for alle som driver med og har forsket på mindfulness-basert behandling.



Ser vi nærmere på det, får vi vite at behandlingen var en kombinasjon av MBSR og MBCT, satt sammen av en svensk lege. Kvalifikasjonene til behandlerne var at de hadde gått gjennom et seks dager instruktørkurs i denne lokale svenske varianten. Vi får ikke vite om de hadde egenerfaring med mindfulness-praksis, noe som vanligvis ses på som en viktig forutsetning for å kunne undervise i mindfulness på en troverdig og fleksibel måte.


Det er med andre ord vanskelig å vurdere kvaliteten på mindfulness-behandlingen som ble tilbudt ut fra artikkelen. Det er en tilpasset versjon av etablerte og evidensbaserte tilnærminger, men vi vet ikke hvordan tilpasningen som er gjort kan påvirke effekten. Det finnes en del eksempler på slike "hjemmesnekrete" mindfulness-opplegg på fagfeltet. De viser gjerne til forskning som er gjort på modellene som har inspirert dem - men vi må være klar over at når vi endrer på et program, kan vi ikke automatisk anta at det er den samme "mindfulness" vi har med å gjøre som i de opprinnelige versjonene. Det er derfor også problematisk å lene seg på forskningsstøtten som intervensjoner som MBSR og MBCT møysommelig har opparbeidet seg, slik det gjøres både i denne studien og i andre sammenhenger. 



I tillegg har behandlerne i den svenske studien fått det som må sies å være som svært kort opplæring i metoden. I både MBSR og MBCT legges det vekt på at en skal ha grundig faglig og personlig fordypning i metoden over lengre tid før en kan sertifiseres som instruktør. Det å være en kyndig mindfulnesslærer omfatter mye mer enn å be folk om å spise en rosin eller å følge med på pusten. Det handler om å veilede andre i å møte det de erfarer med en ikke-dømmende og utforskende holdning, selv når det som oppleves er smertefullt eller ubehagelig. Dersom dette ikke gjøres på en kvalifisert måte, risikerer vi at mindfulness blir en subtil unngåelsesstrategi eller en ny opplevelse av å ikke få ting til. Det at instruktørene i denne studien sies å være “sertifiserte”, betyr bare at den som trente dem opp var villig til å gi dem godkjentstempel langt tidligere enn det som er vanlig innenfor de etablerte retningene på feltet. 


Hva så med behandlingen som mindfulness ble sammenlignet med? I studien står det at kontrollgruppen mottok såkalt “treatment as usual”, det vil si vanlig oppfølging hos lege for de psykiske plagene sine. Noen ganger inkluderte dette medikamentell behandling, og i de fleste tilfeller var det også psykoterapi eller rådgivningssamtaler. De fleste fikk det som studien beskriver som kognitiv atferdsterapi.


Men på samme måte som med mindfulness, så er det i denne studien vanskelig å vite i hvilken forstand dette egentlig var kognitiv atferdsterapi. Det var ikke kvalitetssikret, såvidt det går frem av artikkelen. Det sies ingenting om sertifisering eller kompetanse. Og gjennomsnittlig antall behandlinger i den såkalte CBT-gruppen var seks. Det er mindre enn det som er vanlig i CBT-behandling for de aktuelle lidelsene. Dermed blir det vanskelig å tro på konklusjonene som forfatterne trekker i pressemeldingen, og som nå spres over hele internett. Skal vi sette det på spissen, kan vi si det slik: Resultatene av denne studien tyder på at noe har virket omtrent like godt som noe annet, uten at vi kan vite med sikkerhet hva dette “noe” er i noen av gruppene. Det betyr at de høystemte erklæringene om at mindfulness er like effektivt som kognitiv terapi er overdrevne.



Enkelte terapiforskere hevder at når en sammenligner ulike aktive behandling på like vilkår, så vil de være like virksomme. Dette kalles “the dodo bird verdict”, oppkalt etter fuglen i Alice i eventyrland som etter et absurd kappløp erklærer at alle deltakerne har vunnet og derfor må få premie. For noen psykiske plager kan dette stemme, men ikke for alle. Sannsynligvis spiller det mindre rolle hvilken behandling som tilbys ved depresjon, mens for angstlidelser har metoden mer å si. Når det gjelder mindfulness har det hittil vært få studier som har sett på virkningen av metoden opp mot andre aktive behandlinger. De studiene som faktisk HAR sammenlignet kvalitetssikret mindfulness med kvalitetssikret kognitiv atferdsterapi, gir et blandet bilde. I noen tilfeller har kognitiv atfersterapi vært mer effektivt. I andre kommer de likt ut. I andre studier igjen har tilnærmingene vist seg å ha god effekt for noen men ikke andre, i et ganske komplisert mønster av funn.


Problemet i dette tilfellet er altså at vi ikke helt vet hva som er blitt sammenlignet, eller hvordan disse variantene av mindfulness og CBT forholder seg til “originalene”. Det ville vært sannere å si at en slags “mindfulness light” virker like bra som det svenske fastleger i sin “treatment as usual” kaller for kognitiv terapi. Det er det som står i selve artikkelen. Men det ville ikke ha hørtes like sexy ut. Sånn sett kan prestisje har trumfet vitenskapelig nøkternhet i formidlingen av resultatene. Og i forlengelsen av en ukritisk pressemelding, får vi sensasjonspregete oppslag om mindfulness i digitale medier over hele verden.


Det betyr ikke at studien er uten interesse eller verdi. Den er et ambisiøst forsøk på å implementere et psykologisk lavterskeltilbud innenfor rammene av primærhelsetjenesten. Og studien viser at når en gjør det, 
så er resultatene på linje med de en får av ordinær behandling hos fastlegen. Det er også bra at studien har mange deltakere til behandlingsstudie å være, slik at vi kan være rimelig sikre på at funnene ikke skyldes tilfeldigheter.


Den er bare ikke helt den studien som omtales i media - det vil si en sammenligning av kvalitetssikrete varianter av mindfulness og CBT. Det finnes selvsagt mange studier som ikke oppfyller slike strenge krav til behandlingsintegritet. De kan likevel være nyttige bidrag til det store puslespillet om mindfulness og annen psykoterapi. Vi må bare være forsiktige med konklusjonene vi trekker. Slik det nå er blitt, så har mindfulness-feltet fått nok en nyhetssak som er overforenklet og lover mer enn det er grunnlag for. I verste fall kan slik overselging svekke tiltroen til og interessen for metoden både blant seriøse fagfolk og folk flest. Jeg synes det er uheldig, fordi mindfulness sannsynligvis er et meningsfullt og virksomt bidrag til psykologisk behandling. Vi vet bare ikke nok om hvordan det virker, og for hvem.


Kanskje er det på sin plass om å minne om at noe av grunnholdningen i mindfulness er felles med grunnholdningen i god forskning: Å være åpen, nyansert og ikke overinvestert i bestemte resultater. I den hyperaktive digitale medieverdenen som ideer og forskningsresultater i dag sirkulerer i, er dette viktigere enn noen sinne. 

lørdag 6. desember 2014

Årets romaner

Det nærmer seg slutten på året, og det er tid for alle slags lister og oppsummeringer. Her er romanene jeg har lest og likt i 2014.



Stoner - John Williams
Kanskje noe overraskende ble denne skildringen av livsløpet til en litteraturprofessor i den amerikanske midtvesten til en bestselger, førti år etter den først ble utgitt og lenge etter forfatterens død. Stoner er en lavmælt og tidvis hjerteskjærende fortelling om en ytre sett upåfallende person. Williams skriver vakkert og med stor psykologisk innsikt om de hverdagslige gleder og sorger som utgjør et liv. Det er umulig å ikke bli berørt av denne boken.




Yarden - Kristian Lundberg
Sterk selvbiografisk roman av og om den svenske forfatteren Kristian Lundberg, som etter et skattekrav gikk personlig konkurs og måtte ta strøjobber på bunnen av arbeidslivet for å klare seg. Sjelden har jeg lest en slik skildring av arbeidet som fremmedgjørende og dehumaniserende. Samtidig klarer Lundberg å omdanne menneskelig utmattelse og fortvilelse til korthugd, presis poesi. “Yarden” er dermed både en litterær perle, og en rasende anklage mot den nyliberalistiske økonomiens angrep på arbeidstakerrettigheter og kollektivt samhold. En liten bok som tar kort tid å lese men lang tid å glemme. 



The Circle - Dave Eggers
“All that happens must be known”. Det er slagordet til nettgiganten The Circle, en slags krysning av Facebook og Google i Dave Eggers´ satiriske roman av samme navn. Her følger vi den nyansatte Mae sin vei inn det stadig mørkere hjertet av dette selskapet. Underveis får Eggers sagt tankevekkende ting om online-kulturens undergraving av personvern og privatliv. Boken er nok bedre på samfunns- og teknologikritikk enn på litterære kvaliteter og karakterbygging, men Eggers klarer likevel å både engasjere og underholde.



Consumed - David Cronenberg
Nathan og Naomi er to unge journalister som undersøker en bisarr sak hvor en fransk filosofiprofessor er sporløst forsvunnet etter å ha drept og spist sin kone. De blir dermed del av en tiltakende konspiratorisk vev av hendelser og relasjoner. Stikkord er 3D-printing, bisarr kroppsdysmorfobi, radikale høreapparater, filmfestivalen i Cannes og agenter fra Nord-Korea. “Consumed” er den canadiske filmregissøren David Cronenbergs første roman. Den inneholder interessante filosofiske og sosialkritiske elementer, er velskrevet og har hele tiden en sterk thrillernerve. Her kan du lese en fyldigere omtale av boken. 



Flammekasterne - Rachel Kushner
Reno er en ung kvinne som i 1977 drar til New York for å utforske sin fascinasjon for fart og teknikk gjennom kunsten. Her treffer hun arvingen til et stort italiensk industriimperium, og vikles inn både i samtidskunstens verden og etter hvert også kidnapping og terrorisme i den radikale italienske undergrunnsbevegelsen. Flammekasterne er en bredt anlagt roman. Den gir en detaljrik og levende tidsskildring av New Yorks avantgardistiske kunstmiljø, den dissekerer på morsomt vis livet i den italienske overklassen, og den stimulerer til tanker omkring kunst, arbeid og samfunn. Alt dette uten at det idemessige eller historiske kommer i veien for en levende og språklig imponerende skildring av indre liv, personer, situasjoner og forhold.



Goat Mountain - David Vann
En 11 år gammel gutt er på jakt sammen med faren, bestefaren og en venn av familien. En grufull hendelse inntreffer, og jaktlaget klarer ikke å bli enige om hvordan de skal håndtere situasjonen. David Vann er et for meg nytt litterært bekjentskap som har skrevet flere rystende gode bøker - jeg vil særlig fremheve “Legends of a Suicide” og “Caribou Island”. I alle bøkene hans er familien en slagmark for mørke indre krefter. I “Goat Mountain” antar denne tematikken nærmest mytiske proporsjoner, idet sivilisasjonen skrelles bort og vi står igjen med vanskelige spørsmål om menneskets innerste vesen og hvorvidt det finnes noen soning for syndene vi begår. Boken minner meg om Cormac McCarthy, både når det gjelder skildringen av mennesket i naturtilstanden og den språklige kraften.




Bryllup og begravelser - Jens M. Johansson
Du skal visstnok skrive ditt liv. Her er nok en dokumentarisk roman, hvis det er det vi skal kalle det. Jens M. Johansson gir oss et nært og fint bilde av tanke-, følelses- og familieliv i Norge i dag. Det kan minne litt om Knausgård, men uten den rasende 1800-tallsmannen og alle de voldsomme indre demonene. Dessuten mange gode musikktips. 

mandag 24. november 2014

Mentalisering og mindfulness - to sider av samme sak?


Vi mennesker er sosiale vesener. Vi lever i fellesskap, og dette er kilde til både glede og frustrasjon. Tenk på en situasjon der du virkelig kjente deg møtt og forstått av en annen. Det er en sterk opplevelse. Se så for deg en gang du kjente deg misforstått, avvist eller kritisert. Hvordan kjentes det? Sannsynligvis tilsvarende kraftfullt, men med negativt fortegn. Innlevelse i hverandres sinn, eller mangel på dette, har betydning for trygghet og velvære. Det er også viktig på andre måter. Vil den andre meg vel? Eller prøver vedkommende å lure meg? Evnen til å lese andres hensikter og planer må ha vært verdifullt tidligere i menneskehetens historie, da vi levde i utsatte små flokker uten samfunnsinstitusjoner som garanterte for sikkerheten vår. Men også i vår tid er det avgjørende å kunne lese andre mennesker på en rimelig nøyaktig måte for å navigere i det sosiale landskapet. Hvordan blir vi så i stand til å fortolke andre mennesker? Hvordan lærer vi å forstå deres indre tilstander - tanker, motiv, ønsker, behov og følelser? 


Denne evnen er ikke ferdig utviklet ved fødselen. Vi kommer til verden med en grunnleggende utrustning som må øves opp. Forskning på barns utvikling viser at sosial og emosjonell refleksjon vokser frem i samspill og relasjoner. Evnen til å forstå og leve seg inn i andre forutsetter omsorgspersoner som skaper forutsigbarhet og trygghet. Når alt går greit nok, vil barnet oppleve at dets ulike tilstander blir forstått, tålt, speilet tilbake og regulert av de voksne. Det gjør at barnet opplever seg som et sammenhengende selv med et indre liv som kan forstås og reguleres, først av andre og så av en selv. Gradvis utvikles så forståelsen av at andre mennesker har et tilsvarende indre liv med tanker, følelser og et personlig perspektiv på verden.


Men selv som voksne kan vi ha varierende evne til å forstå oss selv og andre. Når den følelsesmessige temperaturen stiger, når vi blir redde eller sinte eller skamfulle så kollapser evnen til å reflektere og se nyanser. Da henfaller vi lett til stereotypier og ensidige oppfatninger, både av oss selv og andre. Vi blir gjerne mer sikre på at vi selv har rett. Tanker og følelser oppleves som definitive sannheter, heller enn forbigående mentale hendelser. I det hele tatt kan det fort gå i glemmeboken at sinnet vårt er et fortolkende og meningsskapende organ. I stedet tas vår egen indre virtuelle virkelighet for god fisk. Kartet eller representasjonen forveksles med terrenget, og følgene blir ofte misforståelser, frustrasjon og konflikt.


Evnen til å være bevisst på hva som foregår i eget og andres sinn kalles mentalisering. En av våre fremste eksperter på emnet, professor Sigmund Karterud, sier det slik: “Mentalisering innebærer å kunne tenke og føle samtidig, klart og tydelig om hva som driver en selv og andre til handling”. Eller med Finn Skårderuds ord: "Å se de andre innenfra og seg selv utenfra". Det er en viktig ferdighet for å omgås andre, for å forstå seg selv, for å oppleve sammenheng i identiteten, og for å regulere egne følelser.


Mentalisering er et fenomen og begrep som i det siste har fått økt fokus i psykologisk behandling. Det skyldes særlig at det har blitt integrert i arbeidet med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Denne tilstanden skyldes at selvet ikke har fått utvikle seg innenfor trygge og støttende relasjoner. Det fører til at en som ungdom og voksen får vansker med regulering av følelser, brå skift i opplevelsen av andre, og en usikker identitet og ofte også en tendens til impulsivitet og selvdestruktive handlinger.



I emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er svikten i mentalisering et sentralt kjennetegn. Men også andre psykiske plager hindrer nyansert tilgang til eget eller andres sinn. Mentalisering forstyrres for eksempel av den ensidige pessimistiske tenkningen i depresjon, eller kretsingen rundt frykt og bekymring i angstlidelsene. Også selvmedisineringen hos rusmisbrukeren kan forstå som forsøk på å skru av en indre verden som kjennes kaotisk, overveldende og uhåndterbar. I alle disse tilfellene er mentalisering relevant - fordi det kommer noe i veien som forstyrrer denne evnen, og målet for behandling blir å gjenopprette den.


Mentaliseringsbasert terapi har røtter i den psykodynamiske tradisjonen, men representerer en modernisert variant av arven etter Freud. Det “psykodynamiske” består ikke i forsøk på å tolke det pasienten sier eller gjør som uttrykk for ubevisste impulser. Det handler heller ikke om å være en tilbakelent og avventende terapeut. Det består snarere i det å arbeide aktivt i relasjonen, å bruke det som pasienten bringer inn i terapi OG det som skjer mellom pasient og terapeut. Målet er å utforske svikt i mentalisering, og for å hjelpe pasienten til å gjenopprette evnen til å mentalisere når denne går tapt.


Jeg har det siste året forsøkt å lære meg denne behandlingsformen, gjennom et videreutdanningsløp innen retningen. Det har vært både givende og krevende. Givende, fordi det gir et rammeverk for å forstå og arbeide med til dels dramatiske tilstandsbilder og funksjonssvikt. Når det har vært krevende, så er det først og fremst fordi det innebærer å jobbe tett på de ulike utfordringene som oppstår i terapi: Misforståelsene, feiltolkningene, de sterke følelsene som pasienten opplever både utenfor behandlingen men også i selve terapisituasjonen - og som i sin tur vekker følelser i terapeuten.


Mentaliseringsbasert terapi handler om å bringe inn en nysgjerrig, ikke-vitende, nøktern holdning til slike situasjoner. Det handler om å forsøke å holde sitt eget sinn åpent, selv om den en snakker med er inne i en tilstand som er fastlåst og avstengt. For dersom den ene parten klarer å holde seg åpen og utforskende, så vil mentaliseringen kunne smitte over. Det kan skape en ny relasjonserfaring, som hvis den gjentas kan styrke den generelle evnen til å mentalisere.



Jeg har vært veldig fornøyd med undervisningen og veiledningen ved Institutt for mentalisering. Lærerne har knyttet sammen teori, forskning og klinisk praksis på en forbilledlig måte. Det har vært nyttig for det daglige arbeidet mitt. Det har også vært et tankevekkende kurs. Blant annet har jeg blitt gående og tenke på sammenhengen mellom mentalisering og et annet ord på m som er gjenstand for en del oppmerksomhet om dagen - nemlig mindfulness.


Jeg opplever ofte at dette er ord som blandes sammen av kollegaer. Kanskje ikke så rart, i en behandlingshverdag som er full av merkevarenavn (helst forkortelser på tre eller fire bokstaver) og stadig nye begreper. Men har de noe til felles, ut over at de begge begynner på m?



Sett utenfra skulle en kanskje ikke tro det. Det ene er forankret i den ærverdige tradisjonen etter Freud, men oppdatert med spebarnsforskning og sinnsfilosofi og hjerneforskning og for ikke å snakke om klinisk forskning som viser at det virker. Det andre henter sin inspirasjon fra buddhistisk meditasjonstradisjon, riktignok sekularisert og avmystifisert og også forskningsbasert, men tilsynelatende knyttet til en annen grunnholdning - ja, for det må det vel være? I alle fall når en leser om mindfulness i aviser og ukeblader. Det er en mindfulness-bølge over oss, det har blitt en motebølge hvor alle skal trene på nærvær for å bli mer effektive og produktive og kreative og vennlige med seg selv og andre.


Jeg har brukt en del tid på å lære meg mindfulness, og har forsket på det, og er litt oppgitt over hypen det omgis med nå. Det er hyggelig at folk fatter interesse for det, det må tydeligvis treffe noe i moderne menneskers liv som ikke er å kimse av - men jeg er redd for at noe viktig ved mindfulness går tapt i den populære innpakning som fenomenet nå får. Og noe av det mest vesentlige er at det er nært beslektet med mentalisering, slik at disse to begrepene i realiteten er ulike sider av samme sak - og det er en sak som er av stor psykologisk betydning.


Jon Allen, en av de fremste formidlerne av mentaliseringsbasert terapi, får dette godt frem. Han sier det så klart som dette: Skal du mentalisere, så må du begynne med mindfulness. Det vil si, du må begynne med å være oppmerksom på det som erfares i øyeblikket på en ikke-dømmende måte. Glem bildene du får opp av munker eller forretningsmenn som mediterer, eller selvrealiserende kvinner i dyre yogadrakter. Mindfulness handler om noe helt grunnleggende menneskelig: Å få med seg det som skjer, både i oss og omkring oss. Å være åpen for det som er av sanseinntrykk, følelser, tanker og input fra omgivelsene. Å vite hva som skjer, uten å være for oppslukt i tanker og uten å forsøke å fjerne eller forandre på det som oppleves. Det er det som er mindfulness. Og som Jon Allen får godt frem, så er det her vi må begynne i arbeidet med å forstå oss selv og andre. Vi må være koblet på.


Allen viser også til at det er en felles holdning til grunn for både mindfulness og mentalisering: ikke-dømming, aksept, vennlighet og nysgjerrighet. Samtidig er mentalisering noe mer avgrenset enn mindfulness. Mindfulness beskriver en oppmerksomhet som kan være rettet mot hva som helst: kroppen slik den kjennes i øyeblikket, smaken av morgenkaffen eller måltidet til lunsj, det du kan se eller høre i omgivelsene, og så videre. Mentalisering handler derimot om mentale tilstander - egne eller andres. Hva foregår i mitt sinn? Hva foregår i den andre sitt sinn? Mentalisering handler om å integrere den sosiale og emosjonelle informasjonen vi har tilgjengelig i situasjonen - det vi kan se og høre, men også det vi har av tidligere kunnskap, vevd sammen med det vi selv tenker og ikke minst føler i øyeblikket.


Jon Allen kaller mentalisering for “mindfulness of mind”, for å få frem at det handler om her-og-nå-fokusert og åpen oppmerksomhet - men rettet mot tanker, følelser, intensjoner som vi forsøker å forstå. Vi forsøker å lage en forklaring, skape en historie - og dette er kanskje en annen forskjell mellom mindfulness og mentalisering. For i mindfulness øver en mer på å la tanker komme og gå, uten å utbrodere dem eller å forsøke å komme frem til noen bestemt forklaring. “Stop making sense” - dette kan være nyttig, ikke minst for de som har en tendens til å vikle seg inn i eget tankespinn. Samtidig er det viktig å “Start making sense” også - å klare å reflektere rundt mentale tilstander på en nøktern måte, og å lage oss forklaringer som ikke er rigide eller urimelige, og dette er kjernen i mentalisering.


Mentaliseringsperspektivet kan kanskje hjelpe oss å huske på noe som ikke alltid blir like mye vektlagt i mindfulness, nemlig at evnen til å være til stede og til å ha et meta-perspektiv på eget sinn, ikke er noe som eksisterer i et vakuum. Når vi blir i stand til det, er det som sluttprodukt av en kompleks utviklingsprosess, et samspill mellom vår medfødte kognitive og relasjonelle kapasiteter og de erfaringer vi gjør oss med omsorgspersoner og andre viktige mennesker. Både mindfulness og mentalisering vokser frem i tilknytningsrelasjoner, ved at barnet har inntonete voksne som hjelper dem å regulere seg selv og som veileder dem i det å være oppmerksomme - i første omgang ved at den voksne er oppmerksom, både mindful og mentaliserende, på barnet og dets behov og indre liv.


Når det indre fundamentet for slik oppmerksomhet og orientering mot eget og andres sinn mangler, så er det ikke bare å sette seg ned og meditere. Ofte vil det trengs et annet arbeid først, en utforskning av personens opplevelser, reaksjoner og væremåter i relasjonen - slik at en kan styrke evnen til selvregulering og mentalisering nok til at personen etter hvert tør å ta sjansen på å være alene med sitt eget sinn. For meg har mentaliseringsperspektivet vært en god påminnelse om at det må være et fundament på plass i personligheten før en kan gå i gang med vanlige mindfulness-øvelser. Samtidig ER mentaliseringsbasert terapi en form for mindfulness, om enn med litt andre midler. Her arbeides det ikke med meditative øvelser, men gjennom å legge til rette for en oppmerksom, utforskende og ikke-dømmende holdning i den terapeutiske samtalen.


Slik Jon Allen beskriver det, er altså disse to fenomenene nært i slekt. Begge beskriver hvordan sinnet vårt virker når det er på sitt beste: Når det er åpen tilgang til informasjon fra både kropp og sinn, når følelser og tanker kan erfares på en ikke-defensiv måte, og når vi opprettholder en engasjert og utforskende holdning til andre mennesker. Dette er ikke lettvinte løsninger. Det er møysommelig arbeid å praktisere mindfulness - ikke en snarvei til harmoni, men heller en måte å være med vanskelige og utfordrende opplevelser på som skaper mindre stress og komplikasjoner. Det er det samme med mentalisering - det handler om å møte lidelse, ikke fjerne den raskt men formidle tro på at det går an å sammen arbeide seg gjennom den, og ut på andre siden.

torsdag 20. november 2014

Åndenes bo- og dagtilbud




I et kommunalt bo- og dagtilbud i Arendal har det vært leid inn åndeutdriver. Bakgrunnen var at ansatte hadde sett uforklarlige fenomenener i flere av rommene på arbeidsplassen. Åndeutdriver Bent E. Albrechtsen oppdaget raskt at institusjonen var full av ånder som hadde trengt seg inn i kroppene til både beboere og ansatte. Det dreide seg om såkalte klebeånder, som søker seg til menneskekropper med negativ energi. Albrechtsen oppdaget også strålebaner som åndene bruker til å bevege seg langs, og la disse om slik at de i stedet ble gående på utsiden av bygningen.


Situasjonen bedret seg da raskt, men åndeutdriveren ble brått bedt om å avslutte arbeidet etter et nattlig besøk på institusjonen. Ansvarlig ledelse er korte og avvisende i sine kommentarer, og vil bare si at oppdraget er et avsluttet kapittel. Det kan en jo lure på, all den tid Albrechtsen bestemte seg for å sette åndene og strålebanene tilbake til slik de var før han startet arbeidet. Det mulig at både Enhetsleder og kommunalsjef for helse og omsorg i Arendal kommune kan se frem til økt poltergeist-aktivitet på kontorene sine i tiden fremover.


Det er lett - og morsomt - å harselere med dette. Det minner om en Åpen Post-sketsj: Kommunal åndeutdriver. Møte i forvaltningen. Hvem skal få vedtak på åndeutdrivelse? Foreligger den nødvendige dokumentasjonen? Hvor mange timer har de rett på? Det er noe med kombinasjonen her: Velferdsstatens gjennomregulerte og rasjonelle hverdagsliv møter mørke og okkulte krefter. Det slår meg at det ville vært et flott utgangspunkt for en skandinavisk grøsser - før jeg kommer på at Lars von Trier allerede har gjort det, med Riget.



Saken viser at vi ikke lever i et fullt ut rasjonelt eller evidensbasert samfunn. Det er ikke slik at ideer og forestillinger henvises til historiens skraphaug. Snarere lever vi på denne skraphaugen. Tankegods fra de fleste tidsperioder sameksisterer godt side ved side, eller i nye hybride koblinger. De klarsynte på TVNorge. Spåkoner på internett. Og nå altså åndeutdrivelse i Arendal kommune.


Det er lett å bli både irritert og nedlatende her. Men det kan være greit å prøve å forstå det. Hva er det med disse klebeåndene? Hva slags psykologiske prosesser har vi med å gjøre? Det fikk meg til å tenke på den slovenske filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Zizek, og hans analyse av haien i haisommer:





Zizek forstår haien som en form for syndebukk. Den gjør det mulig å samle all frykt og bekymring i ett objekt, som vi så kan bruke til å forenkle en alt for kompleks virkelighet. Vi kan tenke oss at klebeåndene fungerer på samme måte. For ansatte i ethvert kommunalt tilbud så kan hverdagen kjennes både uviss og slitsom. Helseplager, økonomiske utfordringer, gnisninger i parforhold og familieliv. Kanskje er det også sider ved arbeidsstedet som er krevende - konflikter mellom kollegaer, eller strev med å yte profesjonell omsorg ut fra knappe ressurser. Mange i helse og omsorg kjenner også på at systemet kommer med stadig nye krav til effektivitet og rapportering som gjerne kolliderer med de idealene en har for å jobbe med mennesker. Det er ikke rart at en kan få vondt i både følelser og kropp. Og så kommer åndeutdriveren, og alt det vanskelige kan kanaliseres inn i ett objekt som dermed blir forklaring og løsning på det vanskelige i livet.


På lignende vis kan vi kanskje forstå Märthas engler? Det gode i livet er like sammensatt som det vanskelige eller onde. Hvordan kan vi egentlig finne noe entydig godt i denne rotete verdenen? Det er så mye både-og. Da er det fristende å organisere vår forestilling om det gode rundt noen overnaturlige skikkelser som legemliggjør entydig omsorg, vennlighet og positive energier. Begge variantene spiller kanskje også på narsissismen vår - du er sentrum for en åndelig verden, du er så betydelig at både demoner og engler kretser om deg. Plutselig har livet ditt mening i en større kosmisk sammenheng. Det er bare så synd at det ikke stemmer.


Det er selvsagt et problem at dette etter alle logiske og vitenskapelige målestokker er feil. Men et annet problem er psykologisk: Det er en løsning som hopper over det møysommelige arbeidet det er å forstå seg selv og andre, og den situasjonen vi er en del av. En ser bort fra seg selv som et følende og fortolkende vesen som er - eller kan bli - aktør i eget liv. I stedet legges både det vonde og det gode utenfor oss selv, samlet i hendige eventyrfigurer som stjeler eller gir energi. Troen på åndeutdrivelse blir et eksempel på en psykologisk kollaps, en svikt i evnen til å mentalisere, det vil si arbeide for å se egne og andres tanker og følelser med et nyansert blikk. 


Når evnen til å tenke nyansert kollapser, så tyr vi til enkle løsninger. Sort/hvitt-tenkning. Oss mot dem. De andre som udugelige idioter, eller en trussel mot vårt trygge gode varme fellesskap. Zizek viser hvordan denne kollapsen er virksom også innenfor det politiske. Det mest groteske eksempelet er jødene i Nazi-Tyskland. De systemiske spenningene og paradoksene ved det tredje riket ble effektivt tilslørt ved at misnøyen ble forklart med og kanalisert mot jødene. Men også i vår tid har vi hele tiden nye - om enn mindre dramatiske - eksempler på slike syndebukkprosesser. Zizek viser til den den arbeidsledige alenemoren i nyliberalistisk konservatisme. Det får meg til å tenke på hvilke klebeånder som finnes i norsk politisk virkelighet i dag. Den uføre? Den sykefraværende kvinnen? Muslimen?


Det er hardt arbeid å være voksen, i betydningen å ha et åpent og reflekterende sinn. Det poeten Keats kalte "negative capability": Ydmykhet, nøkternhet, evnen til å utsette handlinger og for raske konklusjoner. Hver dag settes vi på prøve, i hjemmet og på jobben og på kultur- og samfunnsplan. Når den følelsesmessige temperaturen stiger, når vi er under press - særlig da risikerer vi å kollapse inn i mer primitive sinnstilstander. I denne forstand har vi alle våre klebeånder. Det avgjørende er om vi ringer til åndeutdriver eller ikke. 

onsdag 19. november 2014

Mennesker i verdensrommet



Verdensrommet har fascinert filmskapere siden mediets spede barndom. Reisen til månen fra 1902 var den første science fiction-filmen. Her drar en gruppe franske vitenskapsmenn til månen i en kuleformet farkost skutt ut av en kanon. Der møter de den aggressive lokalbefolkningen, selenittene. Astronautene tas til fange, men klarer å unnslippe og vender tilbake til jorden og Paris med en av månemennene som trofé.


Science fiction handler som oftest om spekulative eller forestilte fenomener: Fjerne planeter, romvesener, tidsreiser, høyteknologiske eller dystopiske fremtidsvisjoner. Det er lett å tenke på dette som virkelighetsfjernt, eller som ren underholdning. Samtidig er det en sjanger som nesten alltid utforsker noe langt nærmere, nemlig hva det vil si å være menneske. Hva er vårt vesen? Hvordan påvirkes vi av teknologi? Hva er et godt samfunn? Hvordan kan vi vite hva som er virkelig og ikke? Hva er vår plass i universet?


Når science fiction-filmen fungerer, så går visuell skaperkraft, en følelsesmessig engasjerende historie og filosofiske problemstillinger opp i en høyere enhet. For meg er det noe helt spesielt med filmer som Metropolis, 2001, Stalker, Blade Runner og The Matrix. De treffer et eller annet i meg, en lengsel etter det fantastiske og samtidig intellektuelle som ingen annen sjanger fullt ut kan tilfredsstille.


Nå er det Christopher Nolans tur å bevege seg ut i verdensrommet. I Interstellar starter vi på jorden, i en ikke alt for fjern framtid. Klimakrisen er en ikke-reversibel realitet. Vi aner at samfunnssystemene har kollapset, og menneskene har trukket seg tilbake i mindre jordbrukssfellesskap. Her er hverdagen en kamp mot stadig nye plantesykdommer og enorme sandstormer. Til tross for at en tydelig har gått tilbake til en nøysom og lavteknologisk livsstil, så er menneskehetens eksistens truet av at atmosfæren sakte men sikkert er i ferd med å bli giftig.



I denne utarmete versjonen av USA møter vi den tidligere flyveren og ingeniøren Cooper, fint spilt av Matthew McConnaughey. Han er enkemann, og lever på en gård sammen med sine to barn og sin svigerfar. Her forsøker de å klare seg under stadig mer ugjestmilde forhold. En serie underlige tegn fører til at Cooper og datteren Murphy kommer i kontakt med det som er igjen av romfartsorganisasjonen NASA. Cooper verves som pilot på en desperat reise ut av solsystemet, for å finne en beboelig planet som menneskene kan gjøre til sin egen.


Interstellar er en ekstremt ambisiøs film. Tematisk handler den om intet mindre enn menneskehetens være eller ikke være. I tillegg er komplekse astronomiske fenomener viktige for filmens plott. Her møter vi ormehull, sorte hull, tidens relativitet og femdimensjonale rom. Astrofysikeren Neil DeGrasse Tyson hevder at Interstellar gir de beste illustrasjoner av Einsteins teorier om relativitet og rommets krumning som noen gang er vist på film. Andre vitenskapskyndige har vært mer kritiske til filmen. Det får så være. Selv forventer jeg ikke full troskap mot romfysikkens lover. Jeg er mer opptatt av at handlingen er velkomponert og at karakterene virker levende.


I Nolans forrige forsøk på science fiction, drømmemanipulasjonsthrilleren Inception, ble premisset for historien så komplisert at jeg falt av og sluttet å bry meg. Slik er det ikke med Interstellar. Her sjongleres det med Store Spørsmål og astro- og kvantefysikk, men uten at det kommer i veien for det personlige. Nolan slipper aldri av syne grunnleggende følelser som tilknytning, kjærlighet, savn og hjemlengsel. Interstellar er således en film med hjerne, men først og fremst hjerte. Det er ikke ofte Hollywood-historier berører meg, men her satt jeg faktisk med klump i halsen og rusk i øyet opptil flere ganger.


Visuelt er filmen imponerende, men uten å være flashy. Den er ikke forelsket i sine egne utenomjordiske verdener, slik for eksempel James Camerons Avatar var det. Enten Nolan viser oss midtvestens maisåkre, fjerne is-planeter eller hjertet av sorte hull så gjøres det med bilder som klarer å ivareta både det episke/majestetiske og det nære menneskelige. Og selv om dette ikke er en actionfilm i tradisjonell forstand, så er det nok av spenning i velkomponerte handlingssekvenser.



Lyd og musikk er også mesterlig. Det buldrer og dirrer i de dype registre, og er med på å forsterke opplevelsen av å reise til universets ytterste grenser. Hans Zimmers filmmusikk er mektig og virkningsfull, kanskje særlig grunnet sekvensene med kirkeorgel som gir sakral dybde både til jordiske og utenomjordiske bilder. Innimellom har soundtracket også artige små klassisk-romantiske referanser - et av mange nikk til det uunngåelige sammenligningsgrunnlaget 2001 som kjennere kan lete etter og glede seg over.


Er så Nolan en ny Kubrick? Jeg vil si nei. Kubricks filmer er kjennetegnet av en annen eksperimentvilje, og en aura av perfeksjonisme og kjølig formell intelligens. De er modernistiske mesterverk, og motsetter seg å spille på publikums affekter i enkel forstand. Nolan vil derimot røre hjertene våre, og til tross for sin enorme beherskelse av filmmediet så opererer han mye mer innenfor rammene av Hollywood-narrativet enn Kubrick noensinne gjorde.


Hvis Nolan er den nye noen, så er han den nye Spielberg. Tenk for eksempel på “Nærkontakt av tredje grad” eller “ET”. Dette er filmer som stiller spørsmål om vår plass i universet uten å miste det sårbare, varme og hverdagslige ved å være menneske av syne eller å drukne det i spesialeffekter. Nettopp dette klarer Interstellar også, og det gjør den vel verd å få meg seg.