Blogglistenhits Tankevandring: Bokanmeldelse: Waking Up av Sam Harris

mandag 6. oktober 2014

Bokanmeldelse: Waking Up av Sam Harris



Sam Harris: Waking up. A guide to spirituality without religion.
Simon & Schuster, 2014.


Hvordan leve et moralsk rettskaffent liv uten å tro på Gud eller det hinsidige? Er det mulig å være åndelig uten å være religiøs? Dette er påtrengende spørsmål for senmoderne mennesker. Det er tydelig at historien ikke har fulgt noen rett linje inn i det sekulære fra opplysningstiden og frem til i dag. Religion er fortsatt en potent kilde til konflikt på globalt plan, og fortsatt et moment det er vanskelig å helt unngå i refleksjoner omkring hva som er et godt liv.


Sam Harris er en av samtidens fremste religionskritikere. Sammen med profilerte polemikere som Richard Dawkins, Daniel Dennett og Christopher Hitchens har han levert angrep på overtro og dogmatisme forankret i kritisk og vitenskapsbasert rasjonalisme. I boken ”Waking Up” tar han imidlertid en noe uventet vending i forfatterskapet sitt. 


Harris hevder her at det er mer ved det å være menneske enn vitenskap og sekulær kultur vil innrømme. Han ønsker å redde det han anser som de gode sidene ved religion – vekten på nestekjærlighet, medfølelse, fellesskap og altruisme – samtidig som han tar avstand fra religionenes mytiske og dogmatiske virkelighetsoppfatninger og leveregler.


Dette virker som et rimelig poeng. I sin harde avvisning av religion i alle dens fasetter mister ny-ateister som Dawkins gjerne av syne at religion er noe mer enn et forsøk på å forklare universets tilblivelse og organisering. Ja, faktisk mer enn kosmologi er religion et rammeverk for moralsk livsførsel og handling. 


Feilen en vitenskapelig basert ateisme gjør er i følge Harris at de banaliserer åndelige erfaringer. Den motsatte grøften er han også bevisst på, nemlig New Age-bevegelsens idealisering og mystifisering av endrete bevissthetstilstander. Hans mål er å finne en gylden middelvei, ved å gi plass for en bestemt form for åndelig erfaring og praksis, som samtidig kan avmystifiseres ved å forankres i empirisk forskning.


Utgangspunktet for Harris er at vår konvensjonelle selvopplevelse er en illusjon, og at denne fører til en snever og egoistisk måte å være i verden på som fører til lidelse både for oss selv og andre. Det åndelige arbeidet består i å erkjenne selvets illusoriske karakter. Dette kan oppnås gjennom øvelse på "mindfulness" eller oppmerksomt nærvær i øyeblikket. Det vil føre til at vi blir mindre identifisert med våre egne tanker og vårt eget partikulære perspektiv. Dermed vil det kunne legges til rette for en åpnere og mindre selvsentrert måte å møte verden og andre på.


Her føyer Harris seg inn i en etter hvert voksende rekke vestlige forskere og teoretikere som henvender seg til østlig (og særlig buddhistisk) tenkning og praksis som psykologisk og moralfilofisk ressurs. Redegjørelsen hans for hvordan mindfulness-praksis kan ha positive effekter er faktisk uvanlig presis og god. En viktig hindring for et godt liv er det å være fanget i oss selv, uten å være klar over at tankene og følelsene våre kun er forbigående og tilstandsavhengige mentale fenomener. 


Harris etablerer dermed ”metakognitiv kapasitet” – det vil si evnen til å se tanker som tanker – som sentralt for både persolig velvære og et etisk sett godt liv. Det handler om å bli klar over at sinnet ikke er en direkte speiling av virkeligheten, men snarere er et fortolkende eller meningsskapende system. 


Dette mister vi ofte av syne i hverdagen. Da blir tankene våre en form for virtuell virkelighet som dikterer reaksjonene våre, på måter som holder oss fanget i egoistiske og reaktive handlingsmønstre. Vi drives da til en jakt på kortsiktige gevinster som sanselig lykke og fravær fra smerte, som trekker et slør over eksistensielle realiteter: sårbarhet, forgjengelighet, og uunngåelig ubehag. Et godt liv innebærer å erkjenne disse realitetene, og samtidig forplikte seg i dypere forstand til prosjekter og personer.


Harris er tydelig på at det finnes et alternativt perspektiv som er å foretrekke fremfor hverdagens reaktive, transemessige autopilot. Det er dette de kontemplative tradisjonene beskriver som ”oppvåkning” eller ”opplysning”. Jeg synes også at Harris gir en klar og avmystifiserende beskrivelse av hva dette vil si: Det er en bestemt sinnstilstand, kjennetegnet av et vennlig meta-perspektiv på det som erfares her og nå uten at dette identifiseres med et substansielt ”selv” eller ”jeg”. Dette vil også ledsages av økt medfølelse for andre.


”Waking up” er en mangfoldig tekst. Den er vekselvis religionskritikk, mindfulness-håndbok, bevissthetsfilosofisk traktat, og en skildring av Harris personlige reise inn i selvløsheten.


Harris er vel bevandret i hjerneforskning og litteratur om bevisstheten. Han skriver godt om bevissthetens gåte – hvordan erfaring i førsteperson kan oppstå i biologiske systemer. Han viser også til blant annet split-brain-forskning for å illusterere at det sannsyligvis finnes separate sentre for bevissthet og subjektivitet i hjernen – noe som burde rokke ved forestillingen om at hver av oss har ett enkelt og udelelig selv. 


Når det gjelder bevissthetsfilosofien så er jeg ikke kvalifisert til å felle faglige dommer, men jeg synes fremstillingen her blir vel skissepreget. Dette skyldes nok at mye argumentasjon er henvist til bokens fotnoter, slik at de som ønsker det kan fordype seg mer der. Som leser blir jeg sittende igjen med at Harris er en skeptiker som heller i retning bevissthetens ikke-reduserbare natur, uten at jeg synes argumentasjonen for dette synet virker altfor stringent eller overbevisende.


Skildringen av Harris´egen vei gjennom det kontemplative landskapet er høyst interessant, men også problematisk. Han beskriver her hvordan forskjellige guruer har veiledet ham inn mot innsikten i selvets illusoriske natur. Gjennom praksiser fra hinduistisk advaita og den tibetanske dzogchen-tradisjonen nådde han en erfaringsmessig erkjennelse av at det ikke finnes noen substansiell kjerne i bevisstheten. Dette igjen førte til en frigjøring fra tanker og egosentriske perspektiver som tydeligvis har hatt stor betydning for Harris personlig. 


Utfordringen her er at slike erfaringer er vanskelige å formidle til de som selv ikke har hatt dem. Men igjen må det sies at Harris gjør en bemerkelsesverdig god jobb i å gi klart uttrykk for til dels subtile og til dels radikale innsikter og efaringer. Sekvenser av ”Waking up” er noe av det mest presise jeg har lest om mindfulness, meditasjon og selv-transcendens.


Samtidig sitter jeg med opplevelsen av at Harris her beveger seg litt for langt bort fra sitt nøkterne og vitenskapelige fundament i sin egen åndelige reiseskildring. Han stiller seg lagelig til for hogg ved å ta det de kontemplative tradisjonene og deres karismatiske lærere formidler litt for mye på face value. Det skal riktignok sies at Harris er den første til å innrømmme at det finnes rikelig med både irrasjonell dogmatisme og sjarlataner på guru-markedet. Han har også en nyttig gjennomgang av hva som gjør en meditasjonslærer god eller dårlig. 


Denne delen av boken hadde imidlertid profitert på noe mer refleksjon omkring dette, og noe mer av den empirisk vitenskapelige grunnholdning som Harris viser i de foregående kapitlene. Sånn som det er nå vil nok lesere som ikke er kjent med kontemplativ praksis særlig kunne reagere på guru-historiene som presenteres. Jeg vil likevel håpe at de kan lese disse med et åpent sinn og sin kritiske refleksjon intakt.


Alt i alt er ”Waking up” en ambisiøs og rikholdig bok. Den har et beundringsverdig siktemål, nemlig å skille ut en bestemt form for åndelig praksis fra dens religiøse kontekst for å gjøre denne tilgjengelig som psykologisk og moralsk ressurs for moderne sekulariserte mennesker. Harris argumenterer godt for hvordan innsikt i selvets illusoriske natur er tilgjengelig gjennom konkrete praksiser, og hvordan et slikt meta-perspektiv kan føre til mindre lidelse og et rikere liv. 


For meg gjør Harris sin vilje til å utforske de positive sidene av åndelighet til at hans religionskritikk fremstår som mer nyansert og troverdig enn de andre ny-ateistenes latterliggjøring av disse fenomenene. Siste ord er nok ikke sagt om hvorvidt og i så fall hvordan vi kan snakke om ”åndelighet” og ”selv-transcendens” i rasjonelle termer – men Harris har med ”Waking up” levert et grundig og tankevekkende innlegg i denne debatten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar