Det er en kort bok som tar en liten time å lese. Den heter “10 Billion”, og er skrevet av Stephen Emmott. Han er leder for en av forskningsavdelingene til Microsoft, og jobber med tverrfaglige tilnærminger på komplekse vitenskapelige og sosiale problemer.
I denne boken gir han en kortfattet oppsummering av de kollektive utfordringene vi står overfor. Utgangspunktet er at menneskehetens suksess som art fører til enorme belastninger for de planetære systemene vi er en del av.
For 10 000 år siden var det en million mennesker på kloden. I år 1800 var vi en milliard. Vi har nå passert syv milliarder. Det som har skjedd mellom 1800 og i dag er en serie revolusjoner som har gitt grunnlaget for enorm befolkningsvekst - en rekke jordbruksrevolusjoner, den industrielle revolusjonen, og revolusjonen i medisin og offentlig helse.
Det er mye bra med dette. Problemet er at den teknologiske ekspansjonen nå er i ferd med å forandre klodens klimasystem. Temperaturen øker. Is smelter. Havet surner og stiger. Vi er i ferd med å bli vitne til et tap av biologisk mangfold på linje med tidligere masseutryddelser. På alle områder setter menneskene dramatiske spor i disse sårbare og gjensidig avhengige systemene.
Emmott illustrerer dette med grafer som hamrer hjem hvor dramatisk utviklingen er. Befolkningsveksten. Temperatur i luft og hav. Utryddelse av dyrearter. Tap av skogområder. Belastningen på livet i havet. Vannforbruk. Kullkonsum. Antall motorkjøretøyer. Antall flommer og skogbranner. Co2-utslipp.
I dag kom en ny FN-rapport som konkluderer med at innholdet av karbondioksid, metan og lystgass i atmosfæren er høyere enn noen gang de siste 800 000 år. 1998 var det varmeste året noensinne. Og de 10 varmeste årene deretter har alle vært etter 1998. En tenkt værmelding fra 2050 gir oss en smakebit på hvordan det vil bli - ut fra de mest konservative estimatene. Forskere mener at de som i dag er barn vil lengte tilbake til 2014. Men fortsatt møtes klimautfordringene med en kombinasjon av benekting, passivitet og utilstrekkelige tiltak.
Emmotts bok er blitt anklaget for å overdramatisere, særlig når det gjelder befolkningsvekst.
Det er mulig at det er trender som tyder på at veksten ikke vil bli fullt så ekstrem som Emmott hevder. Likevel har vi store problemer. Med vekst i velstand - som gjerne fører til reduserte fødselsrater - økes presset på de allerede knappe ressursene våre. Emmott viser klart hvordan dette er tilfelle med mat. Når folk blir rikere spiser de mer, særlig kjøtt. Mat blir en fritidsinteresse fremfor en livsnødvendighet. Belastningene dette medfører særlig i form av Co2-utslipp i forbindelse med produksjon og transport er enorme. I tillegg vil det bli vanskeligere å drive jordbruk på grunn av mer ekstremvær, utarmet jordsmonn og vannmangel.
Det er mye bra med dette. Problemet er at den teknologiske ekspansjonen nå er i ferd med å forandre klodens klimasystem. Temperaturen øker. Is smelter. Havet surner og stiger. Vi er i ferd med å bli vitne til et tap av biologisk mangfold på linje med tidligere masseutryddelser. På alle områder setter menneskene dramatiske spor i disse sårbare og gjensidig avhengige systemene.
Emmott illustrerer dette med grafer som hamrer hjem hvor dramatisk utviklingen er. Befolkningsveksten. Temperatur i luft og hav. Utryddelse av dyrearter. Tap av skogområder. Belastningen på livet i havet. Vannforbruk. Kullkonsum. Antall motorkjøretøyer. Antall flommer og skogbranner. Co2-utslipp.
I dag kom en ny FN-rapport som konkluderer med at innholdet av karbondioksid, metan og lystgass i atmosfæren er høyere enn noen gang de siste 800 000 år. 1998 var det varmeste året noensinne. Og de 10 varmeste årene deretter har alle vært etter 1998. En tenkt værmelding fra 2050 gir oss en smakebit på hvordan det vil bli - ut fra de mest konservative estimatene. Forskere mener at de som i dag er barn vil lengte tilbake til 2014. Men fortsatt møtes klimautfordringene med en kombinasjon av benekting, passivitet og utilstrekkelige tiltak.
Emmotts bok er blitt anklaget for å overdramatisere, særlig når det gjelder befolkningsvekst.
Det er mulig at det er trender som tyder på at veksten ikke vil bli fullt så ekstrem som Emmott hevder. Likevel har vi store problemer. Med vekst i velstand - som gjerne fører til reduserte fødselsrater - økes presset på de allerede knappe ressursene våre. Emmott viser klart hvordan dette er tilfelle med mat. Når folk blir rikere spiser de mer, særlig kjøtt. Mat blir en fritidsinteresse fremfor en livsnødvendighet. Belastningene dette medfører særlig i form av Co2-utslipp i forbindelse med produksjon og transport er enorme. I tillegg vil det bli vanskeligere å drive jordbruk på grunn av mer ekstremvær, utarmet jordsmonn og vannmangel.
Emmott får meg til å tenke på ting jeg ikke har tenkt på før. For eksempel på ressursbruken når det gjelder vann. Jeg har aldri vært klar over at det krever 3000 liter vann for å produsere EN hamburger, og 9000 liter for EN kylling. En kopp kaffe krever 100 liter vann - og det er før du har fylt på trakteren. I det regntunge nord er dette ikke et problem, men vannsituasjonen er tiltakende prekær mange andre steder i verden.
Boken gjør en tilsvarende god jobb med å synliggjøre de ofte skjulte miljøkostnadene ved fremstilling av biler - selv de elektriske. Emmott viser også andre urovekkende tegn på hvordan ting henger sammen. For eksempel at tørke og hetebølge i Russland i 2010 førte til økte kornpriser, som igjen utløste matmangel og sosial uro blant annet i en rekke land. Den arabiske våren kan således ses på som et resultat av menneskeskapte klimaendringer. Forfatteren bemerker tørt at det i den senere tid har kommet til en ny type deltakere på klimakongresser: Militæret.
I tillegg blir jeg kjent med andre problemer: Vi går tom for fosfat, som er avgjørende for fremstilling av kunstgjødsel. Nye sopp-patogener truer avlinger og dyr. Risikoen for nye pandemier øker. Det er urovekkende lesning.
Emmott tar også for seg to mulige løsninger på krisen vi er inne i. Den ene er at det skal finnes teknologiske løsninger. Den andre er at det skal finne sted en radikal atferdsendring. Han tror ikke noe særlig på noen av disse alternativene. Han hevder at de fleste individuelle grep som anbefales ikke vil monne. Han sier det slik:
“The behaviour changes that are required of us are so fundamental that no one wants to make them. What are they? We need to consume less. A lot less. Less food, less energy, less stuff. Fewer cars, electric cars, cotton T-shirts, laptops, mobile-phone upgrades. Far fewer. Yet every decade, global consumption continues to increase relentlessly”.
Emmotts konklusjon er ubehagelig dystopisk. Jeg vil råde dere til å lese den selv.
Vi lever midt i et gigantisk eksperiment hvor ingenting fra historien kan gi oss meningsfulle paralleller eller grunn til å slappe av. Det er ikke det at jeg ikke har vært klar over dette. Jeg har i utgangspunktet hatt tillit til det et solid flertall av verdens klimaforskere har fortalt oss. Det kjennes likevel som om det hele er i ferd med å bli mer virkelig. Og nå begynner jeg å lure stadig mer på hva som må gjøres for at tilstrekkelig mange skal forstå alvoret. Kan psykologien spille noen rolle her?
I tillegg blir jeg kjent med andre problemer: Vi går tom for fosfat, som er avgjørende for fremstilling av kunstgjødsel. Nye sopp-patogener truer avlinger og dyr. Risikoen for nye pandemier øker. Det er urovekkende lesning.
Emmott tar også for seg to mulige løsninger på krisen vi er inne i. Den ene er at det skal finnes teknologiske løsninger. Den andre er at det skal finne sted en radikal atferdsendring. Han tror ikke noe særlig på noen av disse alternativene. Han hevder at de fleste individuelle grep som anbefales ikke vil monne. Han sier det slik:
“The behaviour changes that are required of us are so fundamental that no one wants to make them. What are they? We need to consume less. A lot less. Less food, less energy, less stuff. Fewer cars, electric cars, cotton T-shirts, laptops, mobile-phone upgrades. Far fewer. Yet every decade, global consumption continues to increase relentlessly”.
Emmotts konklusjon er ubehagelig dystopisk. Jeg vil råde dere til å lese den selv.
Vi lever midt i et gigantisk eksperiment hvor ingenting fra historien kan gi oss meningsfulle paralleller eller grunn til å slappe av. Det er ikke det at jeg ikke har vært klar over dette. Jeg har i utgangspunktet hatt tillit til det et solid flertall av verdens klimaforskere har fortalt oss. Det kjennes likevel som om det hele er i ferd med å bli mer virkelig. Og nå begynner jeg å lure stadig mer på hva som må gjøres for at tilstrekkelig mange skal forstå alvoret. Kan psykologien spille noen rolle her?
Når det gjelder skepsisen til klimaendringer så tviler jeg på at psykologien har så mange ess i ermet. Benektingen av fakta er drevet av sterke økonomiske egeninteresser, en rigid politisk agenda eller foraktfull konspiratorisk paranoia. Leser en kommentarfeltene er det helt klart de to siste grupperingene som dominerer. Det er nedslående.
Likevel er folk flest anstendige og fornuftige. De burde kunne klare å gjøre en innsats av hensyn til de kommende generasjoner. Forhåpentligvis kan også psykologien bidra sin beskjedne skjerv her. Hvordan vet jeg ikke, men jeg har behov for å lære mer om akkurat det. Jeg bekymrer meg imidlertid for at de systemiske kreftene som hemmer endring er så sterke. Jeg er bekymret for at hverdagens autopilot hindrer oss i å stoppe opp og faktisk se sannheten om livene vi lever, og hvilken kostnad de har for planeten. “10 billion” kan kanskje hjelpe oss til å løfte blikket nok til å se at det er alvorlig fare på ferde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar