2014 - mindfulness-året?

I året som har gått har mindfulness for alvor har blitt en del av mainstream-kulturen. Det har vært på forsiden av Time Magazine og Scientific American. Nylig kunne vi i beste sendetid på nyhetsprogrammet 60 Minutes se det journalistiske råskinnet Anderson Cooper legge fra seg iPhonen og gå inn i stillheten på meditasjonsretreat ledet av Jon Kabat-Zinn. Her hjemme har Aftenposten hatt saker om mindfulness opp mot psykisk helse og arbeidsliv og ledelse, mens Dagens Næringsliv har hatt gitt plass til en bred artikkel om temaet. 

Det har heller ikke manglet på kritiske kommentarer. Filosof og psykolog Ole Jacob Madsen har i år som i fjor advart mot at mindfulness innebærer indre og individuelle løsninger på ytre og sosiale problemer. I følge Madsen er det en tilpasningsideologi som gjør folk politisk passive. Og Torkel Brekke, en av landets fremste eksperter på buddhisme, mener at mindfulness-bølgen bare er nok et kapittel i Vestens ukritiske og selektive forelskelse i Buddhismen. Videre har det vært stilt spørsmål ved hvorvidt dette er noe kristne kan holde på med, eller om det er riktig at ansatte i barnevernet bruker arbeidstiden til meditasjon.


Det er ikke bare polemisk anlagte akademikere eller konflikthungrige journalister som stiller kritiske spørsmål. Også innenfor mindfulnessfeltet har populariteten ført til selvransakelse. Enkelte er bekymret for at det etiske fundamentet som er så sentralt i meditasjonstradisjonen er blitt borte på vei til det vestlige livsstilsmarkedet, og at det som nå bringes inn i helsevesen, skoler og arbeidsliv er et sett teknikker tatt ut av sin sammenheng - nedlatende omtalt som “McMindfulness”. Andre er bekymret for det de oppfatter som overselging av mindfulness, ved at man lover mer enn forskningsresultatene gir grunnlag for.


Vi har med andre ord i 2014 sett både mer aktivitet og mer uro på mindfulnessfeltet enn tidligere år. For de som er aktive mindfulnessutøvere kan det være krevende å møte kritiske innvendinger mot noe en gjerne har brukt mye tid på, og som gir dyp mening både personlig og faglig. Noen ganger utgjør kritikken ren skivebom, ved at en ikke engang kjenner igjen det som beskrives som “mindfulness”. Det gjelder blant annet påstander om at mindfulness gjør folk passive eller selvsentrerte, slik som det hevdes i denne kunstanmeldelsen i Morgenbladet.


Samtidig tror jeg at vi gjør klokt i å lytte nøye til kritikken - min erfaring er at det kan være noe der å tenke over for egen del. For eksempel var det interessant å høre Ole Jacob Madsens innlegg på den skandinaviske konferansen for mindfulness i Tromsø i september. Der opplevde jeg at han la til grunn en nyansert oppfatning av mindfulness som jeg kunne kjenne meg igjen i. Han fikk meg til å tenke over om det kan være at det sniker seg inn individualiserende forståelsesmåter i språket og tankene våre selv om vi forsøker å overbevise oss selv om det motsatte.

Problemet med denne typen kritikk er at den setter opp det individuelle og det samfunnsmessige som motsetninger, som om vi må velge mellom tiltak rettet mot enkeltpersoner eller mot strukturelle forhold. Det indre psykologiske livet er en fundamental dimensjon i menneskelivet. Mindfulness er en av mange mulige virksomme måter å arbeide med ens eget tanke- og følelsesliv på, som i beste fall fremmer en åpnere, vennligere og mer nyansert holdning til en selv, andre og verden. Jeg mener derfor at når det gjøres i tråd med intensjonen, så har mindfulness et klart kritisk potensiale. Det oppmerksomt nærværende mennesket ser seg selv som en engasjert del av en større helhet. Et urolig sinn hvor tenkning og handling skjer på automatikk er derimot med på å opprettholde de sidene av samfunnet det er grunn til å stille spørsmål ved - som for eksempel konsum-mentalitet eller politisk og økologisk passivitet.


Jeg synes også at Torkel Brekke har viktige poenger når han peker på en tendens til romantisering og orientalisme i møte med Østlig visdom. Når det gjelder Brekkes dom over moderne mindfulnessforskning, så synes jeg derimot han uttaler seg på sviktende grunnlag. Han ser blant annet bort fra at en rekke fagfolk er involvert i en grundig utforskning av og dialog om mindfulness slik det forstås innenfor de opprinnelige tradisjonene, slik at påstanden om enkel romantisering blir for enkel. Dette er filosofisk, konseptuelt og empirisk arbeid av høy kvalitet, som en for eksempel kan lese mer om i denne boken eller denne artikkelen.


Ellers har det skjedd mye på forskningsfronten i året som gikk, og det har jeg tenkt å si litt mer om i del to av denne artikkelen.