Blogglistenhits Tankevandring: oktober 2014

onsdag 29. oktober 2014

Grøss og gru



Det er høst, og det er Halloween. Noen irriterer seg over denne amerikanske importen, og den kommersielle pushingen av alle slags skrekk-effekter som følger med. Jeg blir ikke irritert. Snarere tvert i mot - jeg tror det er en anledning til å leke på en sunn måte med noe av det som skremmer oss her i livet. Og høstens mørke kalde kvelder er en glimrende anledning til å søke inn i dette også gjennom film og bøker. 


Den farlige litteraturen

Mitt forhold til grøssersjangeren begynte mot slutten av barneskolen, med en norsk utgave av Edgar Allan Poes skrekknoveller. Her leste jeg med dyp fascinasjon om “Tilfellet M. Valdemar”, som ble hypnotisert i dødsøyeblikket og på den måten holdt kunstig i live i hele syv måneder. Når hypnotisøren opphever transetilstanden går naturen sin gang, og herr Valdemars legeme går i oppløsning på en måte som ikke står tilbake for nyere tids filmatiske splatter-effekter. 


Jeg var både sjokkert og dypt fascinert. Jeg husker også døds- og dobbeltgjengerromantikken i “Ligeia”. Og maleren av “Det ovale portrett” som gjennom å fange sin elskede perfekt på lerretet samtidig frarøvet henne livet. Det var et blikk inn i en gotisk verden av slottsruiner, opiumsrus, dekadent livsførsel og grufulle dødsfall. Det var kanskje ikke helt hva min far hadde sett for seg da han kjøpte boken til meg på et sommersalg i den lokale bokhandelen? 


Mest inntrykk gjorde nok tematikken som ga novellesamlingen tittelen sin: “Levende begravet”. To av historiene handlet om denne frykten, som jeg naturlig nok gjorde til min egen i en periode, særlig rundt leggetid. I stedet for å falle i søvn, kunne jeg jo falle inn i en kataleptisk tilstand, og dermed feilaktig bli begravet levende. Og til tross for ubehaget denne forestillingen vekket i meg, så vendte jeg stadig tilbake til disse herlig rystende fortellingene.


En annen tidlig erfaring med grøssersjangeren var en hørespillversjon av Bram Stokers Dracula som ble sendt på NRK en gang på 80-tallet. Jeg kan ikke huske at det vekket noen tilsvarende frykt som Poes scenarier om å bli innemurt i familiekrypten. Her var det mer den skrekkblandete fryden ved å ligge etter mørkets frembrudd og lytte til historien om den blodsugende greven fra Transylvania som forsynte seg grådig av av jomfruelig victoriansk pikeblod.


Det var en annen tid, mediemessig sett. Videospiller hadde vi ikke. På TV var det bare en kanal, og der var det langt mellom grøsserne på 80-tallet. Skrekkinteressen min våknet derfor til liv i møte med klassisk litteratur og radioteater, som var det som var tilgjengelig hjemme hos oss. Når det gjelder low-brow-skrekk så var vel det nærmeste jeg kom min bestemors ukeblader, som innimellom hadde historier om møter med spøkelser i mørke tømmerkoier på Finnskogen og lignende. 


I daglys trodde jeg ikke på det overnaturlige. Det gjør det fortsatt ikke - men om natten til skogs må jeg innrømme at jeg fortsatt er noe mindre av en rasjonalist. Det er mulig at Hjemmet og Norsk Ukeblad må ta sin del av skylden for dette.


VHS-spillerens mørke verden


På åttitallet var det imidlertid en medierevolusjon på gang. VHS-spilleren var et faktum, og det var ikke alle foreldre som hadde like streng innholdskontroll på hva barna så på. Det hadde seg også slik at jeg kunne tegne, og i forlengelsen av det skrive falske lapper til videobutikken om at kameraten min hadde lov til å leie film med 18-årsgrense. 


I gjengen fikk horrorfilmen en annen funksjon enn den rent personlige dragningen mot det skumle og forbudte. Manndomsprøven - å sitte gjennom filmen uten å se bort eller på andre måter vise svakhet. Den store testen på dette da jeg gikk i syvende klasse var The Evil Dead - Sam Raimis viltre og blodige lavbudsjettsfilm om en hyttetur som ødelegges av noen stygge tilfeller av demonbesettelse. På dette tidspunktet tror jeg at jeg var hektet.


Mens andre gryende intellektuelle ungdommer tilbragte tiden med å bli kjent med Dostojevskij og Shakespeare, så begynte jeg å samle på skrekkfilm på VHS. Clive Barkers "Hellraiser", Stuart Gordons Lovecraft-filmatiseringer, Romeros zombie-trilogi, Cronenbergs biologiske body horror. Husk at dette fortsatt er slutten av 80-tallet, i Norge, hvor mange av disse filmene faktisk var totalforbudt å vise både på kino og video. De måtte derfor kopieres ulovlig fra andre kjennere, eller bestilles til blodpris fra Storbritannia. 


Nå er de fleste av dem tilgjengelige ved hjelp av bare noen tastetrykk. Og bare litt til om hvor langt vi er kommet siden den gang: Da NRK lanserte sitt nye filmtilbud “Nattkino” en gang rundt 1987, ble det en svær mediedebatt fordi de valgte å vise “The Omen”, “Poltergeist” og “Rosemary´s Baby”. Alle utvilsomme sjangerklassikere og vel verdt et gjensyn - men neppe filmer vi i dag trekker frem når vi skal diskutere om vold og skrekk er skadelig å se på.


Hvorfor liker vi å bli skremt?


Jeg vet ikke så mye om hva psykologien sier om hvorfor folk ser på skrekkfilmer. Jeg har surfet litt på nettet og merker meg at det finnes en rekke teorier på hvorfor folk oppsøker frykt i mørket. 


Disse strekker seg fra aristotelisk katarsis via Freuds tanker om das Unheimliche til dagens evolusjonspsykologiske og nevrovitenskapelige forklaringer. Det finnes forskning som finner at amerikanske college-ungdom opplever splatterfilm ulikt, og at menn liker skrekkfilm enda bedre når de ser den sammen med en vettskremt kvinne. Javel. Jeg er glad for at noen ser nærmere på slike kulturelle fenomener og forsøker å kartlegge og forklare dem, men det er ikke alltid jeg er like klar for en runde psykologi grunnfagspensum.


Så derfor, og mye mer uvitenskapelig - hvorfor liker JEG å se skrekkfilmer? Det må være noe med det å møte det farlige innenfor det trygge. Å sitte i sofaen, alene eller med min kjære, og kjenne intensiteten og aktiveringen i kroppen, å være både redd og samtidig utenfor fare. Jeg liker det. Det er også noe med det amoralske universet i den skikkelige skrekkfilmen, som øker spenningen ved å fjerne garantien om en lykkelig slutt. 


Kanskje kan filmen tilby en måte å bli kjent med og bearbeide visse eksistensielle grunnbetingelser som ens egen sårbarhet og forgjengelighet og kanskje også egne iboende mørke og destruktive impulser? Muligens finnes det også en form for nytelse i den fantaserte overskridelsen, undergravingen av orden og systemer, det å tillate seg å se på det fæle og fryktinngytende, alt gørr og slim og gruff som er bortvist fra hverdagens disiplinerte og entydige virkelighet.


Jeg liker også det mer intellektuelle aspektet, å se hvordan skrekkfilmen fanger og uttrykker bestemte epokers frykt og moralske bekymring - fra femtitallets monstre utenfra via åttitallets svikefulle kropper til dagens digitale mediefokus (“found footage” og grufulle varianter av reality-TV). Til en viss grad kan skrekkfilmen være interessant som samfunnskritikk, så lenge det gjøres av en regissør som kan lese og skrive. 


Likevel er det begrenset hvor mye vi kan lære av å bli minnet om parallellene mellom hjernespisende zombier og den hjernedøde atferden til moderne konsumenter. Samtidig er det slik at mange av de verste skrekkfilmene ikke er grøssere i tradisjonell forstand - tenk for eksempel på Ingmar Bergmans skildring av eksistensiell tomhet og ensomhet, eller Michael Hanekes nådeløse utforskning av det moderne livet i filmer som “Amour”, “Funny Games” og “Skjult”. Men da er det gjerne ikke moro lenger, selv om det garantert er mer å snakke om etterpå. Den skikkelige skrekkfilmen er derimot ikke så mye et samtaletema, som en energisk og forbigående forstyrrende opplevelse som nytes best i nuet.


Filmtips


For at vi ikke skal gå oss vill i refleksjoner, vil jeg heller råde deg til å sette på en film. Denne listen er en fin inspirasjon både til gjensyn og nye bekjentskaper. Hva med en ubestridt klassiker, som “Eksorsisten” eller “The Shining”? Eller litt guffen japansk horror, som “Audition” eller “Ringu”? 


For de som ikke liker å innrømme at de liker skrekkfilmer har vi den mer sofistikerte europeiske varianten, som “Don´t Look Now”, “Les Diaboliques” eller “Eyes Without a Face”. Eventuelt kan man gå filmhistorisk til verks og se perler som “Frankenstein”, “Bride of Frankenstein” og “Dracula” fra Universal Studios sin storhetstid på 30-tallet. 


For de som foretrekker å konfronteres mer eksplisitt med kroppens sårbarhet - men med latteren på lur - finnes “Evil Dead 2”, “Re-Animator” og “Braindead”. For de som foretrekker det samme, men uten humor, finnes de tidlige filmene til David Cronenberg

Skrekkfilmsjangeren lever dessuten i beste velgående - gode skumle saker fra det siste tiåret finner du på denne listen. Blant mine favoritter her er "The Invitation", "It Follows", "The Witch", og "The Babadook". Og er du heldig, kan du fortsatt få med deg Stephen Kings "It" på kino. 


Mer er det ikke å si i denne omgang. Jeg ønsker alle som deler min fascinasjon en mørk og blodig høst. God film!









søndag 19. oktober 2014

Mindfulness for de som ikke liker mindfulness




Mindfulness er over alt for tiden. Du kan knapt åpne en avis eller et ukeblad uten å lese oppfordringer om å være til stede i øyeblikket, akseptere ting slik de er og sanse livet av hjertens lyst. Dette er gjerne illustrert av bilder av lotusblomster, stille fjellvann eller slanke yogakvinner med beina i kryss. Lås døren, tenn duftlys og legg deg i badekaret og vær oppmerksom på din egen kropp. Eller book en mindfulnesstur til Bali eller Provence, og gjenoppdag din indre stillhet på vandring langs eksotiske strender eller gjennom gamle kulturlandskap. Denne spa-varianten av mindfulness har en ivrig konkurrent, nemlig business-mindfulness. Her er det bilde av mediterende menn i dress som gjelder, for å vise hvordan gammel østlig visdom kan gjøre deg både roligere og mer skjerpet på kontoret. Eller i cockpiten, om du er jagerflypilot. 


Er det mulig å holde på med dette UTEN å ty til dette billedspråket? Kan vi snakke om nærvær uten New Age-symbolikk eller implisitte løfter om økt perfeksjon? Det er min utfordring til feltet. Det er faktisk ikke så rart at det rettes kritikk mot mindfulness, fra skribenter som oppfatter at det er en livsstilsteknikk som gjør folk selvsentrerte og politisk passive. Og hvordan kan vi få mindfulness til å virke relevant for de som “får utslett av mindfulness”, slik noen på twitter formulerte det? Jeg mener selvsagt ikke at alle skal holde på med dette. Men jeg tror at det er noe å hente for en del skeptikere. Jeg er imidlertid redd for at folk lar være å ta mindfulness på alvor så lenge den moderne markedsføringslogikken får farge formidlingen av det slik det er nå. Jeg sliter faktisk litt med det selv.


Jeg går nemlig ikke på yoga. Jeg liker ikke spabehandlinger eller etnisk kitsch. Jeg er ikke spesielt fascinert av det fjerne Østen. Jeg er ganske lat og ikke opptatt av å perfeksjonere verken mitt ytre eller indre. Jeg er glad i skrekkfilmer, modernistiske romaner og sær elektronisk musikk. Jeg liker øl og hamburgere, og jeg tar gjerne en drink etterpå. Jeg har en hang til grubling og bekymring, og bruker for mye tid på facebook. Jeg er allergisk mot de fleste former for “åndelighet”, og har et grunnleggende darwinistisk og materialistisk syn på virkeligheten.


Jeg liker ikke engang å meditere. Det er helt sant. Det er tusen ting jeg heller vil gjøre enn å meditere. Se en film, lese en bok, spille angry birds, egentlig hva som helst annet enn å sitte eller legge meg ned og være til stede med meg selv. Sinnet mitt er et rotete og urolig sted, og kroppen er ikke helt harmonisk den heller. Og de gangene jeg først kommer i gang med øvelsen, så vil jeg fortsatt gjøre noe annet. Tenke på ting, det er en favoritt. Helst dype og viktige ting men gjerne også banale og irriterende og meningsløse ting, så lenge det holder meg engasjert. Det ligger rett og slett ikke for meg å sitte og følge med på pusten fra øyeblikk til øyeblikk.


Det er nettopp derfor jeg mediterer. Det er ikke fordi det er så deilig. Men av og til kan det hjelpe meg å få et pusterom, litt romslig avstand til mine egne tanker og følelser. Det har gitt meg noen verktøy til å håndtere mitt eget sinn, muligheten for et mentalt girskift når jeg begynner å stresse eller bekymre meg for ting. Noen små tricks for å bli litt mer våken, og litt mer fokusert på det som foregår her og nå, hva enn det er jeg holder på med. Og kanskje like viktig, en påminnelse om hvor nyttig det er å prøve å være vennlig. Da mener jeg ikke en sentimental og abstrakt dveling ved min egen medfølelse for alle som har det vondt i verden, men rett og slett litt mer romslighet overfor meg selv og andre. De fleste strever med et eller annet, og gjør så godt de kan. Det er ikke sikkert at det jeg tror og tenker om dem stemmer. Det kan derfor være greit å ikke hoppe til konklusjoner, og mindfulness er en hands-on metode for å hjelpe meg til å beholde et åpent syn på saker og ting. Det handler også om å utvide toleransen for det som ikke er så behagelig, som å tåle kjedsomhet og irritasjon og den lidelsen som livet uvilkårlig fører med seg for oss alle.


Dette er mindfulness. Det er for hverdagen, ikke for turer til fjerne himmelstrøk. Det er en smart mental trening som ikke skal forandre deg radikalt, bare hjelpe deg å være litt mindre inne i ditt eget hode. Og du må ikke tro på noe spesielt, ha medlemsskap i en bestemt klubb, eller sikte deg inn mot en bestemt livsstil. Problemet nå er at den kulturelt kapitalsterke øvre middelklassen har gjort dette til sitt siste livsstilsprosjekt, og det kan bli en turn-off for noen. Jeg har ikke noe mot verken fancy yoga-utstyr, turer til Toscana eller at folk mediterer på styremøtene i bedriften. Jeg tror at folk trekkes mot dette fordi de oppriktig kjenner et behov for nærvær og vennlighet i livene sine. Og mindfulness vil uvilkårlig få ulik form på ulike arenaer. Det er helt greit. Poenget mitt er at den populære fremstillingen av mindfulness virker ekskluderende i symbolene som brukes og hvem man henvender seg til. Mindfulness kan ha noe for seg også for de som ikke kjenner seg hjemme i KK- eller DN-varianten. Hvordan kan vi inkludere også dem?











lørdag 18. oktober 2014

God dokumentar om meditasjon og hjernen



Free the Mind
En dokumentar av Phie Ambo, 2012


Richard J. Davidson er en pionér i den vitenskapelige utforskningen av mindfulness og effektene denne praksisen kan ha for hjernen. Han var allerede som ung forsker på 70-tallet interessert i å finne ut hvordan meditasjon virket. Da fikk han flere sterke advarsler fra kollegaer om at det ville bety slutten på karrieren hans før den i det hele tatt var i gang. Meditasjon ble rett og slett sett på som et useriøst tema, og Davidson endte opp “i skapet” med interessen sin som han selv sier. 


I stedet gikk han hen og ble en av verdens ledende eksperter på “affektiv nevrovitenskap”, det vil si studiet av de nevrale prosessene som ligger til grunn for følelseslivet vårt. Men utover på nittitallet begynte det vitenskapelige klimaet for utforskning av meditasjon å endre seg. 


Davidson ble involvert i Mind and Life Institute, kjent for samarbeidet med Dalai Lama for å etablere et møtepunkt mellom buddhistiske meditasjonspraksis og vestlig vitenskap. I forlengelsen av dette grunnla Davidson i 2008 Center for Investigating Healthy Minds ved universitetet i Madison, Wisconsin. Her forskes det på hvordan positive sinnskvaliteter som vennlighet, medfølelse og nærvær kan ha betydning for velvære og måten en møter livets utfordringer på.


I den fine dokumentarfilmen “Free the Mind” følger den danske regissøren Phie Ambo Davidson og hans medarbeidere i den pågående utforskningen av meditasjonens effekt på hjernen. Historien er fortalt gjennom tre hovedpersoner: Den relasjonsskadete og svært urolige 5-åringen Will, og de to traumatiserte amerikanske krigsveteranene Steve og Rich. 


I rolige, dvelende bilder får vi først bli kjent med disse menneskene og vanskene de har. Will få vi se i samhandling med voksne og barn i skolehverdagen, og vi får se ham hjemme hos to flotte fosterforeldre. Når vi først møter ham er han rastløst, ukonsentrert og impulsiv. I tillegg plages han av fobisk angst etter at han satt fast i en heis. Vi får vite at Will har diagnosen ADHD, men fosterforeldrene ønsker ikke at han skal bruke Ritalin. I stedet får han anledning til å delta på et mindfulnesskurs sammen med de andre barna i klassen, hvor de gjennom enkle øvelser trener på her-og-nå fokusert oppmerksomhet.


De to eks-soldatene forteller om sine historier, og om minnene som har svidd seg inn i hjernen deres og gjør at de stadig gjenopplever fortiden. I tillegg til minnene er skyldfølelsen sterk: Rich opplever at han burde gjort mer for kameratene sine, mens Steve strever med smerten og skrekken han har påført krigsfanger i forhørssituasjoner. Vi får også en fornemmelse av hvordan traumatisering skaper avstand og distanse, en følelse av hjemløshet og av å ikke lenger være helt og fullt i live. 


Filmen kommer tett på dem, og vi kan som seere kjenne ubehaget de lever med når det gjenopplever traumene. Blant annet ser vi Steve gjennomgå et panikkanfall mens han er ute og spiser med familien sin, og det blir klart på en kraftfull måte hvor skremt og hjelpeløs han er i møte med sine egne reaksjoner.


Gjennom kyndig veiledning av instruktørene på mindfulness-kurset, erfarer begge veteranene etter hvert at nervesystemet faller til ro og de traumatiske erindringene mister noe av kraften sin. De blir i stand til å forholde seg til inntrengende minner som forbigående hendelser i sinnet, heller enn en forstyrrende og altoppslukende mental reise tilbake i tid. 


Det er også flott å se hvordan lille Will får hjelp til å forstå og regulere sitt eget intense følelsesliv. Blant annet bruker han en snøkule som han kan virvle på når han her urolig, og slik få en påminnelse om at gradvis vil også hans indre kunne falle til ro.


I tillegg får vi innskutte kommentarer fra Davidson og hans kollega Emma Seppala som belyser prosessene hovedpersonen i filmen går gjennom ut fra hjerneforskningen. Davidson, en mild mann med karakteristisk bølgende hårsveis, fremstår som ydmyk med tanke på hva vi ikke vet om hjernen. Han minner oss også på at dersom mindfulness skal ha noe for seg så må vi se på det som en form for trening, som må holdes ved like: Du kan ikke dra ti dager på spa og forvente at virkningen av skal vare resten av livet.


Filmen får godt frem at mindfulness ikke er noen rask eller enkel løsning. Her følger vi mennesker med store plager, og ser hvilket iherdig arbeid det krever for urolige sinn å gjenvinne likevekt. Når det gjelder den urolige gutten får vi også en viktig påminnelse om hvor avhengige barn er av trygge voksenpersoner for å lære å forstå og etter hvert regulere sitt eget indre liv. 


For urolige barn i en skolesetting er det ikke nok å få et kurs i å være til stede - det trengs kontinuerlig veiledning fra voksne som kan kroppsliggjøre en holdning av tålmodighet, vennlighet og interesse i møte med barnets skiftende tilstander og tidvis utfordrende atferd.


Om noe skulle jeg ønske at vi fikk satt øvelsene inn i en litt større sammenheng. Vi får vite noe om hvordan hjernen påvirkes negativt av stress og traumatiske hendelser, og at slike skader kan heles gjennom pusteøvelser og annen nærværspraksis. Dette forklares gjennom artige og informative animasjonssekvenser, men jeg kunne ønsket at seeren fikk litt mer hjelp til å forstå hva mindfulness er. 


Slik filmen nå er lagt opp, får vi en mer impresjonistisk kjennskap til selve fenomenet. Fordelen med dette er at filmen ikke blir for teoretisk, men heller holder seg tett på stemninger og erfaringer uten å forklare for mye. De som ønsker å lære mer om både meditasjon og hjernen, kan i novembernummeret av Scientific American finne en god artikkel av nettopp Davidson og medarbeidere.


Free the Mind kan ses på amerikansk Netflix, eller kjøpes via filmens hjemmeside

onsdag 15. oktober 2014

Sterk romandebut fra gammel mester

Anmeldelse av “Consumed” av David Cronenberg
Scribner, 2014




Hvorfor lese romaner? Jeg tviler på at det finnes noe enkelt svar. Men når jeg ser i min egen bokhylle, så slår det meg at en grunn til å lese må være å få en påminnelse om at det er vanskelig å være menneske. Eventuelt også en påminnelse om at det er mye bekymringsfullt med tiden vi lever i. 


Det dystopiske elementet er sterkt hos mange av mine yndlingsforfattere, enten de skildrer fremtiden eller nåtiden. Med årene er dragningen mot elendighetsbeskrivelser riktignok blitt dempet, men fortsatt setter jeg pris på velskrevne fremstillinger av oppløsningstrekk i verden. De utgjør et korrektiv til forflatningen av virkeligheten vi møter i reklame for apple-produkter, hollywood-underholdning eller nyliberal politisk diskurs. Dystopien kjennes sånn sett mer ekte. 


I dag er det ofte slik at det digitalt hyperaktive nyhetsbildet virker mer som en cyberpunk-roman enn godt er. På den ene siden global oppvarming, politisk destabilisering, epidemier, ekstremisme, nettovervåkning og dronekrig. Og på den andre siden en virtuell verden av kjendiser og milliardærer og løfter om total teknologisk komfort for oss alle. 


Samtidig er jeg ikke et grunnleggende pessimistisk menneske, og håper og tror at det å se ting slik de er - eller kanskje satt litt ekstra på spissen - kan hjelpe oss til å stake ut en kurs i livet og samfunnet som er mer human enn det de mørke strømningene i verden skulle tilsi.


I en alder av 71 har den canadiske filmregissøren David Cronenberg gitt ut sin første roman. Og den er definitivt ikke spesielt optimistisk. Nathan og Naomi er to unge teknofile journalisert som reiser omkring på kloden på jakt etter sensasjonelle saker. Når vi først møter dem er Naomi i Paris for å gjøre research på et kontoversielt fransk filosof-ektepar, Celestine og Aristide Arosteguy. 


De er et slags postmoderne Sartre/Beauvoir-par, kjent for sine traktater om begjær og konsumsamfunn, med utsagn som at “den eneste autentiske litteratur i moderne tid er brukermanualen”. Nå er imidlertid herr Arosteguy mistenkt for å ha drept og spist sin kone, for så selv å forsvinne sporløst. Nathan er i Budapest for å dekke virksomheten til en uortodoks kirurg kjent for sine eksperimentelle metoder og liberale holdning til organhandel. 


Naomi kommer på sporet av Aristide Arosteguy i Tokyo, mens Nathan etter å ha pådratt seg en antatt utdødd kjønnssykdom ender opp hos nok en uortodoks lege, denne gangen i Toronto. Der viser det seg legens datter, en ung traumatisert kvinne med urovekkende nattlige ritualer, er koblet til det franske ekteparet i en tiltakende konspiratorisk vev av hendelser og relasjoner. Stikkord er 3D-printing, bisarr kroppsdysmorfobi, radikale høreapparater, filmfestivalen i Cannes og agenter fra Nord-Korea.


Som en forstår er dette en dyster vinkling på tiden vi lever i: Varefetisjisme, psykologisk fremmedgjøring, grenseoverskridende seksualitet, teknologi som blir stadig mer avhengighetsskapende og stadig mer intimt innvevd i menneskelivet, og en besettelse for digital dokumentasjon hvor det paradoksalt blir stadig vanskeligere å skille fiksjon fra virkelighet. 


Her er vi i landskap vi kan kjenne igjen fra andre forfattere. Det amoralske og teknologisk medierte begjæret slik vi finner det hos J.G. Ballard. William Gibsons fornemmelse for fremtiden i nåtiden, i form av hyperakselrerte teknologiske og kulturelle endringer. Kanskje også Michel Houllebecqs svartsyn på den menneskelige tilstand og umuligheten av meningsbærende relasjoner? Men samtidig er det noe umiskjennelig Cronenbergsk over boken. For oss som har fulgt ham en stund innebærer faktisk “Consumed” en retur til tematikken han er mest kjent for.


I de tidlige filmene “Shivers”, “Rabid” og “The Brood” utforsket han både kroppens og den sosiale ordens sårbarhet i møte med radikale bioteknologiske eksperimenter. I “Videodrome” handler det om TV-mediets transformerende effekt på mennesket, mens i “Existenz” er det videospillenes virtuelle virkelighet. Dette er grøssere for den darwinistiske tidsalder, helt uten overnaturlige innslag. Skrekken individuelt dreier seg om kontrolltap og det materielle legemets omdannelse eller sammenbrudd - hvilket på et mer kollektivt nivå er knyttet til måten teknologien tar bolig i hverdagsliv og kropper. 


I den senere tid har Cronenberg fortsatt å lage sterke og interessante filmene, men de som savner “body horror”-tematikken vil finne mye å gruglede seg over i “Consumed”. Vi er imidlertid et stykke fra splatter-estetikken i disse tidlige filmene. Science fiction-elementet - i den grad det er til stede - er nedtonet. 


Cronenberg utforsker fenomener som riktignok er bisarre, men ikke teknologisk eller biologisk usannsynlige. Han er mindre opptatt av kropper i voldelig oppløsning, og mer opptatt av hvordan teknologien virker subtilt invaderende på oss. Hvordan er det indre og intime livet vårt påvirket av teknologi, og hvordan bruker vi selv den teknologien til å leve ut fantasier og begjær? Og heller enn spektakulære parasitter, så er det her reelle biologiske fenomener som sykdom og aldring som virker på kroppene.


“Consumed” er en velskrevet roman - nesten overraskende til debutbok å være. Men vi må huske at forfatteren har brukt en lang cinematisk karriere på å gi karakterer, situasjoner og handlingsforløp liv og fremdrift. Og Cronenberg tar med seg en klarhet og presisjon fra filmkunsten sin inn i språket. I partier kan selvsagt det detaljerte blikket bli utfordrende, men jeg opplever ikke at de mer grafiske partiene primært er her for å sjokkere. 


I en tid hvor underholdningsfilmen og ikke minst den skandinaviske krimlitteraturen tyr til stadig nye nivå av sadisme for å underholde oss, så er det tydelig at Cronenberg vil noe mer - han vil at vi skal tenke. Men til tross for de mer filosofiske eller sosialkritiske elementene, så er det også en sterk thrillernerve i boken. 


Ikke alle vil ønske å utsette seg for denne til tider rystende fortellingen, men jeg synes den var vanskelig å legge fra seg. For de som fra før er tilhengere av Cronenberg er “Consumed” tilnærmet obligatorisk lesning. Og de som er nysgjerrige på denne kraftfulle filmskaperen har er et fint inngangsport til hans mørke men fascinerende univers i bokform.

søndag 12. oktober 2014

“Too fast and huge and interconnected”

Tanker om David Foster Wallace





Det finnes mange gode og engasjerende bøker i verden. Men noen ganger møter en på en forfatterstemme som treffer et eller annet i en som gir spesiell gjenklang. Slik var det for meg med David Foster Wallace: Jeg syntes bare det var så ufattelig bra. Ved en ren tilfeldighet kom jeg over en novellesamling, og med det åpnet det seg en litterær verden ulik noen annen jeg hittil hadde blitt kjent med.



I første omgang beundret jeg nok intellektet hans. Jeg var i midten av tyveårene, og hadde ennå ikke forstått at det viktigste i verden ikke er å være smart og flink. Informasjonstettheten og den språklige virtuositeten i bøkene hans appellerte til meg. 


Samtidig hadde jeg det jeg selv i dag oppfatter som et oppriktig ønske om å forstå verden og tiden jeg levde i. Og det var noe nesten uhyggelig sam-tidig med å lese Wallace, en fornemmelse av at han virkelig fanget hva det vil si å være menneske i senmoderne samfunn - preget av teknologi og vitenskap som for de heldige utvalgte fører til komfort og velstand inntil det absurde. Dette samfunnet, med dets talemåter, dets overflod av informasjon og livsstilstilbud og dets sosiale omgangsformer og dilemmaer var Wallace en uhyre presis beskriver av. 


Ikke minst får han frem hvordan denne tidsalderen tross sin overflod preges av uro og en form for åndelig nød. Det fører meg over til den tredje - og kanskje viktigste grunnen - til at jeg ble så fascinert av ham: Skildringen av hvordan det kjennes å leve dette livet, i dette samfunnet, fra innsiden av sinnet.


Den moderne litteraturen er bevissthetsstrømmens litteratur. Den ga forfatteren tillatelse til å skilde livet fra innsiden, i all sin rotete mentale og kroppslige kompleksitet. Selv på begynnelsen av forrige århundre var strømmen av levd erfaring vanskelig å fange. En vandring gjennom Dublin i 1904, slik Joyce fremstiller den for leseren i Ulysses, oppleves fra innsiden som den kaotiske utfoldelsen av et enormt nettverk av sansning, fortolkning, minner og assosiasjoner. 


Vi har nok en tendens til å idyllisere den før-teknologiske tidsalder på dette punktet. Jeg husker selv hvor vanskelig det var å sitte i ro og arbeide med en tekst i gamle dager, før smarttelefoner og internett mangedoblet fristelsene for en oppmerksomhet som kjedet seg. Kikke ut vinduet, bla i bokhyllen, lage seg kaffe, spille litt gitar, alt annet enn å samle seg om oppgave. Og tankevandringen, de plutselige innskytelsene, dagdrømmingen, de mentale reisene frem og tilbake i tid. 


Det er noe med den menneskelige bevissthetens grunnstruktur som gjør det lett å gå seg vill i både seg selv og verden. Subjektivitetens desentrerte og omskiftelige natur kan kanskje forsterkes av visse teknologiske forhold, men har nok vært en utfordring å leve med siden tidenes morgen. Ellers ville vel ikke Siddharta Gautama funnet opp nærværsmeditasjonen for to og et halvt tusen år siden, og denne praksisen hadde heller ikke blitt en så levedyktig killer app i kulturen vår.


Sinnet vandrer, og vikler seg inn i seg selv. Wallace er en av forfatterne som har fanget dette best. I novellen “Good Old Neon” sies det slik: 


“What goes on inside is just too fast and huge and all interconnected for words to do more than barely sketch the outlines of at most one tiny little part of it at any given instant”. 


Og i et lengre intervju med David Lipsky stilte Wallace et lignende spørsmål om konvensjonelle littære former yter den indre erfaringen rettferdighet: 


Does your life approach anything like a linear narrative? I´m talking about the way it feels, how our nervous system feels (...) Life seems to strobe on and off for me, and to barrage me with input”.


I tillegg til denne indre fragmenteringen og uklarheten, en ytre. Det burde jo ikke være sånn at en i moderne høyteknologiske samfunn hadde problemer med virkeligheten. Men hva som utgjør virkeligheten er fortsatt omstridt. Religion er fortsatt en kraftfull premissleverandør. Det samme gjelder plassering på det politiske spekteret. Les kommentarfeltet, så er det tydelig at mennesker i det 21. århundre er langt fra å dele virkelighetsoppfatninger. 


Vel er vi enige om hvordan vi skal bygge broer og tuneller, men når det gjelder sosial organisering og verdisyn lever vi i vår egen virtuelle virkelighet. Dette kompliseres av at default-innstillingen for oppfatning av verden er som gitt - ikke som fortolket eller konstruert. Vi opplever fort vårt eget perspektiv som riktigere og viktigere enn andres. 


Det er ønsketenkning at vi skal ha lagt “det postmoderne” bak oss. Det lever i form av perspektivmangfoldet, den store uenigheten om alt fra guds eksistens og klimaendringenes realitet til synet på likestilling eller økonomisk fordelingspolitikk. Kompleksiteten økes ytterligere av den ekstreme informasjonsstrømmen vi bader i: Et mangfold av mulige valg, fra den eksistensielle åpenheten i livsprosjektet til øyeblikkets forførende distraksjonsmomenter.


Det er dette landskapet Wallace skriver i: En hyperaktiv bevissthet i en verden av virtuelle virkeligheter. I samtalen med Lipsky sa han at det å fange hvordan det kjennes ut å leve i dag kan fremme en gjenkjennelse hos leseren som gjør at han eller hun kjenner seg mindre ensom. Han fikk selv en aha-opplevelse da han leste Thomas Pynchons lille mesteverk “The Crying of Lot 49”. 


I en biografi om forfatteren fra 2012 skriver D.T. Max at Wallace ble slått av Pynchons skildring av å leve i Amerika var å leve i en verden av forvirring, hvor mening ble snudd og og forvrengt, særlig av media som omslutter og konfigurerer enhver gest. Og det som var sant for Pynchon på 60-tallet og Wallace på 80-tallet kjennes ikke mindre sant for oss i dagens digitale informasjons- og underholdningssamfunn.


Jeg leste også Pynchon, jeg studerte litteraturvitenskap på slutten av 90-tallet og ble fenget og fanget av de samme spørsmål og teorier som Wallace jobbet med ti år tidligere. Verden som et spill av ustabile tegn, og en mistro til språkets evne til å si noe stabilt om virkeligheten. Som en langt mer begavet student skrev Wallace både en filosofioppgave og en første roman som tok for seg hvorvidt språket avbildet verden eller om det i en dypere forstand enten definerte eller til og med endret den.


I en forstand er dette en intellektuell lek som kan bli irriterende for andre, gjennom en insistering på at alle ting er konstruerte eller mindre substansielle enn de gir seg ut for å være. I verste fall kan det medføre en distansering fra det virkelige ved virkeligheten, det vil si den konkrete erfaringen av genuint følelsesmessig engasjement, øyeblikk av mellommenneskelig kontakt, eller ikke minst menneskelig lidelse. 


Samtidig står det noe vesentlig på spill dersom vi velger å se bort fra språkets og bevissthetens konstruerte og konstruerende natur. Vi risikerer da å bli fanget i en selvforståelse og livsform som er hemmende og bidrar til å skape lidelse både personlig, mellommenneskelig og på globalt plan. Slik sett er det å være opptatt av bevissheten ikke en intellektuell lek, men et forsøk på å forstå vår eksistensielle grunnsituasjon på en måte som kanskje kan motivere oss til å handle med større klokskap og medmenneskelighet. 


Dette er alvor: Tenk på hvor mange mennesker som lever med psykisk lidelse, eller til og med tar sitt eget liv fordi de er overbevist om at sine egne selvfordømmende tanker sier sannheten om dem selv og verden. Tenk på hvor mange konflikter som drives ikke av rigid over-identifikasjon med et partikulært perspektiv. Og tenk på hvilke dramatiske kostnader konsumkulturen med sin refleksive jakt på nytelse og unngåelse av smerte har for planeten vår.


Selv beveget Wallace seg fra den postmoderne språkleken til økende verdsettelse av ærlighet. Hovedfienden for ham ble etter hvert ironi og underholdning. Mennesker søker å unndra seg alvoret i eksistensen og konfrontasjonen med ens egen kompliserte bevissthet - enten gjennom å nekte å ta det på alvor, eller gjennom konsum og atspredelse. 


Avhengighet er et sentralt tema i tekstene hans, og kanskje særlig i gigantromanen “Infinite Jest” fra 1996. I denne boken tematiseres dette i vid forstand - både som klassisk avhengighet av rusmidler og medikamenter, men også gjennom underholdning som en flukt, en form for narkotisk bedøvelse som gir oss fri fra vår kompliserte menneskelighet.


Det er vanskelig å snakke om Wallace uten å snakke om mental helse. Han slet med panikkangst og hadde perioder med tunge depresjoner, avbrutte studier og jobber, flere selvmordsforsøk gjennom overdoser, gjentatte innleggelser, og en tilstand som ble komplisert av rus frem til han fant en tilhørighet i AA. Han fikk også hjelp gjennom medikamentell behandling, men etter å ha gått av og på medisinen så opplevde han at effekten avtok. Han tok livet sitt i 2008, 46 år gammel.


Han klarte altså ikke selv å leve med sitt eget sinn. Wallace er en presis kronikør av angstens og depresjonens fastlåsende logikk. Les for eksempel beskrivelsen av det indre livet til David Cusk i den uferdige etterlatte romanen “The Pale King”, eller skildringen av depresjonens landskap i novellene “The Depressed Person” og “Good Old Neon”. 


Her minner han meg tidvis om Knausgård, som i sin massive selvbiografiske roman skildrer en beslektet ondartet side av intelligensen - det kritiske utenfrablikket på en selv, det dømmende og lammende perspektivet. Men selv om Wallace kan være interessant for psykologer og andre terapeuter, så opplever jeg ikke at det diagnostiske blikket er det beste å lese ham med. Det er det sjelden. For selv om han tidvis fanger eller uttrykker noe som vi kan gjenkjenne som kliniske nivåer av lidelse og dysfunksjon, så er hans anliggende i det litterære prosjektet mer allment.


Nå må det sies at selv om Wallace er en engasjerende forfatter, så er han ikke alltid like lett å lese. Det er lærd litteratur, det er spåklig sofistikert, og setningsbygningen hans kan være kompleks. I tillegg ble han kjent for bruken av fotnoter som litterært grep, og “Infinite Jest” har flere hundre av disse. Noen synes dette blir irriterende eller overtydelig meta-litterært, men selv synes jeg dette viser oss noe om hvordan bevisstheten opererer - med stadige avstikkere, feedbackløkker, grunnleggende kjennetegnet av en ikke-lineær logikk. 


Dette er kanskje mer aktuelt noensinne med distraksjonsteknologien som nå er så intimt innvevd i alle våre våkne øyeblikk. Selv rakk Wallace aldri å bli oppslukt av nettsamfunnet - for ham var fortsatt TV den paradigmatiske teknologien, og hovedkilden til moralske og litterære utfordringer. Men her har den teknologiske utviklingen bare gjort Wallace sin analyse mer aktuell, slik vennen Sven Birkerts påpeker i biografien til Max:


“The book mimes, in its movements as well as in its dense loads of referential data, the distributed systems that are the new paradigm in culture. The book is not about electronic culture, but it has internalized some of the decentering energies that computer technologies have released into our midst”.


Og igjen, den fragmenterte bevisstheten oppstod ikke med computeren. Wallace pekte selv på dette da han i et intervju ble spurt om Infinite Jest var ment å gjenspeile hvordan livet erfares i dataalderen: 


“This is sort of what it´s like to be alive...You don´t have to be on the Internet for life to feel this way”.


En annen grunn til at Wallace er utfordrende å lese noen ganger er intensjonen hans om å yte motstand. D. T. Max beskriver det slik: Hvis virkeligheten var fragmentert, så måtte romanen også være det. Og historien måtte ikke være så underholdende at den gjenskapte sykdommen den diagnostiserte - ikke få lesere for lett på kroken. Det må heller ikke tilfredsstille begjæret etter klimaks og en ryddig slutt. Verket må yte motstand for å kunne virke som kritikk - og for å kunne hjelpe leseren til å få et mer engasjert og påkoblet liv.


Hvor skal en så begynne? Novellesamlingene, og kanskje helst “Brief Interviews with Hideous Men” er en fin inngang til forfatterskapet. Dersom du liker det du leser der vil “Infinite Jest” fortone seg mer som et forlokkende landskap å gå inn i, heller enn en avskrekkende murstein. Det må også nevnes at Wallace er en fabelaktig essayist, enten han skriver om cruiseferie, TV, tennis, hummerens følelseliv, David Lynch, eller den amerikanske pornoindustrien. 


Sjekk for eksempel ut “A Supposedly Fun Thing I´ll Never Do Again”. Men når det gjelder Wallace som psykologisk og moralsk tenker, så er den lille boken “This is Water” et godt sted å starte. Dette er en tale han holdt til en avgangsklasse på Kenyon College. Her skildrer han bevissthetens og det isolerte selvets problem på en presis, engasjert og engasjerende måte. Han oppsummerer også det som gjennom forfatterskapet ble et stadig tydeligere nøkkeltema: Hvordan komme oss ut av en skråsikker og selvsentrert "default mode", og over i en åpnere, vennligere og mer oppmerksom måte å være i verden på? 


Det er trist å tenke på at Wallace selv ikke klarte å følge sine egne oppfordringer. Men til tross for dette tror jeg at det han har skrevet kan hjelpe oss å forstå hva det vil si å være menneske i verden slik den er i dag - og kanskje også på en måte som kan være både til trøst og inspirasjon.

mandag 6. oktober 2014

Bokanmeldelse: Waking Up av Sam Harris



Sam Harris: Waking up. A guide to spirituality without religion.
Simon & Schuster, 2014.


Hvordan leve et moralsk rettskaffent liv uten å tro på Gud eller det hinsidige? Er det mulig å være åndelig uten å være religiøs? Dette er påtrengende spørsmål for senmoderne mennesker. Det er tydelig at historien ikke har fulgt noen rett linje inn i det sekulære fra opplysningstiden og frem til i dag. Religion er fortsatt en potent kilde til konflikt på globalt plan, og fortsatt et moment det er vanskelig å helt unngå i refleksjoner omkring hva som er et godt liv.


Sam Harris er en av samtidens fremste religionskritikere. Sammen med profilerte polemikere som Richard Dawkins, Daniel Dennett og Christopher Hitchens har han levert angrep på overtro og dogmatisme forankret i kritisk og vitenskapsbasert rasjonalisme. I boken ”Waking Up” tar han imidlertid en noe uventet vending i forfatterskapet sitt. 


Harris hevder her at det er mer ved det å være menneske enn vitenskap og sekulær kultur vil innrømme. Han ønsker å redde det han anser som de gode sidene ved religion – vekten på nestekjærlighet, medfølelse, fellesskap og altruisme – samtidig som han tar avstand fra religionenes mytiske og dogmatiske virkelighetsoppfatninger og leveregler.


Dette virker som et rimelig poeng. I sin harde avvisning av religion i alle dens fasetter mister ny-ateister som Dawkins gjerne av syne at religion er noe mer enn et forsøk på å forklare universets tilblivelse og organisering. Ja, faktisk mer enn kosmologi er religion et rammeverk for moralsk livsførsel og handling. 


Feilen en vitenskapelig basert ateisme gjør er i følge Harris at de banaliserer åndelige erfaringer. Den motsatte grøften er han også bevisst på, nemlig New Age-bevegelsens idealisering og mystifisering av endrete bevissthetstilstander. Hans mål er å finne en gylden middelvei, ved å gi plass for en bestemt form for åndelig erfaring og praksis, som samtidig kan avmystifiseres ved å forankres i empirisk forskning.


Utgangspunktet for Harris er at vår konvensjonelle selvopplevelse er en illusjon, og at denne fører til en snever og egoistisk måte å være i verden på som fører til lidelse både for oss selv og andre. Det åndelige arbeidet består i å erkjenne selvets illusoriske karakter. Dette kan oppnås gjennom øvelse på "mindfulness" eller oppmerksomt nærvær i øyeblikket. Det vil føre til at vi blir mindre identifisert med våre egne tanker og vårt eget partikulære perspektiv. Dermed vil det kunne legges til rette for en åpnere og mindre selvsentrert måte å møte verden og andre på.


Her føyer Harris seg inn i en etter hvert voksende rekke vestlige forskere og teoretikere som henvender seg til østlig (og særlig buddhistisk) tenkning og praksis som psykologisk og moralfilofisk ressurs. Redegjørelsen hans for hvordan mindfulness-praksis kan ha positive effekter er faktisk uvanlig presis og god. En viktig hindring for et godt liv er det å være fanget i oss selv, uten å være klar over at tankene og følelsene våre kun er forbigående og tilstandsavhengige mentale fenomener. 


Harris etablerer dermed ”metakognitiv kapasitet” – det vil si evnen til å se tanker som tanker – som sentralt for både persolig velvære og et etisk sett godt liv. Det handler om å bli klar over at sinnet ikke er en direkte speiling av virkeligheten, men snarere er et fortolkende eller meningsskapende system. 


Dette mister vi ofte av syne i hverdagen. Da blir tankene våre en form for virtuell virkelighet som dikterer reaksjonene våre, på måter som holder oss fanget i egoistiske og reaktive handlingsmønstre. Vi drives da til en jakt på kortsiktige gevinster som sanselig lykke og fravær fra smerte, som trekker et slør over eksistensielle realiteter: sårbarhet, forgjengelighet, og uunngåelig ubehag. Et godt liv innebærer å erkjenne disse realitetene, og samtidig forplikte seg i dypere forstand til prosjekter og personer.


Harris er tydelig på at det finnes et alternativt perspektiv som er å foretrekke fremfor hverdagens reaktive, transemessige autopilot. Det er dette de kontemplative tradisjonene beskriver som ”oppvåkning” eller ”opplysning”. Jeg synes også at Harris gir en klar og avmystifiserende beskrivelse av hva dette vil si: Det er en bestemt sinnstilstand, kjennetegnet av et vennlig meta-perspektiv på det som erfares her og nå uten at dette identifiseres med et substansielt ”selv” eller ”jeg”. Dette vil også ledsages av økt medfølelse for andre.


”Waking up” er en mangfoldig tekst. Den er vekselvis religionskritikk, mindfulness-håndbok, bevissthetsfilosofisk traktat, og en skildring av Harris personlige reise inn i selvløsheten.


Harris er vel bevandret i hjerneforskning og litteratur om bevisstheten. Han skriver godt om bevissthetens gåte – hvordan erfaring i førsteperson kan oppstå i biologiske systemer. Han viser også til blant annet split-brain-forskning for å illusterere at det sannsyligvis finnes separate sentre for bevissthet og subjektivitet i hjernen – noe som burde rokke ved forestillingen om at hver av oss har ett enkelt og udelelig selv. 


Når det gjelder bevissthetsfilosofien så er jeg ikke kvalifisert til å felle faglige dommer, men jeg synes fremstillingen her blir vel skissepreget. Dette skyldes nok at mye argumentasjon er henvist til bokens fotnoter, slik at de som ønsker det kan fordype seg mer der. Som leser blir jeg sittende igjen med at Harris er en skeptiker som heller i retning bevissthetens ikke-reduserbare natur, uten at jeg synes argumentasjonen for dette synet virker altfor stringent eller overbevisende.


Skildringen av Harris´egen vei gjennom det kontemplative landskapet er høyst interessant, men også problematisk. Han beskriver her hvordan forskjellige guruer har veiledet ham inn mot innsikten i selvets illusoriske natur. Gjennom praksiser fra hinduistisk advaita og den tibetanske dzogchen-tradisjonen nådde han en erfaringsmessig erkjennelse av at det ikke finnes noen substansiell kjerne i bevisstheten. Dette igjen førte til en frigjøring fra tanker og egosentriske perspektiver som tydeligvis har hatt stor betydning for Harris personlig. 


Utfordringen her er at slike erfaringer er vanskelige å formidle til de som selv ikke har hatt dem. Men igjen må det sies at Harris gjør en bemerkelsesverdig god jobb i å gi klart uttrykk for til dels subtile og til dels radikale innsikter og efaringer. Sekvenser av ”Waking up” er noe av det mest presise jeg har lest om mindfulness, meditasjon og selv-transcendens.


Samtidig sitter jeg med opplevelsen av at Harris her beveger seg litt for langt bort fra sitt nøkterne og vitenskapelige fundament i sin egen åndelige reiseskildring. Han stiller seg lagelig til for hogg ved å ta det de kontemplative tradisjonene og deres karismatiske lærere formidler litt for mye på face value. Det skal riktignok sies at Harris er den første til å innrømmme at det finnes rikelig med både irrasjonell dogmatisme og sjarlataner på guru-markedet. Han har også en nyttig gjennomgang av hva som gjør en meditasjonslærer god eller dårlig. 


Denne delen av boken hadde imidlertid profitert på noe mer refleksjon omkring dette, og noe mer av den empirisk vitenskapelige grunnholdning som Harris viser i de foregående kapitlene. Sånn som det er nå vil nok lesere som ikke er kjent med kontemplativ praksis særlig kunne reagere på guru-historiene som presenteres. Jeg vil likevel håpe at de kan lese disse med et åpent sinn og sin kritiske refleksjon intakt.


Alt i alt er ”Waking up” en ambisiøs og rikholdig bok. Den har et beundringsverdig siktemål, nemlig å skille ut en bestemt form for åndelig praksis fra dens religiøse kontekst for å gjøre denne tilgjengelig som psykologisk og moralsk ressurs for moderne sekulariserte mennesker. Harris argumenterer godt for hvordan innsikt i selvets illusoriske natur er tilgjengelig gjennom konkrete praksiser, og hvordan et slikt meta-perspektiv kan føre til mindre lidelse og et rikere liv. 


For meg gjør Harris sin vilje til å utforske de positive sidene av åndelighet til at hans religionskritikk fremstår som mer nyansert og troverdig enn de andre ny-ateistenes latterliggjøring av disse fenomenene. Siste ord er nok ikke sagt om hvorvidt og i så fall hvordan vi kan snakke om ”åndelighet” og ”selv-transcendens” i rasjonelle termer – men Harris har med ”Waking up” levert et grundig og tankevekkende innlegg i denne debatten.

Unyansert om mindfulness

Apropos kritikk av mindfulness. Her er et leserbrev jeg skrev i sommer, til en kunstanmelder i Morgenbladet. Det kom ikke på trykk, men nå publiserer jeg det selv:




I Morgenbladet 25.07. anmeldte Sigrun Hodne “512 hours”, en performance av Marina Abramovic som for tiden foregår i London. I følge Hodne er “512 hours” er et dårlig prosjekt fordi det hviler på det “kvasifilosofiske fenomenet” mindfulness og i liten grad stimulerer til nye tanker eller følelser. Jeg har ikke sett “512 hours”, og kan derfor ikke si hvor treffende Hodnes kritikk av selve forestillingen er. Men store deler av anmeldelsen er viet en kritikk av mindfulness, og her opplever jeg Hodne som lite nyansert.


Det er grunn til å være skeptisk til overselging av mindfulness som universalmedisin. Vi er nå midt i en mindfulness-bølge hvor både tilhengere av tilnærmingen og oppslag i media lover mer enn forskningen gir grunnlag for. Samtidig er mindfulness mer enn en trend i ukeblader eller en lønnsom forretningsidé i et overopphetet livsstilsmarked. Denne holdningen av vennlig og oppmerksom tilstedeværelse er blitt gjenstand for seriøs interesse hos både forskere og filosofer. Grunnen er at en i de østlige meditasjonstradisjonene finner en sofisitikert og samtidig erfaringsnær psykologi, som er koblet til konkrete øvelser for å møte uro, smerte og lidelse. Denne måten å arbeide med eget sinn på savner sidestykke i vestlig filosofi og psykoterapi.


Forskning har vist at mindfulness-praksis fremmer stressmestring og reduserer psykologisk ubehag. Å påstå at dette er “dekontekstualisering og annektering av østlig tankegods” er en grov overforenkling. For det første er oppmerksomhet en allmennmenneskelig egenskap som ingen religiøs eller kontemplativ retning har monopol på. For det andre er det fullt mulig å hente ut elementer av østlig meditasjonspraksis og teste disse ut empirisk, uten at en trenger å ta med hele det religiøse verdensbildet på kjøpet. For det tredje pågår også en levende dialog mellom forskere og filosofer fra vestlige universiteter på den ene siden og representanter for den buddhistiske tradisjonen på den andre, for å lære av hverandre og for å utforske mulighetene og utfordringene i den pågående integrasjonsprosessen.


Når det gjelder “mindfulnesstrendens passiviserende bakside”, så begår Hodne den samme feilen som flere andre kritikere av mindfulness. Hun tror tydeligvis at det å systematisk øve på våken og vennlig bevissthet gjør folk selvsentrerte og apolitiske. Dette beror enten på manglende kjennskap til mindfulness, eller på en vrangvillig tolkning av fenomenet og aktiviteten. Mindfulness er ikke likegyldighet eller resignasjon. Det innebærer snarere en nøktern erkjennelse av hva som er tilfelle for deg akkurat nå, i din aktuelle situasjon - en erkjennelse som åpner opp for mer veloverveid handling enn det vår hverdagslige autopilot gjør.


Det er også interessant å lese Hodnes anmeldelse etter å ha fulgt Morgenbladets artikler om litteraturens utfordringer i vår digitalt distraherte samtid. Her kommer det fram at fragmentert oppmerksomhet er kronisk utbredt, med uvisse konsekvenser for evnen vår til å følge krevende men givende språk og tankerekker. I lys av dette er det underlig at forsøk på å kultivere fokusert oppmerksomhet - enten på pusten vår, et annet menneske eller en roman - vekker slik ensidig skepsis.


Å legge til rette for stillhet, åpen utforskning, nærvær med det som konkret møter oss - det er vesentlig både for kunsterfaringen og i livet ellers. Mindfulness er et møysommelig arbeid for å fremme den samme oppmerksomheten som romanen etterspør av oss. Det er ingen enkel løsning, selv om enkelte useriøse og profittorienterte aktører skulle hevde det. Mindfulness-praksis innebærer en konfrontasjon med eksistensielle grunnvilkår, og oppfordrer ikke til å føyse unna det vanskelige ved å være menneske. Når jeg leser mer nyanserte anmeldelser av “512 hours” i britiske aviser, så får jeg inntrykk at Abramovic nettopp inviterer publikum inn i et rom hvor de kan erfare seg selv i et annet tempo og med en sterkere oppmerksomhet enn det det som er mulig i en hektisk og informasjonsmettet hverdag. Hodne har ikke vært åpen for denne invitasjonen, og det er forsåvidt greit. Det er imidlertid ikke greit å redusere mindfulness til kommersiell og passiviserende pop-psykologi. Det gir et vrengebilde av en aktivitet og et fagfelt som er langt mer sammensatt.

Ny bok om mindfulness i psykologisk behandling



I det siste har mindfulness gått fra å være et nisjefenomen til å bli mainstream. I januar i år var det på forsiden av Time Magazine, med overskriften “The mindfulness revolution”. For en som har fulgt dette feltet i ti års tid nå er dette en blandet opplevelse. Det er gledelig at noe som hittil har vært forbundet med østlig spiritualitet og New Age-feltet nå vinner anerkjennelse som en sekularisert metode for stressmestring og selvregulering her i vesten. Samtidig er trendstatusen dette fører med seg ikke uproblematisk. Det er en fare for at mindfulness blir presentert som “quick fix” for sammensatte problemer. Det er også en utfordring at fagfolk fristes til å ta metoden i bruk uten selv å ha den nødvendige egenerfaring og opplæring. Økende popularitet fører også til at det rettes et kritisk søkelys mot metoden. Dette er sunt og nødvendig, men det er ikke alltid at kritikerne har satt seg tilstrekkelig inn i fenomenet de kritiserer. Litt for ofte opplever at jeg leser eller hører om noe jeg ikke kjenner meg igjen i. For meg er det derfor viktig å viderformidle nøktern, grundig og forskningsbasert informasjon om hva mindfulness er og ikke er.


Det har jeg fått en fin anledning til nå. Sammen med tre dyktige kollegaer har jeg vært så heldig å få lov å skrive bok om hvordan mindfulness kan være relevant for psykologisk behandling. I boken beskriver vi hva mindfulness er, hvordan det kan gi oss et perspektiv på lidelse og lindring, og hvordan det kan komme til anvendelse både i gruppeterapi og individualbehandling. Vi gir eksempler på hvordan mindfulness-baserte tilnærminger kan være virksomme i behandlingen av stressproblematikk, depresjon og angstlidelser.


Et hovedpoeng er at mindfulness ikke er noe spesielt eller mystisk. Det handler om et sett av ferdigheter som kan øves opp, og som kan bli en ressurs i hverdagen både for folk flest og for de som strever med ulike typer psykisk lidelse. Samtidig legger vi vekt på at det ikke er noen vidunderkur. Det er fortsatt mye vi ikke vet om hvordan mindfulness virker og hvem det virker for. Derfor er det viktig at forskning blir ledesnor i den kliniske anvendelsen av mindfulness, og at vi ikke “overselger” denne metoden.


Boken er i utgangspunktet skrevet for psykologer, leger og andre fagfolk som driver med behandling, og for studenter innenfor helsefagene. Men alle med en interesse for mindfulness vil forhåpentligvis kunne finne noe av interesse her:


http://www.universitetsforlaget.no/nettbutikk/mindfulness-i-psykologisk-behandling.html