Mentalisering og mindfulness - to sider av samme sak?

Vi mennesker er sosiale vesener. Vi lever i fellesskap, og dette er kilde til både glede og frustrasjon. Tenk på en situasjon der du virkelig kjente deg møtt og forstått av en annen. Det er en sterk opplevelse. Se så for deg en gang du kjente deg misforstått, avvist eller kritisert. Hvordan kjentes det? Sannsynligvis tilsvarende kraftfullt, men med negativt fortegn. Innlevelse i hverandres sinn, eller mangel på dette, har betydning for trygghet og velvære. Det er også viktig på andre måter. Vil den andre meg vel? Eller prøver vedkommende å lure meg? Evnen til å lese andres hensikter og planer må ha vært verdifullt tidligere i menneskehetens historie, da vi levde i utsatte små flokker uten samfunnsinstitusjoner som garanterte for sikkerheten vår. Men også i vår tid er det avgjørende å kunne lese andre mennesker på en rimelig nøyaktig måte for å navigere i det sosiale landskapet. Hvordan blir vi så i stand til å fortolke andre mennesker? Hvordan lærer vi å forstå deres indre tilstander - tanker, motiv, ønsker, behov og følelser? 


Denne evnen er ikke ferdig utviklet ved fødselen. Vi kommer til verden med en grunnleggende utrustning som må øves opp. Forskning på barns utvikling viser at sosial og emosjonell refleksjon vokser frem i samspill og relasjoner. Evnen til å forstå og leve seg inn i andre forutsetter omsorgspersoner som skaper forutsigbarhet og trygghet. Når alt går greit nok, vil barnet oppleve at dets ulike tilstander blir forstått, tålt, speilet tilbake og regulert av de voksne. Det gjør at barnet opplever seg som et sammenhengende selv med et indre liv som kan forstås og reguleres, først av andre og så av en selv. Gradvis utvikles så forståelsen av at andre mennesker har et tilsvarende indre liv med tanker, følelser og et personlig perspektiv på verden.

Men selv som voksne kan vi ha varierende evne til å forstå oss selv og andre. Når den følelsesmessige temperaturen stiger, når vi blir redde eller sinte eller skamfulle så kollapser evnen til å reflektere og se nyanser. Da henfaller vi lett til stereotypier og ensidige oppfatninger, både av oss selv og andre. Vi blir gjerne mer sikre på at vi selv har rett. Tanker og følelser oppleves som definitive sannheter, heller enn forbigående mentale hendelser. I det hele tatt kan det fort gå i glemmeboken at sinnet vårt er et fortolkende og meningsskapende organ. I stedet tas vår egen indre virtuelle virkelighet for god fisk. Kartet eller representasjonen forveksles med terrenget, og følgene blir ofte misforståelser, frustrasjon og konflikt.


Evnen til å være bevisst på hva som foregår i eget og andres sinn kalles mentalisering. En av våre fremste eksperter på emnet, professor Sigmund Karterud, sier det slik: “Mentalisering innebærer å kunne tenke og føle samtidig, klart og tydelig om hva som driver en selv og andre til handling”. Eller med Finn Skårderuds ord: "Å se de andre innenfra og seg selv utenfra". Det er en viktig ferdighet for å omgås andre, for å forstå seg selv, for å oppleve sammenheng i identiteten, og for å regulere egne følelser.


Mentalisering er et fenomen og begrep som i det siste har fått økt fokus i psykologisk behandling. Det skyldes særlig at det har blitt integrert i arbeidet med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Denne tilstanden skyldes at selvet ikke har fått utvikle seg innenfor trygge og støttende relasjoner. Det fører til at en som ungdom og voksen får vansker med regulering av følelser, brå skift i opplevelsen av andre, og en usikker identitet og ofte også en tendens til impulsivitet og selvdestruktive handlinger.

I emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er svikten i mentalisering et sentralt kjennetegn. Men også andre psykiske plager hindrer nyansert tilgang til eget eller andres sinn. Mentalisering forstyrres for eksempel av den ensidige pessimistiske tenkningen i depresjon, eller kretsingen rundt frykt og bekymring i angstlidelsene. Også selvmedisineringen hos rusmisbrukeren kan forstå som forsøk på å skru av en indre verden som kjennes kaotisk, overveldende og uhåndterbar. I alle disse tilfellene er mentalisering relevant - fordi det kommer noe i veien som forstyrrer denne evnen, og målet for behandling blir å gjenopprette den.

Mentaliseringsbasert terapi har røtter i den psykodynamiske tradisjonen, men representerer en modernisert variant av arven etter Freud. Det “psykodynamiske” består ikke i forsøk på å tolke det pasienten sier eller gjør som uttrykk for ubevisste impulser. Det handler heller ikke om å være en tilbakelent og avventende terapeut. Det består snarere i det å arbeide aktivt i relasjonen, å bruke det som pasienten bringer inn i terapi OG det som skjer mellom pasient og terapeut. Målet er å utforske svikt i mentalisering, og for å hjelpe pasienten til å gjenopprette evnen til å mentalisere når denne går tapt.


Jeg har det siste året forsøkt å lære meg denne behandlingsformen, gjennom et videreutdanningsløp innen retningen. Det har vært både givende og krevende. Givende, fordi det gir et rammeverk for å forstå og arbeide med til dels dramatiske tilstandsbilder og funksjonssvikt. Når det har vært krevende, så er det først og fremst fordi det innebærer å jobbe tett på de ulike utfordringene som oppstår i terapi: Misforståelsene, feiltolkningene, de sterke følelsene som pasienten opplever både utenfor behandlingen men også i selve terapisituasjonen - og som i sin tur vekker følelser i terapeuten.


Mentaliseringsbasert terapi handler om å bringe inn en nysgjerrig, ikke-vitende, nøktern holdning til slike situasjoner. Det handler om å forsøke å holde sitt eget sinn åpent, selv om den en snakker med er inne i en tilstand som er fastlåst og avstengt. For dersom den ene parten klarer å holde seg åpen og utforskende, så vil mentaliseringen kunne smitte over. Det kan skape en ny relasjonserfaring, som hvis den gjentas kan styrke den generelle evnen til å mentalisere.

Jeg har vært veldig fornøyd med undervisningen og veiledningen ved Institutt for mentalisering. Lærerne har knyttet sammen teori, forskning og klinisk praksis på en forbilledlig måte. Det har vært nyttig for det daglige arbeidet mitt. Det har også vært et tankevekkende kurs. Blant annet har jeg blitt gående og tenke på sammenhengen mellom mentalisering og et annet ord på m som er gjenstand for en del oppmerksomhet om dagen - nemlig mindfulness.


Jeg opplever ofte at dette er ord som blandes sammen av kollegaer. Kanskje ikke så rart, i en behandlingshverdag som er full av merkevarenavn (helst forkortelser på tre eller fire bokstaver) og stadig nye begreper. Men har de noe til felles, ut over at de begge begynner på m?

Sett utenfra skulle en kanskje ikke tro det. Det ene er forankret i den ærverdige tradisjonen etter Freud, men oppdatert med spebarnsforskning og sinnsfilosofi og hjerneforskning og for ikke å snakke om klinisk forskning som viser at det virker. Det andre henter sin inspirasjon fra buddhistisk meditasjonstradisjon, riktignok sekularisert og avmystifisert og også forskningsbasert, men tilsynelatende knyttet til en annen grunnholdning - ja, for det må det vel være? I alle fall når en leser om mindfulness i aviser og ukeblader. Det er en mindfulness-bølge over oss, det har blitt en motebølge hvor alle skal trene på nærvær for å bli mer effektive og produktive og kreative og vennlige med seg selv og andre.


Jeg har brukt en del tid på å lære meg mindfulness, og har forsket på det, og er litt oppgitt over hypen det omgis med nå. Det er hyggelig at folk fatter interesse for det, det må tydeligvis treffe noe i moderne menneskers liv som ikke er å kimse av - men jeg er redd for at noe viktig ved mindfulness går tapt i den populære innpakning som fenomenet nå får. Og noe av det mest vesentlige er at det er nært beslektet med mentalisering, slik at disse to begrepene i realiteten er ulike sider av samme sak - og det er en sak som er av stor psykologisk betydning.


Jon Allen, en av de fremste formidlerne av mentaliseringsbasert terapi, får dette godt frem. Han sier det så klart som dette: Skal du mentalisere, så må du begynne med mindfulness. Det vil si, du må begynne med å være oppmerksom på det som erfares i øyeblikket på en ikke-dømmende måte. Glem bildene du får opp av munker eller forretningsmenn som mediterer, eller selvrealiserende kvinner i dyre yogadrakter. Mindfulness handler om noe helt grunnleggende menneskelig: Å få med seg det som skjer, både i oss og omkring oss. Å være åpen for det som er av sanseinntrykk, følelser, tanker og input fra omgivelsene. Å vite hva som skjer, uten å være for oppslukt i tanker og uten å forsøke å fjerne eller forandre på det som oppleves. Det er det som er mindfulness. Og som Jon Allen får godt frem, så er det her vi må begynne i arbeidet med å forstå oss selv og andre. Vi må være koblet på.


Allen viser også til at det er en felles holdning til grunn for både mindfulness og mentalisering: ikke-dømming, aksept, vennlighet og nysgjerrighet. Samtidig er mentalisering noe mer avgrenset enn mindfulness. Mindfulness beskriver en oppmerksomhet som kan være rettet mot hva som helst: kroppen slik den kjennes i øyeblikket, smaken av morgenkaffen eller måltidet til lunsj, det du kan se eller høre i omgivelsene, og så videre. Mentalisering handler derimot om mentale tilstander - egne eller andres. Hva foregår i mitt sinn? Hva foregår i den andre sitt sinn? Mentalisering handler om å integrere den sosiale og emosjonelle informasjonen vi har tilgjengelig i situasjonen - det vi kan se og høre, men også det vi har av tidligere kunnskap, vevd sammen med det vi selv tenker og ikke minst føler i øyeblikket.


Jon Allen kaller mentalisering for “mindfulness of mind”, for å få frem at det handler om her-og-nå-fokusert og åpen oppmerksomhet - men rettet mot tanker, følelser, intensjoner som vi forsøker å forstå. Vi forsøker å lage en forklaring, skape en historie - og dette er kanskje en annen forskjell mellom mindfulness og mentalisering. For i mindfulness øver en mer på å la tanker komme og gå, uten å utbrodere dem eller å forsøke å komme frem til noen bestemt forklaring. “Stop making sense” - dette kan være nyttig, ikke minst for de som har en tendens til å vikle seg inn i eget tankespinn. Samtidig er det viktig å “Start making sense” også - å klare å reflektere rundt mentale tilstander på en nøktern måte, og å lage oss forklaringer som ikke er rigide eller urimelige, og dette er kjernen i mentalisering.


Mentaliseringsperspektivet kan kanskje hjelpe oss å huske på noe som ikke alltid blir like mye vektlagt i mindfulness, nemlig at evnen til å være til stede og til å ha et meta-perspektiv på eget sinn, ikke er noe som eksisterer i et vakuum. Når vi blir i stand til det, er det som sluttprodukt av en kompleks utviklingsprosess, et samspill mellom vår medfødte kognitive og relasjonelle kapasiteter og de erfaringer vi gjør oss med omsorgspersoner og andre viktige mennesker. Både mindfulness og mentalisering vokser frem i tilknytningsrelasjoner, ved at barnet har inntonete voksne som hjelper dem å regulere seg selv og som veileder dem i det å være oppmerksomme - i første omgang ved at den voksne er oppmerksom, både mindful og mentaliserende, på barnet og dets behov og indre liv.


Når det indre fundamentet for slik oppmerksomhet og orientering mot eget og andres sinn mangler, så er det ikke bare å sette seg ned og meditere. Ofte vil det trengs et annet arbeid først, en utforskning av personens opplevelser, reaksjoner og væremåter i relasjonen - slik at en kan styrke evnen til selvregulering og mentalisering nok til at personen etter hvert tør å ta sjansen på å være alene med sitt eget sinn. For meg har mentaliseringsperspektivet vært en god påminnelse om at det må være et fundament på plass i personligheten før en kan gå i gang med vanlige mindfulness-øvelser. Samtidig ER mentaliseringsbasert terapi en form for mindfulness, om enn med litt andre midler. Her arbeides det ikke med meditative øvelser, men gjennom å legge til rette for en oppmerksom, utforskende og ikke-dømmende holdning i den terapeutiske samtalen.


Slik Jon Allen beskriver det, er altså disse to fenomenene nært i slekt. Begge beskriver hvordan sinnet vårt virker når det er på sitt beste: Når det er åpen tilgang til informasjon fra både kropp og sinn, når følelser og tanker kan erfares på en ikke-defensiv måte, og når vi opprettholder en engasjert og utforskende holdning til andre mennesker. Dette er ikke lettvinte løsninger. Det er møysommelig arbeid å praktisere mindfulness - ikke en snarvei til harmoni, men heller en måte å være med vanskelige og utfordrende opplevelser på som skaper mindre stress og komplikasjoner. Det er det samme med mentalisering - det handler om å møte lidelse, ikke fjerne den raskt men formidle tro på at det går an å sammen arbeide seg gjennom den, og ut på andre siden.

Åndenes bo- og dagtilbud

I et kommunalt bo- og dagtilbud i Arendal har det vært leid inn åndeutdriver. Bakgrunnen var at ansatte hadde sett uforklarlige fenomenener i flere av rommene på arbeidsplassen. Åndeutdriver Bent E. Albrechtsen oppdaget raskt at institusjonen var full av ånder som hadde trengt seg inn i kroppene til både beboere og ansatte. Det dreide seg om såkalte klebeånder, som søker seg til menneskekropper med negativ energi. Albrechtsen oppdaget også strålebaner som åndene bruker til å bevege seg langs, og la disse om slik at de i stedet ble gående på utsiden av bygningen.


Situasjonen bedret seg da raskt, men åndeutdriveren ble brått bedt om å avslutte arbeidet etter et nattlig besøk på institusjonen. Ansvarlig ledelse er korte og avvisende i sine kommentarer, og vil bare si at oppdraget er et avsluttet kapittel. Det kan en jo lure på, all den tid Albrechtsen bestemte seg for å sette åndene og strålebanene tilbake til slik de var før han startet arbeidet. Det mulig at både Enhetsleder og kommunalsjef for helse og omsorg i Arendal kommune kan se frem til økt poltergeist-aktivitet på kontorene sine i tiden fremover.


Det er lett - og morsomt - å harselere med dette. Det minner om en Åpen Post-sketsj: Kommunal åndeutdriver. Møte i forvaltningen. Hvem skal få vedtak på åndeutdrivelse? Foreligger den nødvendige dokumentasjonen? Hvor mange timer har de rett på? Det er noe med kombinasjonen her: Velferdsstatens gjennomregulerte og rasjonelle hverdagsliv møter mørke og okkulte krefter. Det slår meg at det ville vært et flott utgangspunkt for en skandinavisk grøsser - før jeg kommer på at Lars von Trier allerede har gjort det, med Riget.

Saken viser at vi ikke lever i et fullt ut rasjonelt eller evidensbasert samfunn. Det er ikke slik at ideer og forestillinger henvises til historiens skraphaug. Snarere lever vi på denne skraphaugen. Tankegods fra de fleste tidsperioder sameksisterer godt side ved side, eller i nye hybride koblinger. De klarsynte på TVNorge. Spåkoner på internett. Og nå altså åndeutdrivelse i Arendal kommune.


Det er lett å bli både irritert og nedlatende her. Men det kan være greit å prøve å forstå det. Hva er det med disse klebeåndene? Hva slags psykologiske prosesser har vi med å gjøre? Det fikk meg til å tenke på den slovenske filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Zizek, og hans analyse av haien i haisommer:

Zizek forstår haien som en form for syndebukk. Den gjør det mulig å samle all frykt og bekymring i ett objekt, som vi så kan bruke til å forenkle en alt for kompleks virkelighet. Vi kan tenke oss at klebeåndene fungerer på samme måte. For ansatte i ethvert kommunalt tilbud så kan hverdagen kjennes både uviss og slitsom. Helseplager, økonomiske utfordringer, gnisninger i parforhold og familieliv. Kanskje er det også sider ved arbeidsstedet som er krevende - konflikter mellom kollegaer, eller strev med å yte profesjonell omsorg ut fra knappe ressurser. Mange i helse og omsorg kjenner også på at systemet kommer med stadig nye krav til effektivitet og rapportering som gjerne kolliderer med de idealene en har for å jobbe med mennesker. Det er ikke rart at en kan få vondt i både følelser og kropp. Og så kommer åndeutdriveren, og alt det vanskelige kan kanaliseres inn i ett objekt som dermed blir forklaring og løsning på det vanskelige i livet.


På lignende vis kan vi kanskje forstå Märthas engler? Det gode i livet er like sammensatt som det vanskelige eller onde. Hvordan kan vi egentlig finne noe entydig godt i denne rotete verdenen? Det er så mye både-og. Da er det fristende å organisere vår forestilling om det gode rundt noen overnaturlige skikkelser som legemliggjør entydig omsorg, vennlighet og positive energier. Begge variantene spiller kanskje også på narsissismen vår - du er sentrum for en åndelig verden, du er så betydelig at både demoner og engler kretser om deg. Plutselig har livet ditt mening i en større kosmisk sammenheng. Det er bare så synd at det ikke stemmer.


Det er selvsagt et problem at dette etter alle logiske og vitenskapelige målestokker er feil. Men et annet problem er psykologisk: Det er en løsning som hopper over det møysommelige arbeidet det er å forstå seg selv og andre, og den situasjonen vi er en del av. En ser bort fra seg selv som et følende og fortolkende vesen som er - eller kan bli - aktør i eget liv. I stedet legges både det vonde og det gode utenfor oss selv, samlet i hendige eventyrfigurer som stjeler eller gir energi. Troen på åndeutdrivelse blir et eksempel på en psykologisk kollaps, en svikt i evnen til å mentalisere, det vil si arbeide for å se egne og andres tanker og følelser med et nyansert blikk. 

Når evnen til å tenke nyansert kollapser, så tyr vi til enkle løsninger. Sort/hvitt-tenkning. Oss mot dem. De andre som udugelige idioter, eller en trussel mot vårt trygge gode varme fellesskap. Zizek viser hvordan denne kollapsen er virksom også innenfor det politiske. Det mest groteske eksempelet er jødene i Nazi-Tyskland. De systemiske spenningene og paradoksene ved det tredje riket ble effektivt tilslørt ved at misnøyen ble forklart med og kanalisert mot jødene. Men også i vår tid har vi hele tiden nye - om enn mindre dramatiske - eksempler på slike syndebukkprosesser. Zizek viser til den den arbeidsledige alenemoren i nyliberalistisk konservatisme. Det får meg til å tenke på hvilke klebeånder som finnes i norsk politisk virkelighet i dag. Den uføre? Den sykefraværende kvinnen? Muslimen?

Det er hardt arbeid å være voksen, i betydningen å ha et åpent og reflekterende sinn. Det poeten Keats kalte "negative capability": Ydmykhet, nøkternhet, evnen til å utsette handlinger og for raske konklusjoner. Hver dag settes vi på prøve, i hjemmet og på jobben og på kultur- og samfunnsplan. Når den følelsesmessige temperaturen stiger, når vi er under press - særlig da risikerer vi å kollapse inn i mer primitive sinnstilstander. I denne forstand har vi alle våre klebeånder. Det avgjørende er om vi ringer til åndeutdriver eller ikke. 

Mennesker i verdensrommet

Verdensrommet har fascinert filmskapere siden mediets spede barndom. Reisen til månen fra 1902 var den første science fiction-filmen. Her drar en gruppe franske vitenskapsmenn til månen i en kuleformet farkost skutt ut av en kanon. Der møter de den aggressive lokalbefolkningen, selenittene. Astronautene tas til fange, men klarer å unnslippe og vender tilbake til jorden og Paris med en av månemennene som trofé.


Science fiction handler som oftest om spekulative eller forestilte fenomener: Fjerne planeter, romvesener, tidsreiser, høyteknologiske eller dystopiske fremtidsvisjoner. Det er lett å tenke på dette som virkelighetsfjernt, eller som ren underholdning. Samtidig er det en sjanger som nesten alltid utforsker noe langt nærmere, nemlig hva det vil si å være menneske. Hva er vårt vesen? Hvordan påvirkes vi av teknologi? Hva er et godt samfunn? Hvordan kan vi vite hva som er virkelig og ikke? Hva er vår plass i universet?

Når science fiction-filmen fungerer, så går visuell skaperkraft, en følelsesmessig engasjerende historie og filosofiske problemstillinger opp i en høyere enhet. For meg er det noe helt spesielt med filmer som Metropolis, 2001, Stalker, Blade Runner og The Matrix. De treffer et eller annet i meg, en lengsel etter det fantastiske og samtidig intellektuelle som ingen annen sjanger fullt ut kan tilfredsstille.


Nå er det Christopher Nolans tur å bevege seg ut i verdensrommet. I Interstellar starter vi på jorden, i en ikke alt for fjern framtid. Klimakrisen er en ikke-reversibel realitet. Vi aner at samfunnssystemene har kollapset, og menneskene har trukket seg tilbake i mindre jordbrukssfellesskap. Her er hverdagen en kamp mot stadig nye plantesykdommer og enorme sandstormer. Til tross for at en tydelig har gått tilbake til en nøysom og lavteknologisk livsstil, så er menneskehetens eksistens truet av at atmosfæren sakte men sikkert er i ferd med å bli giftig.

I denne utarmete versjonen av USA møter vi den tidligere flyveren og ingeniøren Cooper, fint spilt av Matthew McConnaughey. Han er enkemann, og lever på en gård sammen med sine to barn og sin svigerfar. Her forsøker de å klare seg under stadig mer ugjestmilde forhold. En serie underlige tegn fører til at Cooper og datteren Murphy kommer i kontakt med det som er igjen av romfartsorganisasjonen NASA. Cooper verves som pilot på en desperat reise ut av solsystemet, for å finne en beboelig planet som menneskene kan gjøre til sin egen.

Interstellar er en ekstremt ambisiøs film. Tematisk handler den om intet mindre enn menneskehetens være eller ikke være. I tillegg er komplekse astronomiske fenomener viktige for filmens plott. Her møter vi ormehull, sorte hull, tidens relativitet og femdimensjonale rom. Astrofysikeren Neil DeGrasse Tyson hevder at Interstellar gir de beste illustrasjoner av Einsteins teorier om relativitet og rommets krumning som noen gang er vist på film. Andre vitenskapskyndige har vært mer kritiske til filmen. Det får så være. Selv forventer jeg ikke full troskap mot romfysikkens lover. Jeg er mer opptatt av at handlingen er velkomponert og at karakterene virker levende.


I Nolans forrige forsøk på science fiction, drømmemanipulasjonsthrilleren Inception, ble premisset for historien så komplisert at jeg falt av og sluttet å bry meg. Slik er det ikke med Interstellar. Her sjongleres det med Store Spørsmål og astro- og kvantefysikk, men uten at det kommer i veien for det personlige. Nolan slipper aldri av syne grunnleggende følelser som tilknytning, kjærlighet, savn og hjemlengsel. Interstellar er således en film med hjerne, men først og fremst hjerte. Det er ikke ofte Hollywood-historier berører meg, men her satt jeg faktisk med klump i halsen og rusk i øyet opptil flere ganger.


Visuelt er filmen imponerende, men uten å være flashy. Den er ikke forelsket i sine egne utenomjordiske verdener, slik for eksempel James Camerons Avatar var det. Enten Nolan viser oss midtvestens maisåkre, fjerne is-planeter eller hjertet av sorte hull så gjøres det med bilder som klarer å ivareta både det episke/majestetiske og det nære menneskelige. Og selv om dette ikke er en actionfilm i tradisjonell forstand, så er det nok av spenning i velkomponerte handlingssekvenser.

Lyd og musikk er også mesterlig. Det buldrer og dirrer i de dype registre, og er med på å forsterke opplevelsen av å reise til universets ytterste grenser. Hans Zimmers filmmusikk er mektig og virkningsfull, kanskje særlig grunnet sekvensene med kirkeorgel som gir sakral dybde både til jordiske og utenomjordiske bilder. Innimellom har soundtracket også artige små klassisk-romantiske referanser - et av mange nikk til det uunngåelige sammenligningsgrunnlaget 2001 som kjennere kan lete etter og glede seg over.

Er så Nolan en ny Kubrick? Jeg vil si nei. Kubricks filmer er kjennetegnet av en annen eksperimentvilje, og en aura av perfeksjonisme og kjølig formell intelligens. De er modernistiske mesterverk, og motsetter seg å spille på publikums affekter i enkel forstand. Nolan vil derimot røre hjertene våre, og til tross for sin enorme beherskelse av filmmediet så opererer han mye mer innenfor rammene av Hollywood-narrativet enn Kubrick noensinne gjorde.


Hvis Nolan er den nye noen, så er han den nye Spielberg. Tenk for eksempel på “Nærkontakt av tredje grad” eller “ET”. Dette er filmer som stiller spørsmål om vår plass i universet uten å miste det sårbare, varme og hverdagslige ved å være menneske av syne eller å drukne det i spesialeffekter. Nettopp dette klarer Interstellar også, og det gjør den vel verd å få meg seg.

Ekte skrekk

Nå er vi ferdige med Halloween, en markering av den frydblandete skrekken både små og store kan oppleve i møte med vampyrer, zombier og andre monstre. Jeg skrev nettopp et innlegg om hvorfor noen av oss finner glede i grøsser-sjangeren. Samtidig har jeg lest en bok som er VIRKELIG skremmende.


Det er en kort bok som tar en liten time å lese. Den heter “10 Billion”, og er skrevet av Stephen Emmott. Han er leder for en av forskningsavdelingene til Microsoft, og jobber med tverrfaglige tilnærminger på komplekse vitenskapelige og sosiale problemer. 

I denne boken gir han en kortfattet oppsummering av de kollektive utfordringene vi står overfor. Utgangspunktet er at menneskehetens suksess som art fører til enorme belastninger for de planetære systemene vi er en del av.

For 10 000 år siden var det en million mennesker på kloden. I år 1800 var vi en milliard. Vi har nå passert syv milliarder. Det som har skjedd mellom 1800 og i dag er en serie revolusjoner som har gitt grunnlaget for enorm befolkningsvekst - en rekke jordbruksrevolusjoner, den industrielle revolusjonen, og revolusjonen i medisin og offentlig helse.


Det er mye bra med dette. Problemet er at den teknologiske ekspansjonen nå er i ferd med å forandre klodens klimasystem. Temperaturen øker. Is smelter. Havet surner og stiger. Vi er i ferd med å bli vitne til et tap av biologisk mangfold på linje med tidligere masseutryddelser. På alle områder setter menneskene dramatiske spor i disse sårbare og gjensidig avhengige systemene.


Emmott illustrerer dette med grafer som hamrer hjem hvor dramatisk utviklingen er. Befolkningsveksten. Temperatur i luft og hav. Utryddelse av dyrearter. Tap av skogområder. Belastningen på livet i havet. Vannforbruk. Kullkonsum. Antall motorkjøretøyer. Antall flommer og skogbranner. Co2-utslipp.


I dag kom en ny FN-rapport som konkluderer med at innholdet av karbondioksid, metan og lystgass i atmosfæren er høyere enn noen gang de siste 800 000 år. 1998 var det varmeste året noensinne. Og de 10 varmeste årene deretter har alle vært etter 1998. En tenkt værmelding fra 2050 gir oss en smakebit på hvordan det vil bli - ut fra de mest konservative estimatene. Forskere mener at de som i dag er barn vil lengte tilbake til 2014. Men fortsatt møtes klimautfordringene med en kombinasjon av benekting, passivitet og utilstrekkelige tiltak.


Emmotts bok er blitt anklaget for å overdramatisere, særlig når det gjelder befolkningsvekst.


Det er mulig at det er trender som tyder på at veksten ikke vil bli fullt så ekstrem som Emmott hevder. Likevel har vi store problemer. Med vekst i velstand - som gjerne fører til reduserte fødselsrater - økes presset på de allerede knappe ressursene våre. Emmott viser klart hvordan dette er tilfelle med mat. Når folk blir rikere spiser de mer, særlig kjøtt. Mat blir en fritidsinteresse fremfor en livsnødvendighet. Belastningene dette medfører særlig i form av Co2-utslipp i forbindelse med produksjon og transport er enorme. I tillegg vil det bli vanskeligere å drive jordbruk på grunn av mer ekstremvær, utarmet jordsmonn og vannmangel.

Emmott får meg til å tenke på ting jeg ikke har tenkt på før. For eksempel på ressursbruken når det gjelder vann. Jeg har aldri vært klar over at det krever 3000 liter vann for å produsere EN hamburger, og 9000 liter for EN kylling. En kopp kaffe krever 100 liter vann - og det er før du har fylt på trakteren. I det regntunge nord er dette ikke et problem, men vannsituasjonen er tiltakende prekær mange andre steder i verden.

Boken gjør en tilsvarende god jobb med å synliggjøre de ofte skjulte miljøkostnadene ved fremstilling av biler - selv de elektriske. Emmott viser også andre urovekkende tegn på hvordan ting henger sammen. For eksempel at tørke og hetebølge i Russland i 2010 førte til økte kornpriser, som igjen utløste matmangel og sosial uro blant annet i en rekke land. Den arabiske våren kan således ses på som et resultat av menneskeskapte klimaendringer. Forfatteren bemerker tørt at det i den senere tid har kommet til en ny type deltakere på klimakongresser: Militæret.


I tillegg blir jeg kjent med andre problemer: Vi går tom for fosfat, som er avgjørende for fremstilling av kunstgjødsel. Nye sopp-patogener truer avlinger og dyr. Risikoen for nye pandemier øker. Det er urovekkende lesning.


Emmott tar også for seg to mulige løsninger på krisen vi er inne i. Den ene er at det skal finnes teknologiske løsninger. Den andre er at det skal finne sted en radikal atferdsendring. Han tror ikke noe særlig på noen av disse alternativene. Han hevder at de fleste individuelle grep som anbefales ikke vil monne. Han sier det slik:


“The behaviour changes that are required of us are so fundamental that no one wants to make them. What are they? We need to consume less. A lot less. Less food, less energy, less stuff. Fewer cars, electric cars, cotton T-shirts, laptops, mobile-phone upgrades. Far fewer. Yet every decade, global consumption continues to increase relentlessly”.


Emmotts konklusjon er ubehagelig dystopisk. Jeg vil råde dere til å lese den selv.


Vi lever midt i et gigantisk eksperiment hvor ingenting fra historien kan gi oss meningsfulle paralleller eller grunn til å slappe av. Det er ikke det at jeg ikke har vært klar over dette. Jeg har i utgangspunktet hatt tillit til det et solid flertall av verdens klimaforskere har fortalt oss. Det kjennes likevel som om det hele er i ferd med å bli mer virkelig. Og nå begynner jeg å lure stadig mer på hva som må gjøres for at tilstrekkelig mange skal forstå alvoret. Kan psykologien spille noen rolle her? 

Når det gjelder skepsisen til klimaendringer så tviler jeg på at psykologien har så mange ess i ermet. Benektingen av fakta er drevet av sterke økonomiske egeninteresser, en rigid politisk agenda eller foraktfull konspiratorisk paranoia. Leser en kommentarfeltene er det helt klart de to siste grupperingene som dominerer. Det er nedslående. 


Likevel er folk flest anstendige og fornuftige. De burde kunne klare å gjøre en innsats av hensyn til de kommende generasjoner. Forhåpentligvis kan også psykologien bidra sin beskjedne skjerv her. Hvordan vet jeg ikke, men jeg har behov for å lære mer om akkurat det. Jeg bekymrer meg imidlertid for at de systemiske kreftene som hemmer endring er så sterke. Jeg er bekymret for at hverdagens autopilot hindrer oss i å stoppe opp og faktisk se sannheten om livene vi lever, og hvilken kostnad de har for planeten. “10 billion” kan kanskje hjelpe oss til å løfte blikket nok til å se at det er alvorlig fare på ferde.