Hva er det i pakkene?

Den store psykoterapidebatten i miniatyr

Det snakkes om å innføre såkalte pakkeløp i psykisk helsevern i Norge. Formålet er å sikre at de med psykiske vansker skal få standardiserte behandlingsforløp med klare tidsfrister og definert innhold. Statsministeren og helseministeren vil at folk skal få like rask og god behandling, uansett hvor de bor i landet.

Brukerorganisasjonen Mental Helse har stilt seg positive til noen sider av pakkeforløp, særlig det at de kan bidra til rask avklaring og utredning av pasientens situasjon. De er imidlertid bekymret for at ordningen kan hindre fleksibilitet i møte med pasienter. Det hersker særlig usikkerhet om hva som skjer når timetallet i forløpet er “brukt opp” uten at pasienten er blitt bedre, ikke minst for mer kompliserte tilstandsbilder som traumelidelser eller spiseforstyrrelser. Eller hva når relasjonen mellom pasient og behandler ikke er bæredyktig - vil en da ha rett til skifte av behandler og utvidet timetall? 

Også psykologforeningens president er skeptisk: Selv innenfor samme diagnosegruppe kan variasjonen være stor, og det er grense for mye vi kan standardisere behandlingsinnsatsen. I tillegg har pasienter også en livssituasjon som virker inn - hva hvis den er trøblete? Og hva med de som har flere ulike lidelser - noe som er regelen heller enn unntaket på det psykiske helsefeltet.


I Danmark er pakkeforløp allerede innført for en rekke lidelser. Tre danske behandlere skrev ut fra sine erfaringer en kronikk i Morgenbladet hvor de helte kaldt vann i blodet på norske pakkeløps-entusiaster. De er ikke entydig avvisende til reformen, men advarer mot at pakkene kan bli et økonomisk-administrativt styringsredskap som fører til økt instrumentalisering av behandlingsrelasjoner og svekket tillit til klinikerens faglige vurdering.


Den klareste kritikken av pakkeforløp her til lands har kommet fra legene Henrik Vogt og Andreas Saxlund Pahle, i Morgenbladet-kronikken “Likeverd på samlebånd”. Her stiller de fundamentale spørsmål ved det de ser som pakkeforløpstenkningens tre grunnprinsipper: 1) at sykdom er en isolert, standard “ting”, 2) at pasienter kan behandles som gjennomsnitt, og 3) at behandlingen organiseres etter en industriell logikk. De frykter at det vil vokse frem et lite fleksibelt system vil være særlig ugunstig for de mest sårbare pasienten - og som undergraver behandleres autonomi.


Hvordan kan dette forsøket på å sikre rask og likeverdig behandling forsones med krav til fleksiblitet? Hvordan kan forsøk på standardisering balanseres opp mot det faktum som Vogt og Saxlund-Pahle legger vekt på: “Helseproblemer kan ha mange årsaker; mennesker mange veier til mestring”?


Den 7. desember inviterte psykologforeningen til debatt om pakkeforløp på Litteraturhuset i Oslo. Her møttes psykolog og stipendiat Sverre Urnes Johnsen, Adrian Lorentsson i Mental Helse Ungdom, førsteamanuensis Bjarne Hansen fra UiB, psykologspesialist Dag Stormbo og førsteamanuensis Hanne Weie Oddli fra Oslo. Det ble et interessant ordskifte som jeg fulgte via strømming på nett (dessverre for min del skjemmet av dårlig lyd og bilde).


Hva var deltakerne enige om? Alle mente det var viktig å sikre rask tilgang til behandling og utredning. Alle var enige om at vi må måle effekten av det vi gjør. Det lot også til å være enighet om at det kan være hensiktsmessig å bygge opp fagmiljøer med spisskompetanse. Så langt, så godt.


Alle var også enige om at forskning skal ligge til grunn for å identifisere den mest virksomme behandlingen. Men de var ikke like enige om hva forskningen egentlig forteller oss om dette. Urnes Johnsen og Hansen talte de mest effektive metoders sak. Urnes Johnsen snakket godt om hvordan gode kasusformuleringer kan hjelpe oss å integrere kunnskap på gruppenivå med det unike ved enkeltmennesket, og argumenterte slik mot de som frykter at pakkeforløp må innebære rigid standardisering. 

Hansen delte erfaringer fra oppbygging av OCD-team, og fremhevet her effekten av metoden men sa også noe om at det ikke er nok at et pakkeforløp peker ut en anbefalt behandling og et gitt antall behandlingstimer. Skal en bygge spissete fagmiljøer må det tas klare organisatoriske grep, og en må ville satse på å styrke kompetanse.


På den andre siden stod Stormbo og Weie Oddli, som pekte på at for mange lidelser har vi ikke evidens for at noen behandlinger bedre enn andre. De var således skeptiske til den danske modellen, som klart definerer hvilke metoder som skal brukes til å behandle hvilke lidelser og hvor lang tid det skal ta. Weie Oddli pekte på at det er sterk forskningsstøtte for at psykologisk behandling virker, men at denne effekten ikke forklares av matchen mellom diagnose og en bestemt behandlingsmodell. Hun minnet også om at optimal behandling er vanskelig å forutsi - folk forandrer seg med ulik hastighet, og tidsavgrensningen i pakkeforløpene slik de er skissert i Danmark er ikke i tråd med forskningen på feltet.


Dette er det viktigste spørsmålet - hvor fleksible skal pakker være, i varighet og med henhold til metode? Videre: Hvordan ta hensyn til den virkeligheten individet inngår i, slik Adrian Lorentsson etterlyste når han minnet oss om at bolig- og familiesituasjon må med? Hvor presis kunnskap har vi egentlig om lidelsene vi skal behandle? Og hva vet vi egentlig om hva som får psykologisk behandling til å virke? Det var her jeg begynte å tenke på en bok som jeg nylig har lest, og som har gjort inntrykk på meg.

The Great Psychotherapy Debate er Bruce Wampolds ambisiøse forsøk på å sammenfatte hva det er som gjør psykologisk behandling effektivt. Boken er et storslått sveip gjennom psykoterapiforskningens historie. Den handler om mange ting, men kjernesprøsmålet er det følgende: Skyldes effekten av terapi at en bruker en spesfikk metode som retter seg mot en spesifikk psykologisk dysfunksjon? Eller blir folk snarere friske fordi de kommer til en hjelper som gir en forklaring på vanskene som gir mening, og som tilbyr en trygg relasjon og en fremgangsmåte for heling som klienten er villig til å gjennomføre?


I det første tilfellet - det Wampold kaller den medisinske modellen - er effekten av behandling på linje med et medikament, som gjennom en avgrenset og unik virkningsmekanisme fører til at sykdomstilstanden opphører. I det andre tilfellet - den såkalte kontekstuelle modellen - kan ulike forklaringer og metoder føre til endring.


Styrken i Wampolds bok er at han går knallhardt empirisk til verks. Han sammenfatter med stødig statistisk hånd all forskning som sammenligner ulike terapimodeller. Dersom den medisinske modellen stemmer, så må forskningen vise at enkelte metoder er klart overlegne andre metoder for spesifikke lidelser. Det mener Wampold at ikke er tilfelle. Dette hevdes ofte, særlig i tilknytning til CBT slik også debattantene Urnes Johnsen og Hansen fremstilte det. 

Wampold er positiv til CBT og regner det for en effektiv behandling - men han mener at forskningen ikke har vist at den er mer effektiv enn andre psykologiske metoder når disse sammenlignes på like vilkår. I stedet mener han å påvise at faktorer som behandlerens entusiasme for modellen ofte spiller inn. Det viser seg også å være store forskjeller mellom behandlere, slik at individuell egnethet spiller større rolle enn metoden en bruker. Og nei, denne egnetheten handler ikke om kompetanse innenfor en gitt metode, slik en gjerne skulle tro.


Weie Oddli og Stormbo fremførte argumenter som er helt i tråd med Wampolds analyser. På denne måten ble ordskiftet på Litteraturhuset en miniatyrversjon av “The Great Psychotherapy Debate”. Jeg vil anbefale alle som ikke allerede har gått til kilden for denne debatten til å gjøre det, og lese Wampolds bok som kom i ny utgave nå i år.


Selv er jeg agnostiker i den store psykoterapidebatten. Jeg synes personlig at det er rart dersom ikke eksponeringsterapi for OCD eller CBT for sosial angst eller panikklidelse er mer virksomt enn andre behandlinger. Men jeg tar på alvor Wampolds kritikk om at for de fleste lidelser er ikke en slik overlegenhet påvist. Dermed blir mine antakelser om at psykologisk behandling må rette seg mot visse opprettholdende mekanismer rystet. De samme antakelsene, ut fra den medisinske modellen, ligger til grunn for pakkeforløpstenkningen. Ut fra forskningen burde det være grunn til å temperere seg når det gjelder standardisering av behandlingsforløp.


Dette er ikke et akademisk spørsmål. Det er uhyre viktig at de retningslinjer som gis at de har robust støtte i forskningen. Det ville være veldig uheldig om eventuelle pakkeforløp la opp til en innsnevring av metoder i behandling som det ikke er grunnlag for.


Hva er lurt å gjøre? Jeg tror det er et godt mål å sikre pasienter RASK tilgang til FLEKSIBLE behandlingsløp. For meg gir det mening å tenke en trappetrinnsmodell her. Det vil si at de pasientene det passer for begynne med korte tidsavgrensete behandlinger ut fra de metodene som det er forsket mest på. Har du en tvangslidelse, så vil jeg gjerne at du henvises til ett av Bjarne Hansens OCD-team. Er du plaget av panikk eller sosial angst, er det grunn til å prøve en variant av kognitiv terapi - gjerne til og med i internettversjon dersom du tenker at det kan egne seg for deg. Det er flott at det finnes effektiv behandling for disse tilstandene - men vi må være forsiktige med å gjøre dem til paradigmeeksempler på psykisk lidelse, slik Hansen hadde en tendens til i denne debatten.


Det må være rom for tilpasning, og lengre behandlingsløp der det trengs. I debatten har traumelidelser og spiseforstyrrelser være nevnt som eksempler på komplekse tilstander som kan trenge langvarig oppfølging. Selv arbeider jeg med behandling av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette er en tilstand preget av vansker med tilknytning og tillit samt omfattende problemer med selvbilde og følelsesregulering. De danske pakkeforløpene definerer varighet av behandling for personlighetsforstyrrelser til 59 timer. Det er det ingen dekning for i forskningen. Evidensbaserte behandling for personlighetsforstyrrelser legger opp til kombinasjonsbehandling med gruppeterapi og individualterapi av en varighet på minst ett år - og gjerne opp til to og tre år. Dette er ressurskrevende - men samtidig kan vi på denne måten hjelpe alvorlig lidende mennesker tilbake til økt livskvalitet og funksjon. 

Det vil være skadelig for feltet dersom vi glemmer at både diagnoser og behandlingsmodeller er forsøk på å abstrahere og begrepsfeste fenomener som er mangfoldige og omskiftelige. La oss ikke lage en ordning som forsøker å effektivisere ved å forveksle kartet med terrenget.

Nærvær og engasjement - Inntrykk fra Mindfulnesskonferansen 2015

Mindfulness er ikke mystisk eller eksotisk. Det handler om noe så enkelt som det å være oppmerksom på det som skjer i oss og omkring oss med en vennlig holdning. Dette er en allmenn menneskelig egenskap som kan øves opp, og det å styrke denne evnen har vist seg å være gunstig for velvære og for mestring av ulike utfordringer i livet.


De siste par årene har imidlertid mindfulness blitt et ord i tiden. Et motefenomen, på linje med crossfit-trening og øl fra mikrobryggeri eller hipster-skjegg. Og som slike livsstilstrender så vekker det gjerne irritasjon, harselas og kritikk. Det kan være på sin plass. Tidligere har jeg skrevet om hvordan markedsføringen av mindfulness bidrar til å ta fokus bort fra hva det egentlig handler om. Jeg har også skrevet om tendensen til å overselge mindfulness som løsning på ulike problemer. Samtidig tenker jeg at en del av kritikken som rettes mot mindfulness er unyansert, eller rettet mot en karikert versjon.


Den 12. - 14. november ble den fjerde norske mindfulnesskonferansen arrangert på Fornebu. Målet var å belyse hvilken rolle oppmerksomt nærvær og en ikke-dømmende holdning kan ha for samfunnet. Er det mulig å overskride det enkle skillet mellom det ytre og indre, som av kritikere ofte gjøres til et enten-eller spørsmål? Må det være slik at ENTEN er du orientert mot omverdenen og sosiale og kulturelle og strukturelle forhold - ELLER så er du rettet innover, skuende mot din egen navle på en måte som bare bekrefter det bestående?


Årets konferanse tok sikte på å utforske de mulige sammenhengene mellom individuell kontemplativ praksis og det sosiale og moralske. Kan det å øve på nærvær fremme egenskaper som er av betydning for oppvekst, utdanning, helse, arbeidsliv og vårt forhold til miljøet? Slik sett var konferansen bredt anlagt, ja ambisiøs i sitt temavalg. Her vil jeg bare nevne noen av innleggene, som sammen trakk en rød tråd gjennom konferansen på tvers av fagområder og samfunnsutfordringer på ulike nivåer.


Helse og helhet
Først ut var Michael de Vibe, som tok opp betydningen av mindfulness for helsen vår. Det handler da ikke om nok en perfeksjoneringsstrategi i en tid hvor det er nok av disse. Michael knyttet i stedet an til roten av ordet helse, og dets slektskap med ordet helhet. God helse ble dermed forklart som det å være helt til stede med en selv slik en er, på godt og vondt.


Michael snakket også om ulike innganger til nærvær, eller måter å komme i kontakt med oss selv som samtidig også kan bli utganger til å forbinde oss med en større helhet. Disse omfatter blant annet kroppen, pusten og følelsene og selvbevisstheten - det å være klare over oss selv, og å erkjenne at tankene våre bare er fortolkninger som gjøres ut fra et bestemt perspektiv.


Det er en utfordring ved det avanserte kognitive apparatet vårt at vi blir låst i våre egne simuleringer, overbevist om at tankene våre sier sannheten om verden og oss selv. Michael viste til et Einstein-sitat som beskriver nettopp det å tre ut av vår egen selvsentrerte boble som den store utfordringene i et menneskeliv: 

“A human being is a part of the whole called by us universe, a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feeling as something separated from the rest, a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty.”


Å åpne seg mot livsveven
Hvordan kan vi utvide sirkelen for vår medfølelse til å inkludere alle levende vesener? Filosofen Arne Johan Vetlesen tok opp denne tråden i sitt foredrag. Først ved å beskrive den avspalting og fremmedgjøring vi har opplevd i det moderne, da mennesket for alvor ble herre over naturen. Opp mot dette stilte Vetlesen det mytiske verdensbildet, hvor mennesket erfarte seg innvevd i en levende og besjelet helhet.


Dette ble illustrert med en fortelling om sønnen til Vetlesen. Han gikk fra som fire-åring å hilse med den største selvfølgelighet på trær og bekker på søndagsturen, til som skolegutt å begynne å skamme seg over dette og i stedet forbeholde hilsingen til andre mennesker. Sønnen var på denne måten blitt sosialisert inn i vår tids menneskesentrerte væremåte - en væremåte som på grunn av den tapte kontakt med og respekt for andre livsformer har enorme kostnader.


Vetlesen benekter ikke at det moderne har ført til fremskritt - men det har også ført til en levemåte som ikke er bærekraftig. De bærende verdier i opplysningstiden var rasjonalitet forstått som evne til langsiktig planlegging og til å utsette behov. Det nåværende systemet for produksjon, distribusjon og forbruk preges imidlertid av det fullstendige fravær av langsiktige perspektiver og behovsutsettelse.


Vetlesen var ikke nådig i sin dom over den moderne filosofiens rolle i denne historiske prosessen. Han gjorde Descartes til hovedskyldig i at fagfilosofien har blitt fanget i sitt eget hode - opptatt av sterile problemstillinger som kropp/sinn-problematikken og grubling på hvorvidt andre sinn kan sies å eksistere. Vetlesen ga oss i stedet en mer engasjert filosofi, en tenkning som tar vår tids absolutt største moralske utfordring på tindrende klart alvor.


Selv brukte ikke Vetlesen begrepet mindfulness i sitt foredrag. Han lot sågar til tolke mindfulness som en innadvendt aktivitet, og etterlyste heller en åpning utover. Dette beror nok på at han ikke har satt seg inn i hva det innebærer. Jeg opplevde i alle fall at den åpning mot livsveven som han etterlyste i høyeste grad er noe som nærværspraksis støtter opp om.


Å vokse på stedet
Judy Wicks er en pionér i lokalt forankret økologisk næringsvirksomhet. Hun har siden 1983 drevet The White Dog Cafe i Philadelphia, hvor hun tidlig ble opptatt av å kunne tilby kundene kortreist økologisk mat med vekt på dyrevelferd. I dag har arbeidet hennes med å fremme sosialt ansvarlig og bærekraftig forretningsliv gitt opphav til et stort internasjonalt nettverk for levende lokaløkonomier. Hun la i sitt foredrag vekt på balansen mellom hode og hjerte. Det vil si å tenke ut fra deling og samarbeid, heller enn “ekspander eller dø”-tankegangen som preger vår tids kapitalisme.

Snarere enn å hente inspirasjon fra storkonserner som invaderer stadig nye områder uten hensyn til lokale forhold og relasjoner, ser Wicks til naturen for å se hvordan ting vokser der - på stedet, og med dype røtter. Hun oppfordret oss til å se på vekst som noe mer enn det rent økonomiske. Vekst kan også ses i form av økt kunnskap, utvidet bevissthet, dypere relasjoner, sterkere fellesskap - og samtidig det å ha det gøy med det man gjør. Det var inspirerende å høre Judy fortelle om sin reise, og om de møtene hun har hatt med folk, dyr og natur på veien. Forelesningen ga håp, ved å vise hvordan det er praktisk mulig å drive næring ut fra tanken om en såkalt “trippel bunnlinje” - det vil si hensyn til sosial og økologisk bærekraft, ikke bare den rent økonomiske.


Hvorfor vi ikke tenker på global oppvarming
Per Espen Stoknes snakket om de mentale og følelsesmessige barrierene mot å ta inn over seg klimaendringene som realitet. Paradokset er at jo mer alvorlig realiteten er, jo mindre later folk til å være bekymret. Stoknes hjalp oss å forstå at dette skyldes psykologiske mekanismer som trer i kraft i møte med skremmende informasjon. Vi distanserer oss, ved å legge vekt på at konsekvensene av klimaendringer er fjerne fra oss både i tid (fremtiden) og sted (Arktis og Afrika). Og når budskapet er dommedagspreget, begynner vi å unngå det (lar være å lese nyhetene, for eksempel). 

Videre er det slik at når vi det er manglende samsvar mellom kunnskapen vår og handlingene våre, vil vi oppleve en tilstand av ubehagelig dissonans som fremmer tvil. Dermed kan påstander om at “klimaet endrer seg alltid” og “vi kan ikke stole på klimaforskning” forstås ut fra spenningen som oppstår når en har kunnskap om alvoret i situasjon - men samtidig kjører bil til jobben hver dag.


Atferden vår styrer holdningene våre, og ikke omvendt (slik vi gjerne liker å tro). I verste fall ender vi i en tilstand av benekting - vi lever som om vi ikke visste det vi faktisk vet. Som et siste punkt holdt Stoknes fram identiteten vår - den snevre måten å definere oss selv på gjøre klimaendringer til et politisk spørsmål, til et spørsmål om meninger, noe man er for eller mot ut fra plassering på det politiske spekteret - mens det snarere er tale om et empirisk ubestridelig faktum.


Mot dette satte Stoknes opp måter å kommunisere om klimautfordringene på om kan fremme engasjement heller enn resignasjon og kognitiv lukning. Det handler om å gjøre det sosialt, om å gjøre det enklere å treffe valg ved bruk av kunnskap fra atferdsøkonomi, å bruke støttende formuleringer heller enn skremsel. Dette gikk ikke Stoknes i detalj på, men interesserte kan lese mer i hans glimrende bok av året om akkurat dette temaet. I stedet valgte han å fokusere på en annen side av saken, nemlig hvordan skal vi møte den følelsen av sorg og fortvilelse som vi opplever i møte med irreversible endringer i økosystemet vårt.


I følge Stoknes er det nødvendig med et sorgarbeid, det å la følelsene gå sin gang slik at vi ikke blir sittende fast i fortrengning og benekting av de faktiske forhold. Men videre oppfordret han nettopp til den gjenetablering av den tapte kontakt med naturen som Arne Johan Vetlesen etterlyste. Det kan vi gjøre ved å knytte oss til luften, gjennom bevissthet på og omsorg for - og kanskje også en mytisk ladet besjeling av dette elementet som vi alle tar del i. Ved å personifisere luften og vinden, slik fiskere langs norskekysten gjør (“Han er ram i dag”), kan vi kanskje legge til rette for et mer intimt forhold til helheten vi inngår i.


En skole for karakter, ikke bare karakterer
Brooke Lavelle Heineberg arbeider med utdanning i The Mind and Life Institute, en stiftelse som arbeider aktivt for å kombinere kontemplativ visdom og moderne forskning. Hennes utgangspunkt var i likhet med Judy Wicks at vi lever i en tid preget av ubalanse mellom samfunnslivet ulike funksjonslogikker. På utdanningsfeltet kommer dette til uttrykk som et ensidig fokus på karakterer prestasjoner for å fremme individuell og nasjonal konkurransekraft. Dermed risikerer vi å miste av syne at skolen skal forberede barn på å bli samfunnsborgere - ikke bare produsenter og konsumenter. Heineberg og Mind and Life arbeider her for at festtaleord om sosial og emosjonell læring skal få konkret innhold.


For at vår medfødte nysgjerrighet og kreativitet skal kunne utvikle seg, trengs det trygge og støttende relasjoner til andre. Dessverre legges det i skolen ofte til grunn at dette er noe som skjer på hjemmebane, og som alle barn har tilgang til. Det vet vi at ikke er tilfelle. Heineberg skisserte derfor opp hvordan en kan legge til rette for utvikling av omsorg og empati. Dette kan øves opp implisitt gjennom støttende relasjoner, men også trenes opp mer eksplisitt.


Det handler om å kultivere en motsats til vår evolusjonært nedarvete tendens til å organisere verden i inn- og ut-grupper, og til å operere innenfor et snevert kognitivt rammeverk styrt av frykt. Til dette formålet er programmet “Call to Care” utviklet, ved å samle og oppsummere fellesfaktorer fra alle tilgjengelige program for trening i prososiale ferdigheter.


Heineberg skisserte kort opp hvordan en som fagperson har tre dimensjoner å lene seg på her. Den første er å bli bevisst på og å koble seg på egne kilder til omsorg, trygghet og velvære. Den andre er å kultivere selvomsorg, ved å øve på å møte egne tanker, følelser og opplevelser med vennlighet, åpenhet og aksept. Og til sist det å gi omsorg, ved å se andre og å koble oss på og gi næring til det potensialet for vekst som finnes i dem.


For Heineberg var mindfulness en av mange komponenter i den prososiale utviklingen. Dagen etter fikk vi et flott foredrag av Richard Burnett, som så nærmere på hvordan denne komponenten kan øves opp mer eksplisitt. Burnett er initiativtaker til “Mindfulness in Schools”, en organisasjon som arbeider med å få trening i nærvær inn på barne- og ungdomsskoler i Storbritannia. Dette kan høres ut som en god idè - å gi barn og unge mulighet til å øve opp oppmerksomhet og evnen til å regulere egne følelser. Det er bare et problem - de fleste barn og unge er absolutt ikke interessert i å sitte stille og observere sine egne opplevelser med en ikke-dømmende holdning.


Burnett fortalte med humor og ærlighet om hvordan det er å introdusere mindfulness for mottakere som ikke selv har valgt det, og hvordan de har jobbet for å gjøre det underholdende og engasjerende for elevene. Han var også ydmyk, i den forstand at målet ikke var at alle skulle ende opp med en daglig meditasjonspraksis. Målet er snarere å lære dem at det finnes metoder for å samle seg og å regulere egne følelser, og så kan de som ønsker det bruke dem eller vende tilbake for å lære mer dersom de skulle få behov for det. Han snakket også om verdien av såkalt “sterk stillhet” i oppvekst og utdanning, og hvordan mangelen på meningsfull stillhet og ro er med på å undergrave både prestasjoner og velvære for mange unge.


Verdifulle grunnholdninger, ikke merkevarebygging
En interessant side ved konferansen var at foreleserne ikke nødvendigvis brukte ordet mindfulness når de beskrev arbeidet sitt. Det var heller ikke misjonering om bestemte intervensjoner eller “merkenavn”. I stedet ble det snakket om et nettverk av begreper eller holdninger som er nyttige både for eget velvære og for kontakten med andre. Stikkord her er vennlighet, empati, samarbeid, deling, nysgjerrighet, ydmykhet og anerkjennelse av at vi alle er innvevd i en mye større helhet.


Det handler om betydningen av noe så enkelt som nærvær for hvordan vi lever både individuelt og i fellesskap. Har vi det som utgangspunkt, kan vi se for oss et utdanningsvesen som tar emosjonelle og relasjonelle behov på alvor, og ikke setter dem i motsetning til det å skulle prestere. Vi kan se for oss en økonomi bygget på deling og samarbeid, heller enn krigsmetaforer og grenseløs ekspansjon. Og kanskje kan vi se for oss et forhold til naturen preget av gjensidighet og respekt heller enn fremmedgjøring og utbytting.


Samtidig var det en erkjennelse av mindfulness i seg selv ikke er nok. Som Brooke Lavelle Heineberg pekte på: Vi må vokte oss for å se på mindfulness-trening som en “trojansk hest” - det vil si at vi ved å trene opp noen få personer til å bli mer til stede i hverdagen, så vil disse snike seg inn i systemet og automatisk sette i gang endring på arbeidsplasser og i samfunnet som helhet. Det må arbeides på mange nivåer, ikke minst på det organisatoriske og strukturelle. En av de flotte tingene ved nettopp denne konferansen var at vi fikk så mange gode eksempler på at det ene ikke utelukker det andre. En kan arbeide for å selv være til stede, samtidig som en arbeider sosialt og politisk for å gjøre verden til et litt bedre sted.


Det finnes ingen enkel løsning. Judy Wicks var veldig tydelig på at motkreftene mot lokalt forankret og økologisk bærekraftig forretningsvirksomhet er formidable. Og fredag kveld fikk vi en uhyggelig påminnelse om at vi her i Vesten lever i en boble av velstand og fred som brått kan briste. Terrorangrepene i Paris viser at en snever identitetsutforming og et livssyn drevet av forakt kan ha veldig ødeleggende konsekvenser. Det er ikke sånn at mindfulness er svaret på denne utfordringen i vår tid. Men den grunnholdningen av åpenhet, ydmykhet og samtidig moralsk tydelighet og forpliktelse som preget denne konferansen er noe av det mest verdifulle vi har. Jeg håper og tror at den skal overleve også disse mørke tidene som verden nå er inne i.


Mindfulnesskonferansen 2016 går av stabelen 14. og 15. oktober - les mer om årets konferanse her! 

Sterkt selvportrett

Ida Storm har strevd med psykisk lidelse, rus og selvskading i lang tid. De siste åtte årene har hun filmet seg selv som en måte å roe og samle seg på. Idas dagbok, som snart kan ses på kino og nett-TV, gir et intenst inntrykk av hvordan det er å leve med et urolig og plaget sinn. Gjennom korte, røffe filmklipp får vi små stemningsrapporter fra Idas hverdag. Vi kastes rett inn i det, uten bakgrunnshistorie eller en forklarende fortellerstemme. I stedet er det Ida, der og da, som snakker til kameraet om hva hun tenker og føler. I tillegg har regissør August B. Hanssen supplert med sekvenser av bilder og musikk som effektivt illustrerer de indre landskapene Ida befinner seg i. De er ofte mørke og voldsomme, men hjelper oss til å kjenne litt av hvordan det er å være henne.

Det er et liv preget av brå skift i stemning. Ida kan raskt gå fra å være høyt oppe til å ha det forferdelig. Små hendelser kan føre til intense skift hvor verden plutselig ser helt annerledes ut. Hun blir satt ut av en kommentar, eller av at yndlingskoppen hennes knuser. Og når de intense følelsene kommer, så er de vanskelige å dempe. Det fører til at Ida tyr til rus eller selvskading for å slippe unna kaoset. Vi fornemmer hvor uforutsigbart det må føles å plutselig miste fotfestet, bli lammet av frykt, håpløshet og ønsket om å kutte seg. Filmen får også godt frem hvor skremmende det er de gangene når grepet om virkeligheten glipper - når Ida hører skumle lyder i hodet, eller ser seg selv som Satan i speilet.

Ida er åpen om at hun har fått diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette er en tilstand preget av sterke stemningssvingninger, vansker med regulering av følelser, usikker identitetsopplevelse, impulsivitet og ikke sjelden selvskading. Negative følelser dukker raskt opp, og kjennes som om de aldri skal gå over. Det er en vond og hemmende tilstand, særlig i de verste fasene. Men til tross for det dramatiske ved ordet “personlighetsforstyrrelse”, så er det ikke en livstidsdom. Forskning viser at med god behandling og oppfølging kan mange bli kvitt diagnosen. Gjennom filmen ser vi Ida jobbe med seg selv, og vi får håp om at det kan ordne seg og bli bedre. Samtidig er det ikke en fortelling om enkle løsninger. Som hun selv sier: “Jeg er ikke noen jævla solskinnshistorie”. Vi får også inntrykk av at hjelpeapparatet ikke alltid fungerer så godt som det kunne eller burde. På denne måte minnes vi om at mange med Idas problemer ikke får den behandlingen de hadde trengt, noe som i verste fall kan forverre og forlenge vanskene.


Filmen får frem dramatikken ved denne formen for psykisk lidelse, samtidig som den bringer oss i kontakt med andre sider av Ida. For dette er også en film om gode øyeblikk. Om hvordan det intense følelseslivet like gjerne kan komme til uttrykk som glede og takknemlighet. Vi møter Ida med venninner, og i naturen. Vi får ta del i øyeblikk hvor hun kjenner seg trygg, ekte og virkelig. Vi ser henne finne andre måter å takle ting på enn rus og selvskading. Hun går turer i mørke vinternetter, hun tar bilder og hun drar til havet (“Hva skulle vi gjort uten havet?”). Vi får også ta del i glimt av innsikt, hvor Ida gjenvinner et mer nyansert perspektiv på ting eller minner seg selv om at jo mer hun kjemper mot følelsene sine, jo sterkere blir de. Og hun deler sine egne forsiktige håp om et liv med kjæreste og familie.


På denne måten blir diagnostiske merkelapper mindre viktige. Vi blir kjent med et menneske som tross smerte og forvirring er noe langt mer enn diagnosen sin. Gjennom sin ærlige fremstilling av både lyset og mørket i et liv, og gjennom hvordan den lar oss kjenne disse ytterpunktene i eksistensen på kroppen, så bidrar Idas dagbok til innlevelse i og nyansering av hva det vil si å leve med psykisk lidelse. Den er også et flott eksempel på hvordan det er mulig å finne sin egen stemme og sitt eget kreative uttrykk i en livssituasjon som er full av utfordringer. Det er en modig og viktig film. Se den.


Idas dagbok er produsert av Indie Film. Den har ikke ordinær kinovisning, men vil bli satt opp ulike steder i tilknytning til verdensdagen for psykisk helse. Den vises på Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF) 24., 25., og 26. september og på NRK3 10 oktober kl. 21:55. 

Paranoia Alert

2015 har vært et godt filmår hittil, med mange minnerike karakterer på lerretet. Den stakkars hverdagsrusseren i kamp mot det korrupte systemet i mektige “Leviathan”. Den unge og lovende jazz-trommisen som møter dirigenten fra helvete i “Whiplash” (Tenk “Fame” blandet med “Full Metal Jacket”). Den avdankete superheltskuespilleren som forsøker å sette opp seriøst teater i “Birdman” - et fyrverkeri av en film som favner både tragedien og komedien med nervøs energi og fantastisk kamerarbeid. Og for ikke snakke om “Mad Max: Fury Road”, hvor Tom Hardy i hovedrollen kastes rundt som en filledukke under den post-apokalyptiske ørkensolen i en to timers biljakt som pumper litervis av adrenalin inn i en action-sjanger som var i ferd å miste all livskraft gjennom overdoser av dataspillgrafikk og merkevareplassering.

En annen film som er verd å få med seg er “Inherent Vice”, ute på DVD og strømmetjenester nå. Det er Paul Thomas Andersons filmatisering av romanen av samme navn av den amerikanske forfatteren Thomas Pynchon. Pynchon er en litterær legende og samtidig litt av en gåte. Det gåtefulle skyldes at han i en alder av snart åtti, har klart å leve et liv helt utenfor rampelyset. Han har aldri gitt et intervju. Det finnes faktisk ikke engang fotografier som vi med sikkerhet kan fastslå er av Pynchon som voksen.


Når det gjelder Pynchons litterære status, så er den knyttet til at han med stor språklig kraft og oppfinnsomhet har utforsket hva det vil si å være menneske i den moderne verden. Fra og med debuten med “V” i 1963 har han skrevet en rekke kaleidoskopiske romaner hvor hovedpersonene mer eller mindre uforvarende vikles inn i kompliserte og konspiratoriske hendelsesforløp.


Også i "Inherent Vice" blir et enkelt og grunnleggende sett godt - om enn noe naivt - menneske involvert i noe det er vanskelig å få oversikt over. Larry “Doc” Sportello (Joaquin Phoenix) er privatetterforsker i en tilnærmet permanent marihuana-tåke. Å være Pynchonsk helt er å være forvirret - og gjerne også stein. Slik sett er Larry “Doc” Sportello en typisk Pynchon-helt. Det blir tydelig fra første scene, hvor han får besøk av ekskjæresten Shasta Fay Hepworth. Shasta innvier ham i et komplott hvor noen forsøker å få hennes nåværende elsker, eiendomsbaronen Mickey Wolfman, innlagt på sinnssykehus for på den måten å sikre seg formuen hans. Det er starten på en mildt sagt kronglete historie. Doc går gjennom filmen med det samme forvirrete og samtidig sårbare ansiktet, og vi som seere deler langt på vei hans forvirring.


Noe av det flotteste med filmen er dette fjeset til Doc, som er mer et bilde på en tilstand enn et uttrykk for en bestemt karakter. Det fremmedgjorte mennesket, rotløs og uten retningssans, på villspor i et landskap av tegn i fri flyt. Pynchon forbindes gjerne med det såkalt postmoderne innenfor litteraturen - verk som med både lekenhet og alvor stiller spørsmål ved muligheten for klare svar eller varig mening. Det er uvisshet og flertydighet som gjelder. Språk og symbolsystemer er ustabile, og i den grad mening kan holde stabil så skyldes det at det er en eller annen makt som forsøker å fiksere den med vold. Få steder i verden er mer egnet som bakgrunn for slik problematikk enn Los Angeles - uvirkelighetens og det skjøre selvets hovedstad fremfor noen.


I “Inherent Vice” er meningen helt klart ustabil. Ord får stadig ny betydning, for eksempel “Den gyldne huggtann” som dukker opp igjen og igjen. I løpet av filmen blir det klart at det kan henvise til en seilskute, en indokinesisk narkobande, et sinnssykehus og en hemmelig forening for tannleger. Og Doc forsøker som best han kan å holde tritt med strømmen av karakterer som kommer på banen med stadig ny informasjon. 

Han skribler med en sløv blyant i notisblokken sin, hjelpeløse stikkord som “Paranoia alert!” eller “Something Spanish”. Han forsøker å skape orden i kaos ved å trekke opp linjene mellom de ulike aktørene på en plansje på veggen. Men han er ikke noen Sherlock Holmes eller Poirot, akkurat. Og det er ikke hans skyld - det skyldes at han lever i en verden som ikke går opp, hvor det ikke er noen rettlinjet historie som lar seg nøste opp i en enkel konklusjon om hvem som er skyldig, og hvem vi bare trodde var det.


Det er dette Pynchon er en mester på: Paranoia og konspirasjoner. Men de innfløkte sammenhengen hos Pynchon må ikke forveksles med konspirasjonsteorier slik vi blir kjent med dem gjennom kommentarfeltet på nettet. Det vi finner der er sterile, repeterende påstanden om Illuminati og Bilderberg-gruppen, eller Arbeiderpartiet og kulturmarxistene. Dette er fantasiløse forsøk på å ordne verden gjennom et fattig kognitivt skjema. Det konspiratoriske hos Pynchon er heller et bilde på det moderne tilstand: Det uoverskuelige og utforståelige i møtet med verden slik den er, og fornemmelsen av samme hvor mange lag man blottlegger så er det alltid slik at den endelige forklaringen eller meningen unnslipper deg.


Konspirasjonsteoriene på nettet kan kanskje forstås som en infantil reaksjon på dette historiske landskapet. Et forsøk på å dempe angst ved å rette aggresjon mot noe gjennom en uoppfinnsom historie som samtidig nærer illusjonen om å være smartere enn de andre. Hos Pynchon er det ikke mye rom for å være smart. Kanskje er det til og med Docs styrke, at han lever i en tilstand av selvpåført dumhet, en cannabis-indusert naivitet som til og med gjør ham til det godes kraft i en kynisk verden, og lar ham flyte fra scene til scene i plottet på en måte som gjør ham ufarlig nok til at han fortsatt er i live når plottet summeres opp.


Sånn sett er Doc en slags moderne “Everyman”, et bilde på et forvirrete moderne subjektet. Men han er også et bilde på noe annet - det melankolske mennesket, den som har mistet men som ikke klarer å fullføre sorgarbeidet over sin tapte Shasta Fay. Kanskje velger han en halvveis vegetabilsk tilstand for å dempe denne smerten? Men skyggen av det tapte objektet hviler på ham, og ansiktet til Joaquin Phoenix uttrykker også denne lengselen på en flott måte.


I tillegg er “Inherent Vice” et kjærlig tegnet tidsbilde. Gjennom musikk og bilder får vi bli med på nedturen fra sekstitallet, når blomsterbarnas drøm har endelig slått sprekker gjennom hendelser som Manson-mordene, Stones´ Altamont-konsert og Weathermen-bevegelsen. Bevegelsen fra love-ins og meditativ fred til sekterisme, organisert kriminalitet og urban krigføring. Fra empatogener som LSD og gress til dominansdopet amfetamin eller virkelighetsflukten heroin - de evinnelige “boom and bust”-syklusene som alle gyldne epoker gjennomgår. De kulturelle spenningene kommer i filmen også flott frem gjennom det ambivalente samspillet mellom Doc og den absurde streiting-politimannen “Bigfoot” Bjornsen - her er det mye flott komikk.


For regissør P.T. Andersons del så føyer “Inherent Vice” seg inn i rekken av flotte filmer som utforsker det moderne amerikanske selvet, om enn i et lettere toneleie enn de mollstemte mesterverkene “There Will Be Blood” og “The Master”. Anderson klarer å lage filmatisk poesi som taler både til hjertet og hjernen. Vi får håpe at han kan inspirere andre til å forsøke å gi liv til Pynchons mangefasetterte verden.

Under kirsebærtrærne

Det er vår i Bergen. Kirsebærtrærne ved Lille Lungegårdsvann står i full blomst, et blekrosa fyrverkeri mot den blå himmelen. Det er en intens skjønnhet, som må nytes nå. Om bare noen dager er blomstene borte.


Mens jeg vandrer mellom trærne kommer jeg til å tenke på et lite essay av Freud, med den engelske tittelen “On Transience”. Her forteller han om en sommerlig spasertur i landlige omgivelser med to kompanjonger - en taus venn, og en ung men allerede berømt poet. 


Freud gleder seg over skjønnheten omkring dem, men det gjør ikke den unge poeten. Han tynges av tanken på at all skjønnhet - enten naturlig eller menneskeskapt - er dømt til undergang:


“All that he would otherwise have loved and admired seemed to be shorn of its worth by the transience that was its doom”


Freud strever med å forstå dette. Han selv opplever det annerledes, ja til og med omvendt. Det at en nytelse er begrenset, øker verdien av den. Som kirsebærtrærne godt illustrerer:


“A flower that blossoms only for a single night does not seem on that account less lovely”.


Freud forsøker aktivt å overbevise den unge mannen om sitt syn. Det gjør imidlertid ikke inntrykk på den melankolske poeten eller vennen hans. Dermed kommer psykoanalytikeren Freud på banen. Han tenker at siden han ikke lykkes med å overbevise samtalepartnerne sine, så må det være en eller annen kraftfull følelse som forstyrrer dømmekraften deres.


Det tenker Freud at må skyldes at skjønnhetens forgjengelighet ga disse to følsomme sinn en forsmak på sorgen, som de så gjorde opprør mot. Så får vi en komprimert versjon av Freuds teori om sorg og melankoli, som han var i ferd med å gi sin første formulering i samme tidsrom som han skrev “On Transience”.


Det er lett å kritisere Freuds teorier i ettertid. I dag er de fleste enige om at han la for mye vekt på seksuelle og aggressive impulser som drivkrefter i menneskelivet, at utviklingspsykologien hans var spekulativ og feil, og at hans syn på det ubevisste sjeleliv stemmer dårlig overens med hva vi vet om hjernen og sinnet i dag. Og jevnlig forsøkes Freud diskreditert fullstendig, jamfør en fersk kronikk av biologiprofessor Kristian Gundersen i Aftenposten.


Men det som slår meg når jeg etter vandringen blant kirsebærtrærne leser “On Transience” på nytt, er ikke først og fremst det utdaterte ved Freuds tekst. I stedet er det en levende, engasjert forfatterstemme som møter meg. Og så er det jo artig, da, å få følge den intellektuelle giganten Freud i en såpass laidback setting som en landlig spasertur med venner. Det er flott å få innblikk i denne situasjonen, som vi alle kan kjenne oss igjen i. Det at noen har lett tilgang til gleden over livet og verden, mens andre strever mer med det. 



Og selv om Freuds opprinnelige melankoliteori har svakheter, så fremstiller han likevel det melankolske sinnelag på en måte som er lett gjenkjennelig også etter hundre år. Grublingen, fremfor nærvær i øyeblikket. Det reaktive sinn, som med sine ønsker om at ting var annerledes omdanner smerte til lidelse. Det slår meg at jeg er heldig, som kan glede meg over kirsebærtrærne. At det ikke ligger en depressiv eller engstelig skygge over disse gylne øyeblikkene ved Lille Lungegårdsvann.


En tenker kan ha både rett og feil på samme tid. Om Freud tok feil når det gjaldt driftsliv og utviklingspsykologi og det ubevisste, så gjorde han likevel noe riktig. Det var forsøket på å forstå, gjennom en lyttende inn-levelse i den andre. Og med en grunnholdning av at mennesker er komplekse, motsetningsfylte, og ofte ganske fremmede for seg selv. 


Selvinnsikt er mulig, men det krever hardt og tålmodig arbeid. Noen ganger vil personen faktisk på ulike vis aktivt motsette seg selvinnsikt. I denne forstand risset Freud opp den terapeutiske banen som vi fortsatt spiller på. Og selv om moderne psykodynamisk behandling har forkastet eller korrigert mye av den klassiske teorien, så står vi i en tradisjon og en arv etter Freud som det gir mening å hedre - om enn ikke ukritisk.


I “On Transience” møter vi Freud på mange nivåer. Vi møter ham som turgåer, og som en som er vennlig bekymret for et tungsindig medmenneske. Vi møter ham som teoretiker som forsøker å forstå og forklare sorgen og melankoliens egenart og dynamikk. Og vi møter ham som tidsvitne til en epoke som er i ferd med å gå tapt. For essayet er tettpakket med undergangstemaer, fra falmende blomster til menneskelig sårbarhet til en historisk apokalypse.


Spaserturen foregår sommeren 1913. Freud skriver at et år senere brøt krigen ut og frarøvet verden dens skjønnhet:


“It tarnished the lofty impartiality of our science, it revealed our instincts in all their nakedness, and let loose the evil spirits within us which we thought we had tamed forever by centuries of continuous education by the noblest minds. It made our country small again and made the rest of the world far remote”


Til tross for katastrofen som utfolder seg mens Freud skriver “On Transience”, så nekter han å gi seg hen til kynisme. I stedet velger han å forstå de som nedvurderer det tapte ved å si at det egentlig aldri hadde noen verdi. Dette forstår Freud som et uttrykk for at de er i en sorgprosess - over sine avdøde kjære, eller over raserte kulturelle idealer og forhåpninger. I likhet med den unge poeten klarer de da ikke å erkjenne at det forgjengelige kan ha mening og verdi. 


Freud tror imidlertid at sorgen som utspiller seg i Europa vil gå over, og evnen til kjærlighet igjen skal kunne frigjøres - slik at vi etter krigen skal kunne verdsette sivilisasjonens rikdom på ny. Han har tillit til at en skal kunne bygge opp igjen det som krigen har ødelagt, og til og med på tryggere grunn og mer varig enn før.


Freud kunne ikke vite hva historien hadde i vente. Det gir ordene hans en ekstra tragisk dimensjon. Gjennom to ufattelig blodige kriger gikk det gamle Europa under, og med det en tradisjon for kultur og dannelse som Freud var en av våre fremste eksponenter for. 


En diskusjon om rett og galt, om evidens eller ikke, yter ikke bredden i hans verk rettferdighet. En kan like gjerne kritisere Kierkegaard, Nietzsche eller Heidegger for å mangle evidens. Det stemmer selvsagt, og kanskje kan vi vise at de tok feil på noen områder - men det betyr ikke at de ikke kan ha noe å fortelle oss.


Vi mennesker organiserer livene våre omkring myter og historier. Freud har forfattet en av de store fortellingene om vårt indre liv, som har blitt en del av kulturen og dermed også av psyken vår. Litteraturviteren Harold Bloom rangerer ham derfor sammen med Homer og Shakespeare i sin gjennomgang av den vestlige litteraturhistoriens mesterverk. Dette er ikke et argument for å erstatte vitenskap med litteratur. Det er bare en påminnelse om at for å forstå oss selv, så trenger vi begge deler.


I en liten parantes kan jeg nevne at “On Transience” er av litterær interesse på mange måter. Den unge poeten er nemlig ingen andre enn Rainer Maria Rilke. Det viser seg også at samtalen mellom dem ikke foregikk helt slik Freud beskriver. 


For de som som er nysgjerrige på teksten, dens opphav og posisjon i Freuds liv og tenkning, kan jeg anbefale den fine boken “Freud´s Requiem. Mourning, Memory and the Invisible History of a Summer Walk” av Matthew von Unwerth. Og her kan du lese en fyldig omtale av boken. 



I tillegg til litteraten Freud, så møter vi i "On Transience" også stoikeren: Den lærde som bestreber seg for å gi avkall på illusjoner for å se om det kan gi sinnsro og livsglede. Og om Freud selv var skeptisk til østlig tankegods, så klinger det med en nærmest buddhistisk visdom i ordene hans. Han maner frem et bilde av tilværelsen som flyktig, og som noe som må fanges og nytes i det skjøre øyeblikket. 



Freud lovet ingen utopi, verken for samfunnet eller individet. I stedet tilbød han et anstrengende arbeid for å forstå oss selv - men også en mulighet for litt større overskudd og frihet til å møte verden. Det er først og fremst dette som klinger med, når jeg står under kirsebærblomstene. Hvis du er heldig, er det fortsatt ikke for sent å få dem med seg. 

Om tungsinn og rosiner

Ny forskning viser at mindfulness virker like godt som medikamenter mot depresjon. Hvordan kan det ha seg? 

Vi er i et grupperom på et distriktspsykiatrisk senter et sted i Norge. Tolv mennesker sitter på stoler i en sirkel. I håndflaten til hver av dem hviler en rosin. Lederen for gruppen ber deltakerne om å utforske denne lille gjenstanden med hel og full oppmerksomhet. Hvordan ser den ut? Legger de merke til forhøyninger og fordypninger på overflaten? Ser de områder med lys og skygge, eller ulike fargenyanser?

Så inviterer hun dem til å berøre rosinen, å vende den mellom tommel og pekefinger. Hva legger de merke til av sansefornemmelser når den møter huden? Deretter blir deltakerne bedt om å lukte på rosinen, med konkret oppmerksomhet på duften i neseborene. Så plasseres rosinen i munnen. Med vennlig stemme oppfordres de til å legge merke til hva som skjer i munnen når de begynner å tygge, hvordan bølger av smak brer seg utover, hvordan konsistensen endrer seg når tenner og kjeve gjør jobben sin. 

Dette kan virke ganske rart. Ikke sjelden sier deltakerne det, også. Hva slags new-age hippie-greier er det de har meldt seg på? Og hvordan i all verden kan det å spise en rosin med oppmerksomhet være til hjelp mot depresjon og andre psykiske vansker?


Vi er på et kurs i mindfulness-basert kognitiv terapi, eller MBCT. Det er et åtte ukers program hvor deltakerne får en innføring i mindfulness, eller oppmerksomt nærvær på norsk. Det vil si en måte å være oppmerksom på - rettet mot det som erfares her og nå, med en vennlig, ikke-dømmende holdning.

Det er ikke noe spesielt eller mystisk med mindfulness. Alle har vi evnen til å være våkne, nærværende og mottakelige for det som skjer i øyeblikket. Men vi er også veldig godt i stand til det motsatte. I en travel hverdag blir vi lett gående på autopilot, i vår egen mentale boble. Forskning viser at folk tenker på noe annet enn det de gjør over halvparten av tiden. Dette påvirker også hvordan vi har det. Når vi er mentalt fraværende, så kjenner vi oss mer nedfor og urolige. Det fører til at vi går glipp av gode øyeblikk. Det påvirker også kvaliteten både på arbeidet vi gjør, og på kontakten vi har med andre.

Resten av denne teksten kan du nå lese på psykologisk.no.

Vi må gå både ut og inn

Ole Jacob Madsen kritiserer psykologi og selvhjelpslitteratur for å gå ensidig innover. I stedet oppfordrer han oss til å gå utover. Bare slik kan vi forstå selvet og gjenvinne politisk handlekraft. Madsen har mange gode poenger, men analysen blir tidvis for pessimistisk og endimensjonal. 

Tidligere i vinter skrev jeg et innlegg her på bloggen hvor jeg problematiserte kulturpsykologisk analyse og kritikk av selvhjelpslitteraturen. Jeg oppfattet analysen og kritikken som relevant, men preget av en undervurdering av både folk flest og av psykologien som fagfelt. Det førte til at Ole Jacob Madsen forfattet et grundig tilsvar. Her anklaget han meg for “lavt presisjonsnivå” og lurte på om jeg i det hele tatt hadde brydd meg om å lese boken hans. 


Der traff han blink. Jeg hadde riktignok med interesse lest Madsens ulike artikler om kritisk psykologi og “den terapeutiske kultur”. Jeg hadde også fulgt med på debatten han deltok i omkring mindfulness, og hørt ham forelese om akkurat det temaet. Jeg hadde derimot som han mistenkte ikke lest boken hans om selvhjelpskulturen - “Det er innover vi må gå”.

Det har jeg nå gjort. Jeg har også lest Svend Brinkmann satiriske oppgjør med “utviklingstrangen” i samtiden. Jeg har imidlertid tenkt å følge Madsens oppfordring om å yte kulturpsykologene litt større rettferdighet ved å behandle dem som separate individer. Brinkmanns bok kan det hende jeg kommer tilbake til ved en senere anledning. Her vil jeg konsentrere meg om Madsens bok.


“Det er innover vi må gå” er en betimelig og viktig utgivelse. Den er svært gjennomtenkt, velskrevet og preget av grundig research. For de som ikke ønsker å lese gjennom hele denne teksten, vil jeg på forhånd konkludere med en anbefaling: Les boken. For de som vil følge med videre, skal jeg si litt mer om hvorfor jeg synes boken er både god og problematisk. 

Madsen setter selvhjelp som praksis inn i en historisk sammenheng. Han viser hvordan den retter seg mot den rotløshet og uvisshet som preger livet i samfunn i stadig endring. I det moderne kan ikke lenger tradisjon og kollektiv tilby stabil mening. Da tar psykologen og selvhjelpsboken over for presten og landsbyfellesskapet. Samtidig kan denne livsveiledningen ses som uttrykk for de samme sosiale patologier som den hevder å lindre. Dette ved at den dyrker “forestillingen om det selvskapende selvet som en aktiv, suveren agent” (s. 22). På den måten leder selvhjelpslitteraturen blikket bort fra de kulturelle og strukturelle årsakene til problemene. I stedet får individene i oppgave å løse sine egne problemer hver for seg.


Slik svekkes det Madsen (med henvisning til sosiologen C. Wright Mills) kaller “den samfunnsmessige forestillingsevnen”. Det er evnen til å se for seg at vår sosiale verden kan påvirkes og endres gjennom kollektiv handling. I stedet lever vi i en virkelighet preget av “atomistisk individualisme”. Både problemer og løsninger avgrenses til det individuelle nivået, og sosiale utfordringer kan bare løses ved at individene først endrer seg. Dette fører til resignasjon på det politiske området, mens individet legger sin energi i stadig nye selvforbedringsforsøk. 

Det oppstår også en paradoksal tilstand. På den ene siden lovprises det frie individet. På den andre siden blir individet stadig mer avhengig av eksperter som forteller en hvordan en skal leve. Idealet for menneskelivet speiler rådende nyliberalistiske markedslogikk: Et “foretaksselv” som fremfor alt er autonomt og selvstendig og hvis livsskjebne primært er et individuelt ansvar (s. 103). 


Det er ikke slik at Madsen ser for seg et samfunn uten retningslinjer for hvordan mennesker best skal leve livene sine. Det har vi alltid hatt - men han spør hvorfor det er psykologien og den kommersielle selvhjelpslitteraturen som skal ha monopol på dette i vår tid.


Psykologien spiller en således en sentral rolle i denne fortellingen. Dette fordi psykologiske begreper - ikke minst de som på ulike måter definerer og refererer til selvet - tar stor plass i moderne menneskers liv. Boken tar sikte på å være en “kunnskapssosiologisk opptegnelse av hvordan psykologiske forestillinger distribueres i samtidskulturen”. Dette er relevant, interessant og viktig.


På veien forteller Madsen også mye interessant om psykologien som fagfelt. Han ønsker “å bidra til vår forståelse av hvordan den vestlige senmoderne psykes sammensetning uttrykkes indirekte via selvhjelpslitteraturens idealer, og hvordan selvhjelpslitteraturen er med på å forme hvordan mennesker i dag forstår, fortolker og handler på seg selv” (s. 22). Hvordan lykkes han egentlig med det?


Min første innvending i forrige innlegg var at Madsen undervurderte folk flest. Kanskje er de i stand til å bruke selvhjelp på en kritisk, aktiv og kreativ måte i egne liv? I sitt tilsvar går han dette i møte. Han viser til at han i boken etterlyser mer forskning på hvordan folk opplever, bruker og påvirkes av denne litteraturen. Der er vi altså enige. Og jeg er sikker på at Madsen ved å sette et kritisk søkelyset på selvhjelp kan fremskynde slik forskning. Men etter å ha lest boken hans er jeg fortsatt ikke helt ferdig med problemstillingen.


Madsen ønsker å unngå “enkle skjematiske posisjoner for eller mot”. Jeg synes likevel at han litt for ofte blir mer normativt vurderende enn oppriktig undersøkende i møte med både selvhjelpslitteraturen og psykologien. Dette er han jo også åpen på i boken: “Min metodiske tilnærming innebærer hovedsakelig å betrakte selvhjelp som en diskurs. Denne tilnærmingen kan dessuten betegnes som en “mistankens hermenutikk” ettersom målet er å avdekke skjulte forhold som kan ha en kontrollerende makt over oss” (s. 24). Han sier også straks etter at han dermed velger bort et perspektiv - nemlig at selvhjelpslitteraturen faktisk kan være til hjelp. Jeg forstår behovet for å måtte velge et analytisk perspektiv. Men kan det tenke at det å forplikte seg til en slik kritisk maktanalyse kan føre til at det tegnes et for dystert bilde av situasjonen?


I sitt svar til meg nedtoner Madsen denne mistankens hermeneutikk. Han hevder at han først og fremst er opptatt av hvordan psykologiske ideer hjelper mennesker å gjøre ting - for eksempel å forstå seg selv og mestre utfordringer. “Og det er først når vi har undersøkt hvordan et terapeutisk språk og selvstyrings- og selvforbedringsteknikkene blir brukt av menneskene at vi kan begynne å spørre oss hva den eventuelle baksiden av å leve i den terapeutiske kulturen er”.


Min opplevelse når jeg leser Madsen er at baksiden av den terapeutiske kulturen litt for ofte tas for gitt. Undersøkelsen er normativ i utgangspunktet - noen ganger subtilt devaluerende og andre ganger mer eksplisitt. “Personlig selvaktualisering ser ut til å bli alle tings mål for stadig flere mennesker”, sier han for eksempel (s. 43). Er det sant? Var det det folk ville sagt hvis vi spurte dem? Ønsker de seg ikke heller mestringsopplevelser, trygghet, gode relasjoner og mening i livet? Madsen har lett for å bli entydig dystopisk, og jeg får innimellom følelsen av å lese en Houllebecqsk skildring av det kyniske og kalde senmoderne samfunnet hvor alle er oppslukt i seg selv. Eller hvordan skal vi forstå dette bildet: “Før du kan hjelpe andre, må du hjelpe deg selv. Problemet er bare at den reelle situasjonen i dag heller er at flyet er i ferd med å styrte, og at det er ingen bak spakene fordi alle sitter med ansiktsmasker, inhalerer lystgass og humrer tilfreds med seg selv”.


Nå er jeg ikke motstander av en god dystopi. Mørke samtidsskildringer i litteratur, kunst og film kan vekke oss ved å overdramatisere og sette trender på spissen. Kanskje er Madsen på linje med den profilerte samfunnsdiagnostikeren Slavoj Zizek, som i et foredrag i Oslo nylig slo fast at hvis vi ønsker å endre noe så må vi begynne med svartsyn og pessimisme? Det er imidlertid ikke uproblematisk å bruke dystopien som virkemiddel i en vitenskapelig bok. 

Faren med en slik tilnærming er at forsøkene på å endre ting slår feil fordi vi ikke har forstått virkeligheten vi vil gripe inn i. Jeg synes det virker bedre når Madsen viser til C. Wright Mills. Mills skildrer med innlevelse moderne menneskers rådvillhet når den sosialt og kulturelt orienterte forestillingsevnen utfordres av individualisme. Det er ikke det at alle er blitt nytelsesyke narsissister. Vi kan like gjerne tenke oss at de har oppriktige ønsker om å gjøre det gode for seg selv og andre, men de mangler hensiktsmessige redskaper for å gjøre noe konstruktivt med situasjonen. Og vi kan også tenke oss at de finner måter å bruke selvhjelp som verktøy til å nå andre mål enn de rent egoistiske. Her er vi tilbake til min opprinnelige kritikk, som handlet om å yte individene rettferdighet. Og selv om vi er enige om at videre forskning er nødvendig her, så er min oppfordring til Madsen å temperere sin dystopiske retorikk til denne forskningen foreligger.


Det som blir borte i boken er det tvetydige ved historien. Moderniseringsprosessen har en potensiell skyggeside i form av meningstap og selvsentrering. Men samtidig har individualisering og psykologisering ført med seg utvilsomme goder. Fristillingen av enkeltindividet er forutsetningen for rettighetstenkning, selvstendige livsvalg og utvidelse av perspektivtaking og empati. Når individualpsykologien i Madsens mistroiske lesning i så stor grad ses som uttrykk for en systemlogikk som kun skaper isolerte og selvopptatte subjekter, så mister vi en viktig ressurs av syne.


Min andre opprinnelige innvending var at Madsen undervurderer psykologien. Det førte til at Madsen opplevde seg anklaget for å tegne et konspiratorisk bilde av psykologien som den store stygge ulven som leverer premissene for den kommersielle selvhjelpskulturen. Jeg er enig i at han skisserer et forholdsvis komplekst portrett av slektskap og påvirkningslinjer mellom psykologien og selvhjelpslitteraturen. Samtidig vil jeg også her holde fast ved noe av kritikken.


Jeg synes at det skapes en “guilt by association” mellom psykologien og selvhjelpen, selv om Madsen sier at det ikke er hans hensikt. De gangene han gir kred til psykologien, så har han en tendens til å gi med den ene hånden og ta med den andre. Når Madsen for eksempel omtaler kognitiv atferdsterapi, så er dystopien aldri langt unna. I det ene avsnittet vises det til at kognitiv atferdsterapi har vist seg effektivt for en rekke psykiske lidelser - før det i neste avsnitt smelles til med at tilnærmingen neglisjerer miljøet den enkelte lever i og dermed risikerer å bli en destruktiv, konservativ behandlingsideologi (s. 47). 

Madsen hevder også i tilknytning til Hanne Brorsons bok “Tankevirus” at den kognitive selvhjelpen utelukkende er innrettet mot at man skal ha det best mulig med seg selv (s. 49). Og på ny i dystopisk modus sier han at det ut fra denne kognitive selvhjelpen følgende: “Det skal med andre ord ikke mye fantasi til for å se for seg samfunnets sammenbrudd uten bestemte normer, lover og regler, der alle handler uten omsyn til andre” (s. 50).


Det samme skjer med mindfulness - Madsen yter en slags “lip service” til evidensen, før han girer om og lar mistanken ta over. Han innrømmer at mindfulness virker på stress og symptomer. Men det at det virker er jo også et problem, siden mindfulness er “den perfekte ideologien som tilsynelatende kan hjelpe å bekle ethvert betent område, som samtidig bidrar til å stadfeste status quo”. 


Nå er riktignok Madsen god til å få frem nyanser ved mindfulness underveis - som at aksept ikke er det samme som resignasjon, eller at meditasjonspraksis ikke nødvendigvis innebærer tilbaketrekning. Jeg synes også det er nyttig å bli bevisst på at det kan ligge individualiserte forståelsesmodeller på lur i moderne mindfulness. Det er heller ingen tvil om at mindfulness kan brukes på måter som er i strid med det talspersoner for metoden oppfatter som dens natur. 

Virkningen kritikken har hatt på meg i min praksis er at jeg arbeider ennå hardere for å formidle det jeg oppfatter som et utadrettet, kontekstuelt perspektiv i mindfulness. Så her er det for all del mye nyttig. Men det er like fullt et problem at Madsen lander litt for ofte i en posisjon som opphever den ellers fine nyanseringen. Og vips, så er den i utgangpunktet desentrerte og holistiske måten å være i verden på blitt avslørt som nok en variant av “epistemologisk individualisme” og politisk passiv eskapisme. 

Dette er altså et tilbakevendende grep hos Madsen. Han slår først fast at ulike psykologiske tilnærminger virker. Så omfortolker han denne virkningen til å medføre en økning i den dypereliggende sosiale patologien. Folk blir kanskje mindre deprimerte - men mer selvsentrerte og politisk resignerte. Løsningen er altså en del av problemet. Konklusjonen virker dermed som den er gitt på forhånd. Igjen hadde en mer tentativ, hypotetisk tilnærming gjort seg - slik jeg også etterlyste i mitt opprinnelige innlegg.


De fleste vil være enige i at selvet er flerdimensjonalt. Det har en kroppslig og affektiv dimensjon - oss selv som natur. Det har en sosial dimensjon - vi inngår i nære relasjoner og i større kulturelle fellesskap. Og til sist har det en refleksiv dimensjon - vi er selvbevisste, vi forholder oss mer eller mindre aktivt og selektivt til våre egne sinn og den livsverden vi inngår i.


Madsen anklager psykologien og selvhjelpslitteraturen for å bli endimensjonal i sitt fokus på den indre individuell psykologiske verden. Men et problem med hans egen tilnærming er en tilsvarende endimensjonalitet - selvet blir litt vel mye underlagt den sosiale og kulturelle dimensjonen. En må gå utover for å forstå hva et selv er, i følge Madsen. Han viser til familielikheten mellom hans prosjekt og Philip Cushmans - “som hevder at selvet til enhver tid svarer til det kulturen definerer som grensene for det menneskelige. Forventningene til hva et menneske skal utrette og ta ansvar for, vil helt enkelt variere på tvers av kulturer og historien. Det finnes derfor ikke noe universelt selv, bare lokale selv, understreker Cushman” (s. 102). 

Madsen viser avslutningsvis også til Foucault, og slår fast at “problemet med selvet ikke er å avsløre hva det egentlig ER, noe som selvhjelpslitteraturen i stor grad beskjeftiger seg med. Nei, problemet er heller å avsløre at selvet ikke er noe annet enn dets historiske forbindelse med den teknologien som er bygget inn i historien” (s. 191). 

Det foucaultianske perspektivet åpner også for en snik-konspiratorisk analyse av situasjonen. Man kan da som Madsen i sitt tilsvar benekte at psykologien er en eksplisitt konspirerende drivkraft. Samtidig opprettholdes det et bilde av makt som virker på en diffus og subtil måte, som en "strategi uten strateger". Den foucaultianske makten er jo mest virksom nettopp der autonomien antas å være sterkest - og i denne forstand er det antatt frie, selvhjelpslesende mennesket desto mer underlagt usynlig og ikke-identifiserbar makt. 

Faren her er at menneskets refleksive evner oppfattes som helt og holdent underlagt den kulturelle og sosiopolitiske dimensjonen. Dersom selvet er å forstå kun som en gjenspeiling av en gitt historisk situasjon, så blir det lite eksistensielt og politisk handlingsrom for individet uansett. Det kan jo i verste fall undergrave Madsens egen oppfordring til økt kollektivt engasjement - har han tenkt på det?

Jeg er usikker på hvor foucaultiansk eller sosialkonstruksjonistisk vi skal lese Madsen. Men i denne sosiologiske mistanke-hermeneutikken mister han ofte av syne en annen viktig side av det sosiale selvet. Da tenker jeg på selvet slik det utvikles i nære relasjoner og ikke bare innenfor en større kulturell horisont. Heldigvis er ikke dette perspektivet helt fraværende i boken. Det er for eksempel veldig interessant å lese Madsens drøfting av Mischels velkjente marshmallow-eksperimenter - hvor evnen til å utsette belønning har vist seg å være et robust mål på selvkontroll og sier mye om hvordan en vil klare seg senere i livet. 

Madsen problematiserer marshmallow-forskningen, og viser til at resultatene bare gjelder for de som har en grunnleggende tillit til verden og andre mennesker. Utrygge barn har ingen grunn til å forvente at godene fortsatt vil være der i fremtiden. Han påpeker også at det å bare skulle trene opp isolerte ferdigheter som selvkontroll hos barn blir meningsløst hvis en ser bort fra de relasjonelle og kontekstuelle vilkår som barnet vokser opp innenfor.


Dette gir mening, og det finnes god forskningsmessig støtte for det. Det vektlegges også i en stor del av moderne psykologi - den som studerer betydningen av relasjoner og trygg tilknytning for utvikling og funksjon. Som fag befinner psykologien seg i møtepunktet mellom selvets ulike dimensjoner - den kroppslige, den sosiale og den refleksive. 

For å forstå menneskelig opplevelse og atferd trenger vi modeller som viser samspillet mellom disse dimensjonene. Da kan vi forstå hvordan fattigdom, sosial uro og strukturelt stress kan virke forstyrrende inn på det enkelte sinn. Men samtidig gir det oss også en forståelse av at både individuell motstandskraft og kvaliteten på omsorgen kan bidra til å dempe eller forverre påvirkning fra miljøet. 

Den relasjonelt orienterte psykologiens styrke er at den lar oss arbeide med førstepersonsperspektivet, uten at dette trenger å løsrives fra sin kontekst. Autonomi ses på som viktig. Samtidig trenger autonomi og individuelle handlekraft alltid å balanseres opp mot den andre grunnleggende aksen i menneskelivet - det sosiale og mellommenneskelige. Slik sett trenger vi ikke velge mellom det å gå innover og det å gå utover - vi vil alltid måtte gjøre begge deler. 

Jeg skulle altså ønske at Madsen i større grad fikk frem mangfoldet og nyanserikdommen innad på fagfeltet. Slik det nå står kan lesere som ikke kjenner faget komme fra lesningen av boken med en forestilling om at psykologien i all hovedsak er en formidler av markedstjenlige fiksjoner om det frie og isolerte selvet. Dette gjør at jeg opprettholder min påstand om at bildet av psykologien er for enkelt.


For å avrunde: Det er mye godt og interessant i denne boken. Jeg vil oppriktig anbefale folk å lese den. Jeg synes selv jeg fikk en tankevekkende oppdatering på faglige motefenomener som selvledelse, selvfølelse og selvkontroll. Her lærte jeg mye nytt, samtidig som disse fenomenene på en flott måte ble satt inn i en historisk og kulturell sammenheng. Det avsluttende kapittelet om klimautfordringen er også vesentlig og viktig. Dette er en utfordring som uansett ikke kan finne sin løsning gjennom psykologien. Men det er viktig for vårt fag å ha reflektert godt over sine muligheter og begrensninger på dette feltet - og her er Madsen en kvass samtalepartner som ikke lar oss slippe unna uten først å ha sett kritisk på våre grunnleggende antakelser.


I det hele tatt er “Det er innover vi må gå” en flott bok å være i dialog med - for på den måten å finne ut hva du selv som leser er enig i og ikke. Jeg endte opp med en rekke notater i margen ut fra mine egne refleksjoner, og ser for meg at slik vil boken virke også for andre. Så om jeg fortsatt sitter igjen med noen kritiske innvendinger, så ser jeg frem til å fortsette samtalen om psykologi og selvhjelp.

Skjønte du den?

Film kan ha mange funksjoner. Tidtrøyte, en god historie, litt latter eller uforpliktende spenning. Men film kan også være kunst - i betydningen flertydig, gåtefullt, noe som ikke gir mening uten først å yte motstand. Her presenterer jeg noen litt smalere filmer som har gjort inntrykk på meg i det siste. Felles for dem alle er at de krever noe ekstra av seeren. Det som kreves er ikke filmkunnskap eller et intellektuelt analytisk blikk. Det handler mer om åpenhet, tålmodighet og vilje til å la seg berøre av stemninger og bilder uten å forlange svar med to streker under. "Skjønte du den?", spør vi gjerne. Da er det ikke noe galt i å svare "nei". Kanskje går det til og med an å glede seg over det å ikke forstå. Poeten John Keats kalte det "negative capability" - evnen til å hvile i det uvisse uten å måtte ty for hurtig til fakta og fornuft. I tråd med dette trenger ikke kunsten nødvendigvis å ha en umiddelbar nytteverdi. Jeg tror likevel at det å ikke forstå - paradoksalt nok - kan være en lærerik erfaring. Det gir oss en påminnelse om at det ikke er alt i livet som har klare svar eller løsninger. Ved å utsette oss for "vanskelige" verk fra tid til annen kan vi muligens også fremme fantasi, kreativitet og innlevelsesevne. Det er ikke sikkert at alle er enige i det. Men for de som er, kan jeg helhjertet anbefale disse flotte og forvirrende filmene:

 

The Turin Horse (Bèla Tarr, 2011)

Torino, 1889. Friedrich Nietzsche blir vitne til en kusk som pisker hesten sin fordi den har stoppet opp på gaten. Nietzsche griper inn og stopper mishandlingen, og kaster seg gråtende om halsen på hesten. Kort tid etter faller Nietzsche inn i en tilstand av stillhet og demens som varer livet ut. Dette er ikke historien om Nietzsche, men om kusken og hans datter - og om hesten. Den skildrer den enkle og strevsomme hverdagen, gjennom ofte språkløse sekvenser av faste gjøremål som å stå opp, kle seg, hente vann i brønnen, spise, se til dyret i stallen. Regissør Bela Tarr har ønsket å fange tyngden av menneskets eksistens, og det synes jeg han har klart. Ytre sett er det en film som handler om nesten ingenting, men som gjennom sakte tempo og repetisjon maner frem et bilde av livet som er både trist, vakkert og kraftfullt. Og når den er ferdig, føler du ikke bare at du har sett en film om noen karakterer fra slutten av 1800-tallet, men at du nærmest har LEVD der med dem kroppslig og mentalt.
 

  

Holy Motors (Leos Carax, 2012)

Monsieur Oscar kjøres til jobb i en stor hvit limousin med kvinnelig sjåfør. Jobben hans er å kle seg ut som ulike karakterer og spille scener fra et forvirrende allsidig repertoar. Vi møter ham blant annet som tiggerkone, en rabiat villmann, en far som er bekymret for sin datter, en gangster, en gammel mann på dødsleiet. Hva er det egentlig som foregår? Er det en lek med selve filmmediet, en fremvisning av ulike sjangere? Er det en utforskning av selvets mangfold? Det er sannelig ikke lett å si, men det kjennes heller ikke så viktig. For "Holy Motors" er først og fremst et overflødighetshorn av skiftende stemninger og energisk fortellerkunst, hvor hvert fragment kjennes tilstrekkelig og interessant i kraft av seg selv.

Post Tenebras Lux (Carlos Reygada, 2012)

Filmen åpner med et lite barn på et stort gjørmete jorde, omgitt av hester og hunder og andre dyr. Det er skumring, og det begynner å lyne og tordne. Det er urovekkende og samtidig vakkert. I neste scene ser vi en lysende rød djevleskikkelse på vei inn i et hus med en verktøykasse i hånden. Du skjønner at du ikke ser på TVNorge. Post Tenebras Lux betyr “lys etter mørke”, og er den meksikanske regissøren Carlos Reygadas lyriske utforskning av egen erindring og fantasi. Det er ikke alltid lett å vite hva som er hva. Hovedtråden i fortellingen handler om en urban familie som har slått seg ned på landsbygden i Mexico, men det veves inn tilbakeblikk og fantasisekvenser med lett hånd. Temaene som berøres er mange: Drøm og virkelighet, religion og eksistens, tilknytning og begjær, og spenningen mellom rike og fattige i et samfunn hvor volden alltid lurer rett under overflaten.

Berberian Sound Studio (Peter Strickland, 2012)

En nevrotisk og lite verdensvant britisk lydmann drar til Roma for å legge effekter på en sleazy erotisk skrekkfilm. Gradvis mister han grepet på seg selv og virkeligheten i studioets mørke labyrinter. Klaustrofobisk utforskning både av et sårbart sinn og av film som medium. Jeg har store forventninger til regissør Stricklands kommende film “The Duke of Burgundy”, hvor han tydeligvis forfølger sin fascinasjon for en beslektet type europeisk filmkunst - SM-dramaet. Det tenkende menneskets “Fifty Shades of Gray”? Det er bare å glede seg.

Upstream Color (Shane Carruth, 2013)

Shane Carruths debutfilm "Primer" er noe så sjelden som en science fiction-fortelling som forsøker å forholde seg seriøst til de fysiske og filosofisk problemstillinger som oppstår med tidsreiser. Den er interessant, men fikk meg til å kjenne meg litt dum fordi jeg ikke klarte å henge med på paradoksene. "Upstream Color" er derimot en underlig opplevelse som ikke lett slipper taket i en. En kvinne kidnappes og dopes ned av en mystisk fremmed, som infiserer henne med en mikroorganisme og tar hypnotisk kontroll over henne. Livet hennes faller fra hverandre, men så treffer hun en mann som har vært utsatt for det samme som henne. Filmen er gåtefull men ikke uforståelig - så lenge en gir opp forsøket på å knekke koden og heller gir seg hen til det assosiative, drømmeaktige billedspråket. "Upstream Color" er rett og slett ulikt det meste annet jeg har sett.  

Under the Skin (Jonathan Glazer, 2013)

Nok en intelligent og kunstnerisk ambisiøs science fiction-film. Scarlett Johansson spiller et romvesen som plukker opp menn på gaten, tar dem med hjem til leiliheten sin og...nei, det har egentlig ikke så mye for seg å oppsummere handlingen. Grå skotsk sosialrealisme og abstrakt filmpoesi i hypnotisk kombinasjon. I likhet med "Upstream Color" en film å erfare mer enn å forstå - samtidig som den gir nok å tenke på i etterkant. Dessuten veldig flott filmmusikk av Micah Levy.

A Field in England (Ben Wheatley, 2013)

Vi befinner oss på slagmarken under den britiske borgerkrigen på 1600-tallet. En alkymist på jakt etter en tyv møter to desertører og etter hvert også tyven. De begir seg ut på en bisarr skattejakt under påvirkning av fleinsopp og okkult mystisisme. "A Field in England" er en surrealistisk fortelling som blander Samuel Beckett med "Witchfinder General", ispedd en god dose psykedelika. Rart men bra. Regissør Ben Wheatley er et spennende britisk navn, sjekk eventuelt også ut grøsseren "Kill List" og den noe lettere seriemorderkomedien "Sightseers".

   

Enemy (Denis Villeneuve, 2013)
The Double (Richard Ayoade, 2013)
Velkommen til det ubevisste i to fine dobbeltgjengerdrama. "Enemy" er en film med mange lag, basert på Jose Saramagos roman “Den andre mannen”. En tilbaketrukket collegeprofessor oppdager en mann som ligner ham selv i en scene i en film han har leid. Han finner ut hvem skuespilleren er, og bestemmer seg for å oppsøke ham. Det setter selvsagt i gang et dramatisk hendelsesforløp. Jake Gyllenhaal får på subtilt vis frem to ulike versjoner av hovedpersonen. Og sluttscenen er det mest overraskende jeg har sett på lenge lenge. For de som liker denne tematikken, vil jeg anbefale en såkalt "double feature" (hi hi) hvor du ser "Enemy" sammen med "The Double". Den er en visuelt gjennomført og velspilt oppdatering av Dostojevskis “Dobbeltgjengeren” som supplerer Fjodor med Kafka og Lynch.