Blogglistenhits Tankevandring: januar 2016

tirsdag 12. januar 2016

Oh no, don't say it's true



Jeg sitter på Bybanen med tårer i øynene og lytter til “Life on Mars”. David Bowie er død, plutselig, av en kreftsykdom jeg ikke var klar over at han hadde. For bare noen dager siden slapp han sitt siste album. Det lyttet jeg til i helgen, og det slo meg at det hadde vært så flott om han kunne kommet til Bergen, spilt på Koengen. Den av rockens gjenlevende giganter jeg virkelig kunne tenke meg å se live.


Hva er det med Bowie? Sosiale medier er fulle av kombinerte hyllester og analyser. Stilikonet, det musikalske geniet, skuespilleren, identitetssjongløren. Og veldig mange later som meg til å ha blitt oppriktig berørt og litt satt ut av hans bortgang.


Hva er det for meg? Han er en artist som jeg begynte å lytte til da jeg var 14-15, og som jeg fortsatt lytter til med samme interesse og glede nesten 30 år senere. Det er ikke alle av mine fordums helter som kjennes like relevante, eller evner å berøre slik lenger. Jeg lytter fremdeles gjerne til The Doors, eller Pixies, eller Raga Rockers. Jeg synes fortsatt det er fantastisk musikk. Samtidig er det noe pubertalt ved nytelsen, en erfaring som også hviler på nostalgien, på reaktiveringen av et yngre og mer umodent selv. Bowie har derimot ennå noe nytt å gi, noe uferdig, noe å oppdage.


Det er ikke mange tradisjonelle handlingsforløp eller konvensjonelle kjærlighetssanger hos Bowie. Det er ikke alltid så lett å vite hva tekstene egentlig handler om. Ofte er de dystopiske refleksjoner over fremmedgjøring gjennom moderne media og teknologi. Ikke sjelden utforsker de grensetilstander som galskap og rus.


Jeg har alltid likt Bowies vinkling på science fiction. Hans fascinasjon for temaet henfalt aldri til romopera. Snarere er hans aliens en kompleks metafor for vår lengsel etter å overskride oss selv og vår grå hverdagsvirkelighet. Bowies sci-fi er en merkelig hybrid av subtil futurisme og syttitallets britiske sosialrealisme. Verdensrommet er også et bilde på psykisk isolasjon, den meningstomhet som major Tom flyter omkring i “Space Oddity” og “Ashes to Ashes” - enten distansen skyldes rus, teknologi eller den virtuelle virkeligheten som kjendistilværelsen skaper.


Jeg liker godt rocke- og glam-Bowie, måten han perfeksjonerte denne sjangeren samtidig som han i god modernistisk ånd også tømte den for mening, slik at det eneste som stod igjen var parodien. Og bevegelsen videre, via fremmedgjort “plastic soul” og flørting med nietzscheansk overmennesketanker i “the thin white duke”-perioden. Se ham i dokumentaren Cracked Actor, androgyn og anorektisk, hvor det later til kaffe og sigaretter en tid var det mest næringsrike han inntok.


Deretter fulgte den kokaininduserte paranoiaen som førte ham fra LA til Berlin og hans ubestridte mesterverk i mine ører, “Low” fra 1977. Innflytelsen kom blant annet fra amerikans R&B, Berlins cabaretkultur, tysk elektronika og Brian Enos anti-narrative produksjonsfilosofi og tilfeldighetsteknikker. Ut fra dette skapte Bowie denne underlige platen i møtepunktet mellom det syntetiske og organiske som i følge enkelte musikkritikere fortsatt er forut for sin tid. 



Tematisk handler platens første del om destruktive relasjoner, mens de minimalistiske lydlandskapene på B-siden har blitt tolket som det fremmedgjorte selvets retrett inn i en fragmentert og språkløs eksistens. Her er det som man skjønner rikelig med føde både for psykoanlytikere og musikkvitere. Du kan lese mer om det i denne fine lille boken.


Hva med personen Bowie? Vi skal vokte oss for å sidestille mannen og verket på en enkel måte. I intervjuer virket han ofte avmålt vennlig, noe reservert, tidvis kjølig, innmellom hånlig. Avstand, detachment, er uansett et sentralt tema i verket hans. Ofte utforsker han dynamikken mellom avstand og nærhet, kontakt og avkobling. Dette spillet kan vi kanskje observere i de ulike offentlige personaene hans. 



Som overdrevet selvbevisst og grublende ung mann husker jeg at jeg misunte Bowies kjølige kontroll, hvordan han virket umulig å vippe av pinnen. Nå, mer hjemme i mitt eget sinn og skinn, tenker jeg at det er et problematisk ideal å strebe etter. Bedre å være varm, vennlig, usikker, famlende. Men jeg beundrer like fullt den enorme skaperkraften, og han selvsikre arbeid for å gjøre det akseptert å være utenfor eller mellom båser og skap og kategorier.


Ble Bowie mer menneskelig, mildere med årene? Jeg har ikke lyttet nok til de sene verkene hans til å kunne si det sikkert. Det ville ikke være uvanlig, at gamle mestere finner en forsonende tone og et dypere eksistensielt alvor i løpet av livets høst. Tenk bare på vakre, mollstemte "Where are we now" fra 2013. Eller hans siste video, "Lazarus", hvor Bowie synger til oss fra sitt eget dødsleie. Det må være kanskje den ærligste og mest rystende avskjed noen artist har tatt med sitt publikum. 



Jeg leste at Bowie selv mente at det tross skiftende masker har vært et konsekvent gjennomgangstema i alt han gjorde. Det handlet mye mer om grunnleggende menneskelige lengsler, både relasjonelle og åndelige, enn om det glitrende spillet på overflaten. Det tror jeg på - selv om det ironiske smilet aldri var langt unna. Eller hva med det følgende sitatet: 


“The trousers may change, but the actual words and subjects I’ve always chosen to write with are things to do with isolation, abandonment, fear and anxiety — all of the high points of one’s life.” 


Først en innrømmelse av det å være opptatt av grunnleggende psykologiske og eksistensielle tema - så en vittighet på slutten av setningen for å undergrave alvoret. Sikkert er det uansett at hos Bowie kan vi lete og stadig finne noe nytt, noe som snakker til oss gjennom livsløpet. 


Det er rart. Det er ikke mange gamle mestere, som på samme måte som Bowie har vært med meg gjennom siden ungdomstiden, som fortsatt snakker til meg, som fortsetter å skape - og som det faktisk gjør vondt å miste. Den forrige som gikk bort var Lou Reed. Nå Bowie. Så er det bare Dylan og Cohen igjen.

lørdag 2. januar 2016

Årets romaner 2015

Tiden er inne for å oppsummere året som har gått på ulike områder. Noen synes kanskje det blir masete med alle de ulike listene på denne tiden. Selv synes jeg det er fint med en anledning til å stoppe opp, se tilbake og gå gjennom det som har vært minneverdig - og kanskje også hvorfor det har vært minneverdig. I beste fall kan andre finne noe de får lyst til å bli kjent med. 


I vår tids kulturelle overflod er skjønnlitteratur det jeg får med meg minst av. Jeg er kanskje ikke alene om det - bøker er tross alt den uttrykkformen som krever mest tid og oppmerksomhet. Samtidig er leseropplevelsen kanskje den sterkest og mest givende kunsterfaringen for min del. I år er det særlig tre romaner som har gjort inntrykk. Eller kanskje skal jeg kalle dem romanserier, da de alle består av flere bøker.





Patrick Melrose-bøkene
Jeg begynte året med å lese Patrick Melrose-bøkene av Edward St. Aubyn. Et selvbiografisk farget prosjekt som skildrer oppveksten til Patrick med to svært destruktive foreldre: En dominerende, sadistisk far og en selvoppslukt og emosjonelt fraværende mor. I første bok får vi en sterk og rystende skildring av det indre livet til et barn som vokser opp i en narsissisitisk ødemark hvor tidligere generasjoners traumer nådeløst overføres til den neste.


I tillegg til dette utviklingspsykologiske skrekkabinettet, får vi et grelt bilde av forfallen britisk overklasse, og de som gjør sitt beste for å vinne innpass her. Gjennom ulike bifigurer beskrives snobberiets dynamikk, den frusterte streben etter medlemsskap, og forakten som kjennetegner det sosiale spillet og det sofistikerte smakshierarkiet. På sitt beste utleverer St. Aubyn dette som en moderne Proust. Det er giftige skildringer av renkespill, utroskap og umulig kamp for anerkjennelse. Samtidig gis karakterene dybde gjennom det samtidig innblikk i hvor skadeskutte mange av dem er. Som Patrick er de oppvokst i materiell velstand, men ofte med ekstrem følelsesmessig neglekt.  


Det høres dystert ut, og det er det også. St. Aubyn er imidlertid også en sort humorist, og det gjør dysfunksjonen mulig å holde ut. Noen ganger er det britiske understatements og "wit", andre ganger er det over det i groteske - som for eksempel i andre bok, hvor vi følger den unge Patrick som rusmisbruker i New York. Her kunne en del av scenene like gjerne vært hentet fra Trainspotting eller andre røffe skildringer av avhengighetens hverdag. Men her igjen balanseres komikken av fremstillingen av rusens funksjon. For Patrick blir det en måte å regulere og samle et selv som mangler stabil forankring og trygghet. 


Melrose-bøkene er også en fortelling om å finne fred og forsoning med en vond fortid og et urolig indre. Det handler dessuten om å få kontakt med andre som reelle mennesker, ikke bare som fantasigjenstand for egen forakt eller begjær. Sånn sett er Patricks liv et verdifullt kasusstudie for alle som er opptatt av personlighetens (skjev)utvikling og hvordan denne kan komme på sporet igjen. 


Det er denne forsonende kvaliteten som virkelig hever disse bøkene. St. Aubyn evner å løfte oss opp og ut av det grådige og hevngjerrige samspillet, og å vise oss øyeblikk av nærhet, nyanser og skeptisk håp. Han er ikke naivt optimistisk når det gjelder å komme seg ut av den destruktive skyggen av foreldrene og barndommen. Vi forstår at det er hardt arbeid, med stadig fare for tilbakefall. Det er også på denne måten Patrick blir levende for oss - gjennom tilstandsskift ut av det modne, inn i det primitive, og tilbake igjen. 


Her finner vi et annet av romanseriens tema, nemlig bevisstheten: Den flytende strømmen av erfaringer som er så vanskelig å fange - og desto vanskeligere for bevisstheten som er blitt til i et følesesmessig katastrofeområde. Men det gir forsiktig optimisme å følge Patricks forsøk på å finne fred med sitt eget indre, og å finne et språk for det han tenker og føler som er hans eget. Det er en litterær reise som det er vel verdt å bli med på. 




2666
Dette er den siste boken til den chilenske forfatteren Roberto Bolano, som døde da han var i ferd med å ferdigstille den. Selv ønsket han å få boken utgitt som en serie av fem romaner, men forlaget mente at historiens ulike deler var så sammenvevd at de hørte sammen i en bok. Slik ble det, og dermed er 2666 blitt en murstein på rett under 900 sider (i den engelske utgaven som jeg leste i sommer). La ikke lengden avskrekke deg. Dette er et litterært overflødighetshorn som du ikke bør gå glipp av.


Boken åpner med en gruppe europeiske litteraturvitere, som føres sammen gjennom sin fascinasjon for den tyske forfatteren Benno von Arcimboldi. Det spesielle med ham er at han er gått under jorden, uten kontakt med offentligheten. Jakten på den forsvunne forfatteren fører litteraturviterne etter hvert til Mexico og grensebyen Santa Teresa, som viser seg å være et særdeles uhyggelig sted. 


Santa Teresa er en fiktiv by, men bygget på virkelighetens Ciudad Juarez. Her vikles de ulike karakterene inn i et pågående kriminalmysterium, i form av en lang rekke drap på kvinner fra byens slumområder og fattige arbeiderklassestrøk. Dette danner i utgangspunktet et bakteppe for jakten på Arcimboldi, men etter hvert begynner vi å lure på om den forsvunne forfatteren eller andre i persongalleriet kan spille en eller annen slags rolle i det som pågår. Dette spenningsplottet veves så inn i en videre beskrivelse av et samfunn preget av elendighet, korrupsjon, avmakt og paranoia. 


Det er vanskelig å gi en kortfattet oppsummering av en så omfangsrik roman som 2666. Den er et mørkt nettverk av historier vevd inn i historier, en blanding av intellektuell detektivhistorie a la Umberto Eco og film noir fra "south of the border". Den har eventyraktige og surrealistiske innslag, og den har ambisjoner om å gi dagsaktuelle samfunnsanalyser og ta oss med på en reise gjennom det 20. århundres europeiske katastrofe. 


2666 er en gåtefull bok. Den er gåtefull i sine enkeltscener, som ofte er ladet med underliggende David Lynch-aktig uhygge. Den er også gåtefull som helhet, ved at du som leser blir sittende og lete etter spor eller tegn som kan hjelpe deg til å skape system og orden i romanens mangfoldige univers. Det er ikke sikkert at en vil finne alle svarene en som leser leter etter. Det kan godt hende at de finnes skjult i teksten, men at jeg ennå ikke har funnet dem. 


Boken har mye til felles med andre moderne mesterverk, som motsetter seg enkle oppsummeringer eller entydige konklusjoner. I stedet for at lesningen blir en midlertidig flukt fra livet, blir den en påminning om hvordan livet selv er: en ofte uklar prosess, uten tydelige spenningskurver eller ryddige løsninger. 2066 forholder seg i likhet med Melrose-bøkene som TV-serien til filmen som medium. Gjennom sin varighet gir de anledning for hele verdener å vokse fram, i all sin prakt og gru. Det er ambisiøse prosjekter, men også leseropplevelser som gir mye og som fortsetter å jobbe i deg etter at du trodde du var ferdig med dem. 





Andvake/Olavs draumar/Kveldsvævd
Den siste romanserien som har gjort inntrykk på meg i år er av Jon Fosse. Sammenlignet med de to foregående bøkene er den befriende kort. På sett og vis er vi her over i et annet register: Mer intimt, avgrenset i sitt karaktergalleri, med et korthugget og dialogdrevet språk. Effekten av å lese disse bøkene er likevel ikke ulike den som de to forrige verkene gir. Jon Fosse åpner nemlig også opp verdener. Han åpner fortiden for oss, han åpner karakterens indre liv, og han åpner den mektige verden av mystisk og språkløs storhet som de små enkeltmenneskene er en strevende og forvirret del av. 


Ytre sett handler bøkene om det unge paret Asle og Alida, som under dramatiske omstendigheter forlater vestlandsbygden de kommer fra og drar til Bjørgvin for å prøve lykken der. Fortellingen har nerve som en kriminalroman. Fosse skaper fortettet dramatikk ved å plassere de stakkarslige hovedpersonene sine i situasjoner hvor de tar stadig mer desperate valg. I tillegg til dette løper det andre tråder gjennom teksten, deriblant et sett bibelske allusjoner som jeg ikke fikk så godt tak i. 


Jeg fikk mer ut av Fosse sine poetiske fremstillinger av musikken og kunsten sin gåtefulle evne til å hen-rykke oss, til å bringe oss i kontakt med noe hinsides oss selv. Romanene preges også en gjennomgående fornemmelse av å ta del i et mystisk mangfold av alle som lever og har levd og skal leve. Her er tallrike eksempler på at de som er borte fortsatt er med oss, i et stort fellesskap som kan lindre den ensomheten som hver enkelt opplever i livet. 


Kanskje er også kunsten er kilde til lindring av den samme ensomheten, selv om den av Fosse fremstilles som et mer tvetydig prosjekt. I boken illustreres dette gjennom spelemannsfiguren, som for sin evne til å bringe folk sammen i overskridende øyeblikk av musikk og dans, må bøte for dette med et liv i utenforskap.


Det er store tema, men det blir aldri noe forsert eller oppstyltet ved dette hos Fosse. Handlingen går sin gang i form av sterkt skildrete konkrete øyeblikk, enten det er å gå hjemløs og fortvilet i regnet i Bjørgvins gater, eller stjålne øyeblikk av lykke i vårsolen eller over et kjærkomment måltid raspeballer. Alt fortalt i Fosse sitt rytmisk vuggende språk, en nytelse å lese og kanskje til og med aller best lest høyt.