I kinoaktuelle “Love” forsøker Gaspar Noe å forstå kjærlighet gjennom sex - MYE sex. Her er noen gode grunner til å gå og se på.
Til enkelte filmer må en velge sitt selskap med omhu. “Love” av den argentinske regissøren Gaspar Noe åpner ikke ulikt et annet drama om intens og destruktiv kjærlighet, franske “Betty Blue” fra 1986. Første scene i begge filmer er en utilslørt seksualakt som varer og varer...og varer. Alle som har vært uheldige nok til å se “Betty Blue” på TV sammen med familiemedlemmer har kjent på kroppen at tid er et høyst subjektivt fenomen - ved at noen få minutter kan vare en tilsynelatende evighet. De har også merket at seksualiteten fortsatt er tabubelagt. Og hos provokatøren Gaspar Noe må du være forberedt på mer av det samme - mye mer.
“Love” handler om Murphy, en ung amerikaner i Paris. Vi møter ham først i et kjærlighetsløst parforhold, med en sønn han egentlig ikke ønsket seg. Vi forstår at den lidenskapelige åpningsscenen var med en annen kvinne, tilbake i tid. “Love” er fortellingen om Murphy og denne kvinnen - Electra. Forholdet deres er slutt, men Electra hjemsøker ham fortsatt. Han får innledningsvis vite fra Electras mor at hun ikke har hørt noe fra datteren på flere uker, og at Electra var suicidal da hun brøt kontakten. Filmen begynner så å nøste opp historien om Murphy og Electra, fortalt med hopp frem og tilbake i tid.
“Love” handler om Murphy, en ung amerikaner i Paris. Vi møter ham først i et kjærlighetsløst parforhold, med en sønn han egentlig ikke ønsket seg. Vi forstår at den lidenskapelige åpningsscenen var med en annen kvinne, tilbake i tid. “Love” er fortellingen om Murphy og denne kvinnen - Electra. Forholdet deres er slutt, men Electra hjemsøker ham fortsatt. Han får innledningsvis vite fra Electras mor at hun ikke har hørt noe fra datteren på flere uker, og at Electra var suicidal da hun brøt kontakten. Filmen begynner så å nøste opp historien om Murphy og Electra, fortalt med hopp frem og tilbake i tid.
Leken med kronologi gjør at det tar tid før hele bildet tegnes opp for oss, både av karakterene og hendelsesforløpet. Først skapes et bilde av Electra som eksplosiv og selvdestruktiv kvinne, men etter hvert nyanseres dette og vi forstår at Murphy ikke er en enkel person og i høyeste grad en bidragsyter til bruddet mellom dem. Slik sett er “Love” en studie i borderline-dynamikk, med skiftende primitive selvtilstander, dårlig følelsesregulering, impulsivitet, og intense og skiftende forhold til andre.
Dette har vi sett før, for eksempel i mesterlige “Shame” eller den mørke tyske perlen “Mot veggen”. Det særegne med “Love” er insisteringen på å bruke seksualiteten til å fortelle en så stor del av historien. Filmen tar oss på uvant, nesten uhørt vis inn på det næreste mellom mennesker, den seksuelle hengivelsen i et bredt spekter av varianter. Dette velger Noe å dvele ved, i scener av en varighet og direkthet som grenser mot pornografien. Det vil si, de grenser mot pornografien men har et annet formål. For der pornografien er relasjonsløs, kun innrettet mot den enkle opphisselsen, så forsøker “Love” å utforske noe dypere. Murphy sier det selv på et tidspunkt, den unge filmstudenten som her blir en stand-in for regissøren selv: “My biggest dream is to make a movie that depicts sentimental sexuality”.
Disse scenene fortoner seg ikke spekulative. De er mer nøkternt beskrivende, dvelende ved denne merkelige aktiviteten mellom mennesker. Jeg tror Noe ønsker å gi oss en anledning til å virkelig tenke over hva sex egentlig er. Vi ser noe som både er varmt og fint, nysgjerrig og utforskende, samtidig som det kan utarte seg til noe grenseoverskridende, aggressivt, og fornedrende.
Når forholdet mellom Electra og Murphy etter hvert settes på prøve, blir seksualiteten mer utagerende, offentlig, eksperimentell. Vi beveger oss sammen med dem inn i de urbane landskapene som Gaspar Noe er så god til å skildre: De mørke klubbene, klaustrofobiske korridorer, skitne trappeoppganger. Det postmoderne infernos indre kretser, passende badet i røde lys og kamerafiltre.
Murphy er den t-skjortekledte ynglingen, hvis livsanskuelse er satt sammen av like deler skater-attitude, new age-spiritualitet og europeisk avant-garde-tradisjon. Han er ung, energisk, og sulten på livet. Samtidig er han ikke så lett å like. Han har ikke de nødvendige ressursene for å gi uttrykk for livsfølelsen sin, eller å gjøre den om til kunst. Han snakker om filmene sine, men vi får aldri inntrykk av at han har den tilstrekkelige kraften eller retningen i livet til å gjennomføre noe særlig.
Disse scenene fortoner seg ikke spekulative. De er mer nøkternt beskrivende, dvelende ved denne merkelige aktiviteten mellom mennesker. Jeg tror Noe ønsker å gi oss en anledning til å virkelig tenke over hva sex egentlig er. Vi ser noe som både er varmt og fint, nysgjerrig og utforskende, samtidig som det kan utarte seg til noe grenseoverskridende, aggressivt, og fornedrende.
Når forholdet mellom Electra og Murphy etter hvert settes på prøve, blir seksualiteten mer utagerende, offentlig, eksperimentell. Vi beveger oss sammen med dem inn i de urbane landskapene som Gaspar Noe er så god til å skildre: De mørke klubbene, klaustrofobiske korridorer, skitne trappeoppganger. Det postmoderne infernos indre kretser, passende badet i røde lys og kamerafiltre.
Murphy er den t-skjortekledte ynglingen, hvis livsanskuelse er satt sammen av like deler skater-attitude, new age-spiritualitet og europeisk avant-garde-tradisjon. Han er ung, energisk, og sulten på livet. Samtidig er han ikke så lett å like. Han har ikke de nødvendige ressursene for å gi uttrykk for livsfølelsen sin, eller å gjøre den om til kunst. Han snakker om filmene sine, men vi får aldri inntrykk av at han har den tilstrekkelige kraften eller retningen i livet til å gjennomføre noe særlig.
Mye av det han sier er klisjepreget, som hans ønske om å fange selve livet i filmer fulle av “blod, sæd og tårer”. Samtidig er favorittfilmen hans Kubricks “2001”, en film som ikke har noen av disse elementene. Det er snarere filmen enhver kulturinteressert ung mann er programforpliktet til å elske. Electra er på sin side vordende billedkunstner, og strever tilsvarende med Murphy med å finne et adekvat uttrykk for sin frykt og sine lengsler. Hun siterer Robert Frost - “The woods are lovely, dark and deep” - uten at det blir noe mer enn en ytre identitetsmarkør som hun nok vil dele med mange andre følelsessterke unge kvinner.
Kanskje kan en kjenne seg igjen i dette. Å være et ungt menneske, på jakt etter intensiteten i livet, forelsket mer i egne ideer og behov enn faktiske andre mennesker. Og det skjøre, uferdige selvet, behovet for anerkjennelse , og den lettantennelige krenkelsen. Men det er noe med kraften i reaksjonene til Murphy som lar oss forstå at han nok har en grunnleggende skade eller mangel i seg. Hvor raskt han går inn i nye relasjoner, og hvor lett han blir destabilisert, sjalu, til og med aggressiv og voldelig. Og hvordan han ser seg selv som offeret, enten det er fordi han blir politianmeldt for vold eller når han reflekterer over sitt eget skakkjørte parforhold. Samt synet på kjærligheten - det er noe uregulert eller klamrende ved hans måte å forholde seg på. Men heller enn å kunne vedkjenne seg egen sårbarhet, så går han til angrep - enten på Electra eller andre.
Dette er en verden av enten/eller, av vekselvis grandios idealisering og paranoid devaluering som vi kjenner fra teoriene om personlighetsforstyrrelsen. Og som nevnt kan vi også se dette monstrøse i glimt hos Electra også, men jeg undrer meg om hun tross alt ikke er mer på plass i seg selv enn Murphy er. Hennes ønske er at de skal klare å beskytte hverandre. Det er et modnere mål for kjærligheten enn Murphys storslåtte ønske om å bli “the greatest couple that ever lived”.
Slik blir det største dramaet i “Love” kampen for å komme ut av ens eget hode. Å se den andre som den han eller hun er. Å klare å være alene med seg selv, slik relasjonelt orienterte psykoanalytikere beskriver det - uten å fylle tomrommet gjennom impulsiv handling eller ønskeoppfyllelse i primitive fantasier. Det klarer ikke Murphy, han klarer ikke å forsone seg med den virkelige Electra, og ender opp med å være hjemsøkt av en fantasiversjon av henne. Han klarer heller ikke å hvile i sitt nåværende forhold, eller å se sitt eget bidrag til den stagnerte og nedlatende dynamikken i det.
Ikke alle filmanmeldere har vært begeistret for “Love”. De finner karakterene flate og skuespillet uinspirert. De synes sexscenene er kjedelige, hvilket for øvrig er ofte gjentas når eksplisitt sex vises på film (nå sist i von Triers “Nymphomaniac”). Er de redde for at vi skal tro at de nyter å kikke? Eller mangler de den nødvendige nysgjerrigheten for å se på sex som noe gåtefullt, noe vi strever med å forstå fullt ut? Jeg er i alle fall uenig på alle punkter.
Kanskje kan en kjenne seg igjen i dette. Å være et ungt menneske, på jakt etter intensiteten i livet, forelsket mer i egne ideer og behov enn faktiske andre mennesker. Og det skjøre, uferdige selvet, behovet for anerkjennelse , og den lettantennelige krenkelsen. Men det er noe med kraften i reaksjonene til Murphy som lar oss forstå at han nok har en grunnleggende skade eller mangel i seg. Hvor raskt han går inn i nye relasjoner, og hvor lett han blir destabilisert, sjalu, til og med aggressiv og voldelig. Og hvordan han ser seg selv som offeret, enten det er fordi han blir politianmeldt for vold eller når han reflekterer over sitt eget skakkjørte parforhold. Samt synet på kjærligheten - det er noe uregulert eller klamrende ved hans måte å forholde seg på. Men heller enn å kunne vedkjenne seg egen sårbarhet, så går han til angrep - enten på Electra eller andre.
Dette er en verden av enten/eller, av vekselvis grandios idealisering og paranoid devaluering som vi kjenner fra teoriene om personlighetsforstyrrelsen. Og som nevnt kan vi også se dette monstrøse i glimt hos Electra også, men jeg undrer meg om hun tross alt ikke er mer på plass i seg selv enn Murphy er. Hennes ønske er at de skal klare å beskytte hverandre. Det er et modnere mål for kjærligheten enn Murphys storslåtte ønske om å bli “the greatest couple that ever lived”.
Slik blir det største dramaet i “Love” kampen for å komme ut av ens eget hode. Å se den andre som den han eller hun er. Å klare å være alene med seg selv, slik relasjonelt orienterte psykoanalytikere beskriver det - uten å fylle tomrommet gjennom impulsiv handling eller ønskeoppfyllelse i primitive fantasier. Det klarer ikke Murphy, han klarer ikke å forsone seg med den virkelige Electra, og ender opp med å være hjemsøkt av en fantasiversjon av henne. Han klarer heller ikke å hvile i sitt nåværende forhold, eller å se sitt eget bidrag til den stagnerte og nedlatende dynamikken i det.
Ikke alle filmanmeldere har vært begeistret for “Love”. De finner karakterene flate og skuespillet uinspirert. De synes sexscenene er kjedelige, hvilket for øvrig er ofte gjentas når eksplisitt sex vises på film (nå sist i von Triers “Nymphomaniac”). Er de redde for at vi skal tro at de nyter å kikke? Eller mangler de den nødvendige nysgjerrigheten for å se på sex som noe gåtefullt, noe vi strever med å forstå fullt ut? Jeg er i alle fall uenig på alle punkter.
Jeg synes Noe har levert sin varmeste og mest menneskelige film hittil. Den er også teknisk sett imponerende. Det er undertoner av Kubrick i de strenge billedkomposisjonene og de lange glidende tagningene. Jeg tenker også på Terrence Malick (“Tree of Life”), både når det gjelder de ofte drømmeaktige billedsekvensene og den hviskende voiceoveren som lar oss følge Murphys indre dialog. Det betyr ikke at filmen er uten skjønnhetsfeil - men overordnet er den en sterk opplevelse, og en modig utforskning av et tema som aldri slutter å fascinere.
