Unyansert om diagnoser

Psykologspesialist Birgit Valla tar til orde for å fjerne alle psykiatriske diagnoser. Hun mener at de står i veien for forståelse og samarbeid, og at behandling av psykiske lidelser blir mer virksom uten diagnoser.


Diagnoser er et tema som vekker sterke følelser. En del brukere av psykiske helsetjenester har opplevd at diagnosen som et negativt stempel. Noen beskriver at deres opplevelse eller ønsker i behandling ikke har blitt lyttet til. I verste fall kan fokus på symptomer føre til at en ser bort fra livssituasjon og livshistorie - tema mange har et forståelig behov for å få hjelp til å håndtere.


Mange er kritiske til den nære koblingen mellom diagnoser og en reduksjonistisk biologisk-medisinsk forståelse av psykisk lidelse. Den farmasøytiske industriens makt over diagnosemanualene blir ofte nevnt og rettmessig kritisert. Det er også slik at beslutninger om diagnosekategorier har blitt tatt som følge av tilfeldige prosesser heller enn ved å lytte til hva forskningen sier.


Det nåværende diagnosesystemet er langt fra perfekt, og mange sider av det kan diskuteres. Men Birgit Valla blir for unyansert når hun mener at løsningen er å skrote hele diagnosesystemet. Fra behandlingsforskning vet vi at effektiv behandling forutsetter at både klient og behandler har en felles forståelse av hva problemet er. De trenger en retning for hvordan de skal arbeide sammen for at klienten skal få det bedre.


Psykologi er forsøket på å beskrive sinnet, og å lage modeller av sinnet som kan hjelpe til å lindre lidelse. Det betyr ikke at kartet er identisk med terrenget. Diagnoser har ikke en materiell realitet slik en stol eller et beinbrudd har det. De gir oss likevel noe å organisere en kompleks virkelighet ut fra. Brukt med omhu og innlevelse kan diagnostikk hjelpe behandlere til å forstå hvordan det er å være den aktuelle klienten, og det kan gi klienten en opplevelse av å bli forstått.


Diagnoser lar oss danne hypoteser om hva som kan være til hjelp, og så kan vi teste ut om det faktisk stemmer. Tusenvis av studier viser at psykologisk behandling organisert ut fra diagnoser er svært effektivt. Det er uklart for meg hvor Birgit Valla henter støtte for sin påstand om at behandling uten diagnoser skal virke enda bedre.


Jeg har begrenset tiltro til mine egne og mine kollegaers evner til å gripe mønstre uten begreper og modeller å støtte oss til. En depresjon, en psykosetilstand, en sosial fobi eller en personlighetsforstyrrelse har visse kjennetegn, og fører med seg visse utfordringer. Diagnosene sier noe om dette.


Jeg ville ikke vært foruten denne kunnskapen, og forskningen som forteller meg noe om hvordan tilstandene best kan behandles. Men denne behandlingen må alltid foregå i samarbeid med den som eier problemet, ut fra de målsetninger han eller hun selv har. Å fjerne diagnosen eller symptomene i seg selv har begrenset verdi. Verdien ligger i at personen gjennom arbeidet med problemet kan leve et liv i tråd med egne ønsker.


Det er alltid en risiko for at modellene våre overforenkler virkeligheten. Noen ganger kan de til og med fortrenge den. Løsningen er ikke å kvitte oss med diagnosesystemet. Det må finnes andre måter å sikre at behandlere klarer å tenke nyansert og med innlevelse i den enkeltes liv.