Blogglistenhits Tankevandring: februar 2017

lørdag 18. februar 2017

Bli mer som Hamlet



Kulturell førstehjelp for 2017, del 2


I Morgenbladet denne uken får vi tips om hvordan vi skal takle Trump-overloaden i nyhetsbildet nå om dagen. Hypokondri-ekspert Ingvar Wilhelmsen råder oss der til å ikke tenke så mye på det. Jeg har et annet råd: Gå i teater. Nylig var jeg på Den Nationale Scene og så Stefan Larssons oppsetning av Hamlet. Det er en leken og selvbevisst oppdatering av stykket, med prinsen som impulsiv emo-kid og en Trump-siterende konge.


Hva kan Hamlet fortelle oss i dag? I en viss forstand er dramaet datert - et kongehus i turbulens, et spøkelse som budbringer, en sønn som slites mellom blodhevn og kristen moral. Men fortsatt kjennes dette som et mesterverk, en rørende og grufull og komisk fortelling, og et innblikk i fortsatt relevante sider av menneskelig liv og psykologi.


Litteraturviteren Harold Bloom omtaler Hamlet som den største litterære bevissthet noensinne, en karakter først og fremst kjennetegnet av en hvileløs, kvernende intelligens. Det store spørsmålet i Hamlet-tolkningen er hvorfor prinsen utesetter hevnakten. I tillegg til det innlysende faktum at da ville det ikke være noen historie til å fylle fem akter, så er Hamlet kanskje først og fremst en utforskning av det menneskelige indre.


Hva finner vi når vi ser inn i oss selv? Der man før hadde funnet en udødelig sjel, begynte Shakespeares umiddelbare forgjengere (som Montaigne) og etterfølgere (som Hobbes, Locke og Hume) å finne det psykologiske sinnet - et motsetningsfylt spill av tanker og følelser som sjelden var så ryddig som vi skulle ønske oss. Parallelt med potensialet for fornuft og vitenskapelig erkjennelse, fant man også farer her. Et sinn fristilt fra Gud var feilbarlig, sårbart for vrangforestillinger, manier og mentale villspor. Og selv om det ikke skjer med like stor språklig kraft som hos Shakespeare, kan vi kanskje kjenne oss igjen i motsetningene og splittelsene som figurene hans kroppsliggjør.


Lenge før Freud viser altså Shakespeare oss det menneskelige indre, ifølge Bloom så tidlig at ingen andre var klar for det. Han viser også at vi kan være fremmede for oss selv. Vi har våre bevisste hensikter, og smigrer oss med at det som skjer er et resultat av dem. Men realiteten er langt mer flyktig, motsetningsfylt, og preget av at både tilfeldigheter og vår egne skjulte drivkrefter påvirker utfallet langt mer enn vi liker å tro.


Og når tanken først er formulert, tenkt ferdig - så er det noe grunnleggende utilfredsstillende ved den. Det som var en levende prosess, er blitt et statisk produkt. Språkets kategorier kan ikke yte rettferdighet til det indre livets mangfold. Bloom viser her til Nietzsche, som på dramatisk vis har fortettet dette utsigelsens problem: “That for which we find words is something already dead in our hearts”.


Bloom peker også på at det som aller mest kjennetegner Hamlet er hans uopphørlige endring, hans “metamorfe natur”. Han bedriver en ustanselig selv-revidering - i monologene utforsker han hvor tenkningen tar ham, han lytter til seg selv og jobber med seg selv.


Det betyr ikke at det er noen endestasjon. Ikke ulikt som hos vår egen Peer Gynt er det lagene som utgjør karakteren, ikke en tenkt stabil indre kjerne. Litteraturviter og journalist Inger Merete Hobbelstad oppsummerer det slik:


Hamlet forsøker iherdig å forklare seg selv, men det er som om forklaringene hans ikke strekker til. De berømte enetalene hans gjenspeiler dialogen han og alle andre til enhver tid har i sitt eget hode, der de veier frem og tilbake og prøver å finne ut hvem de er og hva de skal gjøre med livet sitt”.


Jeg blir også minnet på buddhistisk psykologi, som samsvarer overraskende godt med moderne perspektiver på sinn og personlighet. Her forstås subjektiviteten som en uopphørlig endringsprosess som vi forsøker å forenkle og rydde opp i ved å forestille oss et “jeg” som egentlig ikke er der.


Hamlet er også et drama om melankolien som skyggesiden av intelligens og indre liv. Evnen vår til å reflektere, til å ønske at ting var annerledes, til å ofte nådeløst vurdere oss selv - vår overutviklede bevissthet har ført til mang en søvnløs natt, og til mye uro og tungsinn. Hamlet kroppsliggjør denne dobbeltheten som er så sentral i moderne psykoterapi - hvordan leve et godt liv med et sinn som så lett kleber oss fast i angst og depresjon.


Videre er Hamlet en politisk thriller. “Time is out of joint”, klager prinsen. Han er kastet inn i en turbulent situasjon hvor maktbalansen er forstyrret av en ambisiøs, amoralsk tronrøver. Hmmm. Noe er råttent i riket - staten er rystet, fremtiden uviss. Høyst relevant for 2017.


Noe av Shakespeares geni bestod i å både skildre individet i sin motsetningsfylte inderlighet, og hvordan individet er grunnleggende innvevd i sine relasjoner. Han mistet heller aldri av syne at disse relasjonene utfolder seg på bakgrunn av et større politisk og sosialt lerret. I en tid hvor forenklingen både frister og truer, trenger vi Shakespeare mer enn noensinne.


Både i politikken og det administrative språket forsøkes mennesker strømlinjeformet eller plassert inn i kategorier som gjør vold på kompleksitet og nyanser. Litteraturen og kunstens styrke er at den skildrer mennesker med større rikdom og dybde, i tider og situasjoner som ofte er uoversiktelige.


Det er selvsagt et problem når tenkningen blir så nyansert og drøftende at den lammer handlekraften. Men motsatsen er farligere - handlingstvangen. Bloom foreslår at vi alle bør bli mer lik Hamlet - strekke tenkningen vår til yttergrensene, heller enn å lukke, konkludere eller handle på impuls. 


I denne forstand blir den danske prinsen en anti-Trump. Den amerikanske presidenten er en parodi på det harde og ufleksible - og akk så sårbare - vestlige ego. Hamlet minner oss på at sann storhet ligger i å ikke vite - men å være i stadig bevegelse, å utspørre seg selv, og å erkjenne og romme motsetninger og tvil.


Hamlet går på Den Nationale Scene frem til 10. Mars. Få det med deg hvis du kan.

fredag 3. februar 2017

No maps for these territories



Kulturell førstehjelp for 2017 - del 1

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har siden i høst blitt hjemsøkt av en underlig uvirkelighetsfølelse. Over tid har jeg hatt en gnagende, lavintens uro over tingenes tilstand - en fornemmelse av at måten verden er organisert på ikke er moralsk eller økologisk bærekraftig. Men i det siste har dette tippet over i noe annet. 


Jeg kjenner det ikke hele tiden. Jeg faller tidvis inn i den daglige rutinen, eller fortaper meg i samværet med andre mennesker - som jeg fortsatt kan glede meg over, det er ikke det. Men så kommer jeg igjen i kontakt med nyhetsstrømmen, og det kan jo skje når som helst. I et ledig øyeblikk sjekker jeg telefonen, facebook eller twitter eller en av nettavisene. Og så husker jeg at det er 2017.


Det er da det treffer meg - en brutal politisk revolusjon sveiper over verden. Plutselig er det som var forbeholdt ekstreme grupperinger blitt gangbar politisk mynt i offentligheten. Tilstanden dette hensetter meg i er en blanding av nummenhet, mild svimmelhet og kvalme. Jeg vet ikke om det finnes noe ord for denne affektive tilstanden, og tar gjerne imot gode forslag.


Kanskje er den beslektet med Sartres kvalme - knyttet til erkjennelsen av at ingenting av det som omgir oss eksisterer med noen form for stabil mening eller engang nødvendighet. Det kunne vært annerledes. Og for første gang på lenge har jeg begynt å tenke på at det ikke er sikkert at det kommer til å vare.


Hvordan skal det nå gå, når verdens mektigste mann begynner å sette sine avtrykk på den globale scenen - med sin kunnskapsløshet kombinert med en rigid skråsikkerhet på egen fortreffelighet når det gjelder å løse problemer. Det er det ingen som vet. All bets are off, det har de vært helt siden den marerittaktige natten nasjonalpopulismen seiret i USA.


Trump har brutalisert vestlig valgkamp til det ugjenkjennelige. Han har flyttet grensene for hatefull og reaksjonær retorikk på en måte som åpner for høyrepopulismens og nyfascismens fremmarsj i hele verden. Han vil gi uant makt til menn som forakter minoriteter, kvinner, vitenskap og klimahensyn. Det er en seier for det lukkede samfunn og de lukkede sinn. Dommedagsklokken er flyttet nærmere midnatt. Det er så ille at den eneste måten å ikke ta inn over seg hvor ille det er, er å la være å tenke på det. Og det går bare an i perioder om gangen.


Hvor skal vi gå for å finne et perspektiv på dette? Kan film, kunst eller litteratur være til hjelp? Ikke for å bli beroliget eller avledet, men for å se om det finnes noen form for trøst i det å forstå? Jeg tenkte jeg skulle prøve på det, her i denne bloggen. Forhåpentligvis får jeg mulighet til det fra tid til annen, og våger meg derfor på å kalle dette første episode av en serie - som jeg har valgt å kalle kulturell førstehjelp for 2017.


Jeg vil begynne med en av mine yndlingsforfattere fra ungdomstiden. "No Maps for These Territories" er en dokumentarfilm fra 2000, hvor hovedperson og intervjuobjekt er William Gibson. Han har i sine bøker beveget seg fra fjernere fremtidsskildringer, til gradvis å bli mer opptatt av vår egen tid og hvordan den kan fanges litterært. Han har et skarpt blikk for trender og tendenser, og særlig for hvordan opplevelsen av å være menneske i stadig større grad formes av teknologi.


Slik begynner filmen, med Gibsons stemme: “It all moves so quickly now…these days it all changes..nothing stable...nothing static...nothing to stand on or cling to...no maps for these territories...though they are of our own creation...no myths for these countries of the mind...accelerating constantly toward some null-point of post-humanity…


Uha. Indeed. “The future is essentially unknowable”. Selvsagt har det alltid vært slik. Få har sett de store verdenshistoriske begivenheter komme. Men de vi nå har mistet, er de klare forestillingene om en kontrollert og designet fremtid.


Kanskje er det dette tapet vi nå betaler for rent politisk. Fordi i det folk mister håpet, troen på at noe skal bli bedre, så skjer det noe alvorlig. Den nyliberale kapitalismen har sviktet, samtidig som den har slått fast at det ikke finnes noe alternativ. Der er, som Frederic Jameson har påpekt, lettere å forestille seg verdens undergang enn en annen måte å organisere økonomi og samfunnsliv på.


Når folk opplever å miste sin egen status og verdighet innenfor et slikt system, så får de nok. De vil ha noe annet - og de vil ha noe trygt og kjent. De griper til regressive fantasier, de kjenner seg truet av diffuse farer og ser sin egen status og verdighet tapt. Det får dem til å samle seg om demagoger som lover å gjenreise dem til heder og verdighet. De samler seg mot karikerte fiender, både indre (liberale eliter) og ytre (muslimer, terrorister, Kina). Og vi får Brexit, Putin, Orban, Listhaug og Trump.


Og Gibson ser også at i tillegg til tapet av utopiene, så lever vi i en tilstand av fullstendig mediering. For oss gamliser gir det mening å skille mellom den analoge og den digitale virkeligheten. Gibson peker på at for de som vokser opp i dag, er et slikt skille uforståelig og meningsløst. Det meste av det de er og gjør, spiller seg ut i ulike virtuelle rom, som nå er innvevd i og glir over i det fysiske rommet på stadig nye måter. Det er ingen som vet hvor vil føre oss hen.


Gibson sier at det ikke finnes noen vei tilbake. Han har selv kun ett minne før den medierte tiden- Det var at han stod midt i en maisåker. Det neste minnet er at faren hans kom hjem med et TV-apparat, og lille Bill ble stående og stirre på prøvebildet. Det er ingen vei tilbake.


The non-mediated world has become a lost country, a country we cannot find our way back to. The mediated world is now the world”.


Det fører til en allestedsnærværende tapsfølelse, og samtidig en allestedsnærværende følelse av agitasjon og opphisselse. Kanskje lever vi nå i det Gibson beskriver som “svimlende øyeblikk der vi erfarer det samtidige”, såkalte “CNN moments” hvor vi smeller inn i nåtidens vindusglass. Det er skremmende, ubehagelig - selv om det kanskje også er noe ekstatisk ved det, en fornemmelse av overskridelse og endetid. 



Gibson - pre 9/11 - holder frem bombingen av Oklahoma City som et slikt øyeblikk. I dag er vel 9/11 eller Utøya-terroren her hjemme slike paradigmatiske øyeblikket, sjokk som den dag i dag ikke lar seg inkorporere helt og fullt i sinn og sanser. Og Trumps valgseier er et tilsvarende svimlende øyeblikk, hvor vi fornemmer at alt fra nå av vil bli annerledes.


Gibsons ord er spot on for 2017:


The truth-is-stranger-than-fiction-factor keeps getting jacked up on us on a fairly regular, maybe even exponential basis”.


For science fiction-forfattere gir det en opplevelse av at tidene har innhentet dem, slik Gibson opplevde det da datteren til Elvis giftet seg med Michael Jackson. Og hva nå, når presidenten har en beef med Arnold Schwarzenegger via twitter? Skaperne av South Park har sagt at satiren nå har blitt virkelighet, og det er blitt vanskelig å gjøre narr av Trump. Og hva med neste sesong av House of Cards? Det er ikke lenger lett - det er faktisk nesten umulig - å skrive drama fra amerikansk politisk kontekst. Det er som å ha laget en farse fra Weimarrepublikkens korridorer, når det politiske realiteten plutselig er blitt det tredje riket.


På åtti- og nittitallet var det mye fokus på det postmoderne som begrep, som et forsøk på å fange det særegne ved det 21. århundrets ide- og kulturhistorie. Det postmoderne er preget av skepsis til vitenskap og fornuft, og et samfunn preget av ekspanderende informasjonsteknologi, hurtig endring, konsum fremfor produksjon og fristilling fra tradisjonelle identitetsformer. Teknologisk sett var vi på 80- og 90-tallet i en embryonisk fase når det gjaldt medieskapt virkelighet. Det speiles også i “No maps for these territories”.


Selv om Gibson refererer til internett, så er det i filmen fortsatt TV som er det paradigmatiske eksempelet på destabiliserende og fragmenterende teknologi. Den postfaktuelle og postlogiske dreining den offentlige sfæren har tatt de siste årene, kan ses som en intensivering av disse tendensene, som Gibson var tidlig ute med å fange opp.


I en viss forstand er selvsagt en distrahert, høyteknologisk uvirkelige hverdag et luksusproblem. Det er first world problems, forbeholdt de privilegerte. Med Gibsons ord: “The future is here. It´s just unevenly distributed”. Og det er de som ikke får ta del i fremtiden, som bærer lidelsesbyrden mens vi sitter og stirrer på skjermene våre. Byrdene av globale konflikter, og av en tiltakende økologisk katastrofe. Men det betyr også at vår distraksjon, og den impulsive, uforutsigbare opphetete sosiale mediedynamikken som er blitt hverdagen vår og nå driver politikken på tiltakende ondartet vis, utgjør et stor moralsk problem. Hva er en klok respons? Jeg vet ikke.


I et nylig foredrag sier Gibson at en av ideene til grunn hans siste bok Peripheral, var et hva-hvis-spørsmål: Hva om apokalypsen var multikausal og multisystemisk, og tok 40-50 år? Han finner det mer sannsynlig enn en kortvarig, unikausal hendelse som en invasjon fra verdensrommet eller et kjernefysisk ragnarokk.


We don´t have the cultural tools to grasp such a process...that is what accounts for the creepy feelings some of us are having”.


Jeg er redd for at han har rett. Selv om jeg håper han tar feil. Følg med i neste episode.