Bli mer som Hamlet

Kulturell førstehjelp for 2017, del 2


I Morgenbladet denne uken får vi tips om hvordan vi skal takle Trump-overloaden i nyhetsbildet nå om dagen. Hypokondri-ekspert Ingvar Wilhelmsen råder oss der til å ikke tenke så mye på det. Jeg har et annet råd: Gå i teater. Nylig var jeg på Den Nationale Scene og så Stefan Larssons oppsetning av Hamlet. Det er en leken og selvbevisst oppdatering av stykket, med prinsen som impulsiv emo-kid og en Trump-siterende konge.


Hva kan Hamlet fortelle oss i dag? I en viss forstand er dramaet datert - et kongehus i turbulens, et spøkelse som budbringer, en sønn som slites mellom blodhevn og kristen moral. Men fortsatt kjennes dette som et mesterverk, en rørende og grufull og komisk fortelling, og et innblikk i fortsatt relevante sider av menneskelig liv og psykologi.


Litteraturviteren Harold Bloom omtaler Hamlet som den største litterære bevissthet noensinne, en karakter først og fremst kjennetegnet av en hvileløs, kvernende intelligens. Det store spørsmålet i Hamlet-tolkningen er hvorfor prinsen utesetter hevnakten. I tillegg til det innlysende faktum at da ville det ikke være noen historie til å fylle fem akter, så er Hamlet kanskje først og fremst en utforskning av det menneskelige indre.


Hva finner vi når vi ser inn i oss selv? Der man før hadde funnet en udødelig sjel, begynte Shakespeares umiddelbare forgjengere (som Montaigne) og etterfølgere (som Hobbes, Locke og Hume) å finne det psykologiske sinnet - et motsetningsfylt spill av tanker og følelser som sjelden var så ryddig som vi skulle ønske oss. Parallelt med potensialet for fornuft og vitenskapelig erkjennelse, fant man også farer her. Et sinn fristilt fra Gud var feilbarlig, sårbart for vrangforestillinger, manier og mentale villspor. Og selv om det ikke skjer med like stor språklig kraft som hos Shakespeare, kan vi kanskje kjenne oss igjen i motsetningene og splittelsene som figurene hans kroppsliggjør.


Lenge før Freud viser altså Shakespeare oss det menneskelige indre, ifølge Bloom så tidlig at ingen andre var klar for det. Han viser også at vi kan være fremmede for oss selv. Vi har våre bevisste hensikter, og smigrer oss med at det som skjer er et resultat av dem. Men realiteten er langt mer flyktig, motsetningsfylt, og preget av at både tilfeldigheter og vår egne skjulte drivkrefter påvirker utfallet langt mer enn vi liker å tro.


Og når tanken først er formulert, tenkt ferdig - så er det noe grunnleggende utilfredsstillende ved den. Det som var en levende prosess, er blitt et statisk produkt. Språkets kategorier kan ikke yte rettferdighet til det indre livets mangfold. Bloom viser her til Nietzsche, som på dramatisk vis har fortettet dette utsigelsens problem: “That for which we find words is something already dead in our hearts”.


Bloom peker også på at det som aller mest kjennetegner Hamlet er hans uopphørlige endring, hans “metamorfe natur”. Han bedriver en ustanselig selv-revidering - i monologene utforsker han hvor tenkningen tar ham, han lytter til seg selv og jobber med seg selv.


Det betyr ikke at det er noen endestasjon. Ikke ulikt som hos vår egen Peer Gynt er det lagene som utgjør karakteren, ikke en tenkt stabil indre kjerne. Litteraturviter og journalist Inger Merete Hobbelstad oppsummerer det slik:


“Hamlet forsøker iherdig å forklare seg selv, men det er som om forklaringene hans ikke strekker til. De berømte enetalene hans gjenspeiler dialogen han og alle andre til enhver tid har i sitt eget hode, der de veier frem og tilbake og prøver å finne ut hvem de er og hva de skal gjøre med livet sitt”.


Jeg blir også minnet på buddhistisk psykologi, som samsvarer overraskende godt med moderne perspektiver på sinn og personlighet. Her forstås subjektiviteten som en uopphørlig endringsprosess som vi forsøker å forenkle og rydde opp i ved å forestille oss et “jeg” som egentlig ikke er der.


Hamlet er også et drama om melankolien som skyggesiden av intelligens og indre liv. Evnen vår til å reflektere, til å ønske at ting var annerledes, til å ofte nådeløst vurdere oss selv - vår overutviklede bevissthet har ført til mang en søvnløs natt, og til mye uro og tungsinn. Hamlet kroppsliggjør denne dobbeltheten som er så sentral i moderne psykoterapi - hvordan leve et godt liv med et sinn som så lett kleber oss fast i angst og depresjon.


Videre er Hamlet en politisk thriller. “Time is out of joint”, klager prinsen. Han er kastet inn i en turbulent situasjon hvor maktbalansen er forstyrret av en ambisiøs, amoralsk tronrøver. Hmmm. Noe er råttent i riket - staten er rystet, fremtiden uviss. Høyst relevant for 2017.


Noe av Shakespeares geni bestod i å både skildre individet i sin motsetningsfylte inderlighet, og hvordan individet er grunnleggende innvevd i sine relasjoner. Han mistet heller aldri av syne at disse relasjonene utfolder seg på bakgrunn av et større politisk og sosialt lerret. I en tid hvor forenklingen både frister og truer, trenger vi Shakespeare mer enn noensinne.


Både i politikken og det administrative språket forsøkes mennesker strømlinjeformet eller plassert inn i kategorier som gjør vold på kompleksitet og nyanser. Litteraturen og kunstens styrke er at den skildrer mennesker med større rikdom og dybde, i tider og situasjoner som ofte er uoversiktelige.


Det er selvsagt et problem når tenkningen blir så nyansert og drøftende at den lammer handlekraften. Men motsatsen er farligere - handlingstvangen. Bloom foreslår at vi alle bør bli mer lik Hamlet - strekke tenkningen vår til yttergrensene, heller enn å lukke, konkludere eller handle på impuls. 

I denne forstand blir den danske prinsen en anti-Trump. Den amerikanske presidenten er en parodi på det harde og ufleksible - og akk så sårbare - vestlige ego. Hamlet minner oss på at sann storhet ligger i å ikke vite - men å være i stadig bevegelse, å utspørre seg selv, og å erkjenne og romme motsetninger og tvil.


Hamlet går på Den Nationale Scene frem til 10. Mars. Få det med deg hvis du kan.