Mindfulness handler om å være til stede med det du erfarer i øyeblikket på en ikke-dømmende måte. Denne østlige meditasjonsformen i vestlig, vitenskapelig drakt er blitt veldig populær, som stressmestring for folk flest og som ledd i psykologisk behandling. Stadig vekk kan vi lese oppslag om at mindfulness skal være til hjelp for et bredt spekter av plager og problemer. Et kjapt nyhetssøk fra det fortsatt unge året finner forskning som viser gunstige effekter på angst, helsefremmende atferd, og barn og unges psykiske helse.
Det har vært en voldsom vekst i interessen for mindfulness. Og noen ganger kan entusiasmen for en ny metode løpe foran forskningen på den. Det er ingen tvil om at mindfulness treffer noe i tidsånden. Det 21. Århundre er epoken hvor first world problems har eksplodert. Våre privilegerte hverdager er mer enn noen gang preget av tidsklemmer, statusjag, verdimessig krysspress og digital overload. Da er det ikke rart at folk og journalister trekkes mot en metode som later til å love harmoni for stressede, distraherte og usikre sinn.
Etter hvert har det begynt å komme mer kritiske røster. Noen stiller spørsmål ved kvaliteten på forskningen. Andre er bekymret for at mindfulness skal være en praksis som fokuserer for mye på individet, og dermed tar blikk bort fra sosiale, kulturelle og politiske årsaker til stress og lidelse. Dette er betimelige spørsmål.
Full disclosure: Jeg praktiserer mindfulness, jeg forsker på det, og jeg arbeider med å formidle det til andre. Jeg opplever det som personlig meningsfullt, og nyttig i arbeidet med både utfordrende hverdagsfølelser og psykiske vansker. Men jeg har tidligere funnet det nødvendig å harselere med spa-varianten av mindfulness. Jeg har også kritisert overselging av forskningsresultater, og ønsket velinformert kritikk av metoden velkommen.
Det er all grunn til å være både nøktern og skeptisk når du hører og leser om mindfulness. Det er fortsatt mye vi ikke vet. Det hjelper ikke for alle. Det virker ikke bedre enn noen andre behandlinger. Og for noen plager - særlig livshemmende angst - er det sannsynligvis best å prøve andre metoder før du prøver mindfulness.
Men i det siste så er det et viktig tema som er blitt tatt opp. Kan det i noen tilfeller være skadelig å øve på mindfulness? Er det noen som burde holde seg unna denne praksisen helt? Det første bud i all behandling er primum, non nocere - å ikke gjøre skade. Nylig tok Dagens Næringliv opp dette viktige spørsmålet i en nyansert og god sak i Magasinet sitt. Her blir vi kjent med flere som har gjort seg negative erfaringer med mindfulness eller andre meditasjonsformer.
I forskningslitteraturen har det tidligere vært mest fokus på to risikofaktorer: psykologisk sårbarhet og lange perioder med intensiv meditasjon.
Sårbarhet
Meditasjon er ikke svaret på alle problemer. For personer med psykologisk sårbarhet kan det å gi seg inn på utforskning av seg selv virke destabiliserende. Sannsynligvis må noen kapasiteter i personligheten være på plass - for eksempel evnen til å være alene med sine egne opplevelser. For de med psykoseproblematikk eller alvorlige personlighetsforstyrrelser kan dette føre til sterk angst, og til og med kollaps i virkelighetsoppfatningen. I saken i DN vises det til en artikkel om “Meditation-induced psychosis” fra 2007, som viser til at meditasjon “for sårbare pasienter i verste fall kan fremkalle seriøse psykologiske bivirkninger, inkludert depersonalisering, sviktende orientering og psykotiske symptomer som hallusinasjoner og humørforstyrrelser”.
Når det indre fundamentet for oppmerksomhet mot eget sinn mangler, så er det altså ikke bare å sette seg ned og meditere. Da er det noe annet som trengs, som andre former for psykologisk behandling eller andre stabiliserende aktiviteter. Vi skal se at det er noen nyanser her, men i denne sammenheng er det viktigst å si at sårbarhet må tas på alvor.
Retreat: Å være alene med seg selv
Såkalte retreater innenfor mer tradisjonelle kontemplativ tradisjon kan være utfordrende for noen og enhver. “Retretten” her består i at en trekker seg tilbake fra hverdagen for å fordype seg i ulike meditative øvelser. Dette foregår gjerne i stillhet, over flere dager. Det en ramme som støtter opp om utforskning av ens eget sinn og måten en er i verden på.
På retreat er en i en viss forstand overlatt til seg selv. Riktignok er man sammen med andre, og med input og veiledning fra erfarne lærere. Gjennom undervisning gis det teori som kan hjelpe en til å forstå sine egne opplevelser underveis. Det er også anledning til å få tatt opp ting en måtte streve med, enten i individuelle samtaler eller gruppeveiledning. Men i hovedsak innebærer denne tiden en pause fra hverdagslig kommunikasjon og kontakt - både språklig og ikke-verbal.
I beste fall kan retreaten være en forsterking av meditativ praksis som kan gjøre at en blir kjent med tankemønstre og følelsesmessige tendenser. Kanskje kan en også utforske mer vennlige og fleksible måter å forholde seg til disse på. Ved å avstå fra samtaler og andre sosiale forpliktelser, kan det bli lettere å lytte og se innover. Stillheten kan være krevende, men også kjennes god og støttende. Og selv om man ikke snakker sammen, kan det bli sterke fellesskapsopplevelser ved dag etter dag å meditere sammen med andre.
Men ensomheten og stillheten kan bli for mye for noen. Kanskje særlig gjelder dette for de som har hatt tidligere vonde erfaringer med å være alene. Da kan følelsen av å være utenfor bli dominerende, heller enn det å være alene sammen . Det er også slik at tradisjonell buddhistisk praksis har andre målsetninger enn velvære og stressreduksjon.
Opprinnelig var dette metoder for å utforske selvet, og å utfordre våre inngrodde måter å oppfatte oss selv og verden på. Og måten en arbeider i denne retning på, er gjennom en form for observasjon av bevissthetsstrømmen. Fortrinnsvis med en vennlig, ikke-dømmende holdning. Men etter en viss tid med fordypet praksis kan dette gi opphav til ulike sanse- og følelsesopplevelser - fra velbehag og sanselig nytelse, til uro, rastløshet, fortvilelse og til og med hallusinatoriske erfaringer.
Innenfor de kontemplative tradisjonene har en måter å veilede folk gjennom slike faser på. Men det er ikke overraskende at det har blitt rapportert at enkelte som går inn i slik intensiv praksis med en tilgrunnliggende sårbarhet, kan bli psykisk dårlige av det. I verste fall kan det utløse psykotiske eller maniske episoder, eller en bunnløs eksistensiell fortvilelse som gjerne omtales som “sjelens mørke natt”.
Kan moderne mindfulness-metoder være skadelige?
Når vi snakker om mindfulness-retreater, så er vi på et område som ligger nærmere religionen enn moderne selvhjelp og psykologisk behandling. Åndelige reiser, hvor sinnet utforskes med innsikt som formål, har alltid vært forbundet med en viss risiko og fare. Men hva med moderne, evidensbaserte mindfulnessprogrammer? Kan de også ha mulige skadevirkninger?
Flere begynner nå å stille slike spørsmål. Erfaringene som kommer frem i Dagens Næringsliv kan tyde på det. I saken intervjues Willoughby Britton, som er den fagpersonen som i senere tid har satt fokus på meditasjonens skyggesider. Gjennom “Dark Night”-prosjektet ved Brown University, samler hun og kollegaer erfaringer som mediterende har gjort seg med negative fenomener under praksisen.
Blant disse er økning i inntrengende traumatiske minner, forstyrrelser i virkelighetsoppfatning, tenkning og sansning, endret selvfølelse eller svekket sosial motivasjon. Det er heller ikke slik at alle som opplever negative ting under meditasjon har klare sårbarhetsfaktorer, som en traumehistorikk eller psykiatrisk sykehistorie.
Britton forklarer til Dagens Næringsliv at en mulig kilde til negative effekter av meditasjon er at en i utgangspunktet gunstig prosess overdrives. Praksisen styrker prefrontale hjerneområder, slik at man bli mindre emosjonell og impulsiv. Men som Britton sier til journalisten: “Problemet er at den prosessen kan fortsette, og kort fortalt, gå for langt. Det emosjonelle systemet og det autonome nervesystemet kan bli overkontrollert, eller undertrykket til et punkt der personen vil slite med å fungere i det daglige liv”.
I forskningen på kortere moderne mindfulness-intervensjoner rapporteres det i liten grad om direkte skadevirkninger. Det er imidlertid et problem i forskning på alle former for psykologisk behandling at en i for liten grad stiller direkte spørsmål om slike opplevelser. Vanligvis måles angst, depresjon og andre symptomplager gjentatte ganger - men det er ikke sikkert at slike spørreskjema fanger opp negative erfaringer som kan være særegne for mindfulness-praksis. Når det nå kommer rapporter om individuelle opplevelser også fra åtteukers kurs i mindfulness, må en derfor ta dette på alvor.
I mediebildet kan vi gjerne få inntrykk av at mindfulness er en rask vei til ro, avspenning og harmoni. Men det nyttige ved metoden er snarere at den kan hjelpe oss å være til stede på en ikke-dømmende måte med det som er utfordrende, vondt og vanskelig i livet. Det er her mindfulness har sitt sterkeste potensiale - enten det gjelder å skulle være mer tilstede i eget liv, eller for de som ønsker å bringe det inn som stressmestring eller i arbeidet med psykiske vansker. Ed Halliwell beskriver det på en klar måte i denne artikkelen:
"Most of us have a habitual pattern of turning away from problems or trying to get rid of unpleasant events. Unfortunately this often seems to increase our sense of stress because if pain is already present, you can’t get rid of it by trying to run away from it. So in mindfulness practice we gently experiment with reversing this habit by turning gently towards difficult experiences".
En nyansering
To ledende mindfulness-forskere, Willem Kuyken og Ruth Baer, tar for seg spørsmålet om hvorvidt mindfulness er trygt i en artikkel publisert på nett i fjor. Her trekker de parallell til fysisk trening. Trening har en rekke påviste fordeler for fysisk og psykisk helse, men medfører også en god del risiko. Vanligvis er disse ikke så ille, som forstrekninger og forstuinger og lignende). Men i enkelte tilfeller kan fysisk aktivitet bli livstruende, særlig når folk gir seg i kast med intens aktivitet de ikke er vant med. Blant annet viser de til minst 100 dødsfall under snømåking hver vinter i USA. Likevel kan en på bakgrunn si at når trening utføres med riktig veiledning og tilpasning, så har det så mange gunstige effekter at det oppveier for risikoen.
Deretter går Kuyken og Baer over til å vurdere mindfulness ut fra samme viktige faktorer en må ta hensyn til ved trening: Intensitet, individuell sårbarhet og kvaliteteten på veiledningen.
1) Intensitet
Når det gjelder intensitet, så skiller de mellom lavintensitet (kortere innslag av mindfulness i selvhjelpslitteratur eller apper), middels intensitet (de fleste moderne mindfulness-programmer, ofte rundt 8 ukers varighet) og høy intensitet (meditasjonsretreater). På samme måte som med fysisk aktivitet, så vil det være større risiko jo større “dosen” av en praksis er.
Som nevnt har det vært mest fokus på vansker som oppstår under meditasjonsretreater. Kuyken og Baer påpeker imidlertid at det er lite systematisk forskning som kan si oss noe om hvor vanlig dette er. Det vi vet fra anekdotisk evidens er at det forekommer, og at enkelte rapporterer om mer langsiktige psykologiske vansker som de tilskriver retreaten.
Vi vet altså ikke ennå hvordan det forholder seg med de typiske åtteukers-programmene i mindfulness. En meta-analyse av Kuyken og kollegaer i det anerkjente medisinske tidsskriftet JAMA fant ikke tegn til skadevirkninger, men igjen må det her tas forbehold om at en ikke har spurt spesifikt etter dette.
2) Individuell sårbarhet
Det neste momentet å ta stilling til er individuell sårbarhet. Som vi har sett forutsetter produktiv øving på nærvær at noen grunnleggende evner er på plass. Jo mer sårbar en person er, jo mer bevisst må en være på når, hvordan og hvorvidt personen skal lære seg mindfulness. Kuyken og Baer viser til at når det gjøres tilrettelegging av metoden, så har den med hell vært brukt på svært sårbare grupper. De viser til Paul Chadwicks arbeid med mindfulness til psykotiske mennesker.
Her kan en også legge til dialektisk atferdsterapi, som bruker tilpassete mindfulnessøvelser for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette er en lidelse preget av impulsivitet, intense stemningssvingninger og selvdestruktiv atferd. Opphavskvinnen Marsha Linehan har gjennom forskning vist at korte, fokuserte mindfulnessøvelser kan være til god hjelp for denne gruppen. Det samme gjelder for traumeproblematikk - tilrettelagte møter å øve på mindfulness er blitt en integrert del i mye nyere traumebehandling.
Dette tyder på at sårbarhet i seg selv ikke er et eksklusjonskriterie, så lenge det gjøres tilpasning. Det viktige i denne sammenheng er å se på de ulike dimensjonene opp mot hverandre. Det vil da være en såkalt interaksjon mellom intensiteten eller doseringen av mindfulness-praksis, og den individuelle sårbarheten. En person med kjente sårbarhetsfaktorer, vil ha mindre risiko dersom øvelsene er korte og på andre måter tilrettelagt. Og i denne tilretteleggingen kommer det neste momentet inn - nemlig kvaliteten på instruksjonen veiledningen.
3) Kvaliteteten på instruksjonene
Kuyken og Baer legger vekt på at læreren har nok kunnskap og egenerfaring til å kunne møte både vanlige og uvanlige opplevelser hos deltakere på en god måte. I en tid hvor mindfulness er stadig mer populært og etterspurt, vil det være fristende for enkelte å komme seg inn på markedet uten tilstrekkelige kvalifikasjoner.
Kompetanse som mindfulness-lærer handler ikke bare om å gi gode nok instruksjoner. Det handler også om hvordan lærerne kan ivareta både gruppen som helhet og den enkelte. Å forholde seg til kursdeltakere og klienter på en måte som gir næring til vennlig, ikke-dømmende utforskning er en kompleks ferdighet.
4) Metodens kvalitet og støtte i forskning
Her kan det legges til et fjerde punkt. Det er viktig at selve mindfulness-metoden som læreren jobber ut fra er tilstrekkelig kvalitetssikret og evidensbasert. Med kvalitetssikret mener jeg etablert og videreutviklet over tid av et sterkt fagmiljø. Med evidensbasert mener jeg at det er gjort forskning som viser at metoden er virksom for det du ønsker hjelp med. De beste eksemplene på kvalitetssikrete og evidensbaserte programmer er Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT).
Disse etablerte mindfulnesstilnærmingene legger stor vekt på personlig egnethet, og hvordan en kan utvikle seg her. Å formidle mindfulness på en troverdig måte handler om at fagpersonen har integrert teoretisk kunnskap og lengre tids egenerfaring med metoden. I tillegg må han eller hun kunne kommunisere kunnskapen sin med klarhet, vennlighet og personlig integritet. Skal du bruke tid og penger på å lære deg mindfulness, er det et godt råd å finne en lærer som er sertifisert innenfor en av disse metodene.
Til slutt
Poenget her er at alle disse forholdene må tas med i betraktning når vi skal avgjøre hvilken risiko mindfulness kan innebære. For en person uten kjent sårbarhet vil i utgangspunktet en lav til moderat dose sannsynligvis ikke medføre risiko. Usikkerhetsmomentet her er hvor grensen går, og det faktum at også personer uten kjent sårbarhet kan ha utilsiktede konsekvenser. Derfor blir oppfølging av kyndige, sertifiserte fagpersoner så viktig når en person ønsker å bli bedre kjent metoden. Her ligger det også en fordel i at metoden i seg selv er kvalitetssikret og at den har støtte i forskning.
Ingen metode eller aktivitet er uten risiko. Slik er det også med mindfulness. Forhåpentligvis vil det kritiske blikket på metoden føre til at forskere ser ekstra nøye på mulige uheldige effekter fremover. Samtidig vet vi at det er en metode som kan være til hjelp for mange, når den praktiseres på en måte som er tilpasset den enkelte og med mulighet for veiledning. Dersom en er i tvil, så er det viktig å gå varsomt frem. Dette er da også i tråd med grunnholdningen i mindfulness.
Mindfulness er først og fremst en vennlig, ikke-dømmende oppmerksomhet. Vi gjør så godt vi kan for å være til stede - samtidig som vi er romslige med oss selv når oppmerksomheten tar andre veier. Hensikten er ikke å skulle perfeksjonere seg selv. I stedet handler det om å akseptere vår egen menneskelighet og sårbarhet, og å respektere våre egne grenser. Idet øvelsen blir en utholdenhetstest, eller vi merker at vi har for høye målsetninger om ro eller dyp innsikt - ja, da er det på tide å se om vi kan tilføre noen dråper vennlighet. Eller kanskje til og med se om det er noe annet som kunne vært bra for oss akkurat nå?
Tips:
Gjør du det på egenhånd, ut fra en bok eller app - begynn forsiktig. Finn ut hvordan det virker for deg. 5-10 minutter daglig er mer enn nok som nybegynnerdose.
Har du psykiske vansker, søk mindfulness som del av behandling hos kvalifisert helsepersonell. De vil kunne ivareta dine særegne utfordringer ut fra kunnskap om både psykiske plager, og om hvordan mindfulness kan tilpasses til hvordan du har det.
Skal du ta et mindfulnesskurs - finn en instruktør som er kvalifisert innenfor en metode som er godt kvalitetssikret og som har støtte i forskning. Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT) er de beste eksemplene på dette.
Innenfor de kontemplative tradisjonene har en måter å veilede folk gjennom slike faser på. Men det er ikke overraskende at det har blitt rapportert at enkelte som går inn i slik intensiv praksis med en tilgrunnliggende sårbarhet, kan bli psykisk dårlige av det. I verste fall kan det utløse psykotiske eller maniske episoder, eller en bunnløs eksistensiell fortvilelse som gjerne omtales som “sjelens mørke natt”.
Kan moderne mindfulness-metoder være skadelige?
Når vi snakker om mindfulness-retreater, så er vi på et område som ligger nærmere religionen enn moderne selvhjelp og psykologisk behandling. Åndelige reiser, hvor sinnet utforskes med innsikt som formål, har alltid vært forbundet med en viss risiko og fare. Men hva med moderne, evidensbaserte mindfulnessprogrammer? Kan de også ha mulige skadevirkninger?
Flere begynner nå å stille slike spørsmål. Erfaringene som kommer frem i Dagens Næringsliv kan tyde på det. I saken intervjues Willoughby Britton, som er den fagpersonen som i senere tid har satt fokus på meditasjonens skyggesider. Gjennom “Dark Night”-prosjektet ved Brown University, samler hun og kollegaer erfaringer som mediterende har gjort seg med negative fenomener under praksisen.
Blant disse er økning i inntrengende traumatiske minner, forstyrrelser i virkelighetsoppfatning, tenkning og sansning, endret selvfølelse eller svekket sosial motivasjon. Det er heller ikke slik at alle som opplever negative ting under meditasjon har klare sårbarhetsfaktorer, som en traumehistorikk eller psykiatrisk sykehistorie.
Britton forklarer til Dagens Næringsliv at en mulig kilde til negative effekter av meditasjon er at en i utgangspunktet gunstig prosess overdrives. Praksisen styrker prefrontale hjerneområder, slik at man bli mindre emosjonell og impulsiv. Men som Britton sier til journalisten: “Problemet er at den prosessen kan fortsette, og kort fortalt, gå for langt. Det emosjonelle systemet og det autonome nervesystemet kan bli overkontrollert, eller undertrykket til et punkt der personen vil slite med å fungere i det daglige liv”.
I forskningen på kortere moderne mindfulness-intervensjoner rapporteres det i liten grad om direkte skadevirkninger. Det er imidlertid et problem i forskning på alle former for psykologisk behandling at en i for liten grad stiller direkte spørsmål om slike opplevelser. Vanligvis måles angst, depresjon og andre symptomplager gjentatte ganger - men det er ikke sikkert at slike spørreskjema fanger opp negative erfaringer som kan være særegne for mindfulness-praksis. Når det nå kommer rapporter om individuelle opplevelser også fra åtteukers kurs i mindfulness, må en derfor ta dette på alvor.
I mediebildet kan vi gjerne få inntrykk av at mindfulness er en rask vei til ro, avspenning og harmoni. Men det nyttige ved metoden er snarere at den kan hjelpe oss å være til stede på en ikke-dømmende måte med det som er utfordrende, vondt og vanskelig i livet. Det er her mindfulness har sitt sterkeste potensiale - enten det gjelder å skulle være mer tilstede i eget liv, eller for de som ønsker å bringe det inn som stressmestring eller i arbeidet med psykiske vansker. Ed Halliwell beskriver det på en klar måte i denne artikkelen:
"Most of us have a habitual pattern of turning away from problems or trying to get rid of unpleasant events. Unfortunately this often seems to increase our sense of stress because if pain is already present, you can’t get rid of it by trying to run away from it. So in mindfulness practice we gently experiment with reversing this habit by turning gently towards difficult experiences".
En nyansering
To ledende mindfulness-forskere, Willem Kuyken og Ruth Baer, tar for seg spørsmålet om hvorvidt mindfulness er trygt i en artikkel publisert på nett i fjor. Her trekker de parallell til fysisk trening. Trening har en rekke påviste fordeler for fysisk og psykisk helse, men medfører også en god del risiko. Vanligvis er disse ikke så ille, som forstrekninger og forstuinger og lignende). Men i enkelte tilfeller kan fysisk aktivitet bli livstruende, særlig når folk gir seg i kast med intens aktivitet de ikke er vant med. Blant annet viser de til minst 100 dødsfall under snømåking hver vinter i USA. Likevel kan en på bakgrunn si at når trening utføres med riktig veiledning og tilpasning, så har det så mange gunstige effekter at det oppveier for risikoen.
Deretter går Kuyken og Baer over til å vurdere mindfulness ut fra samme viktige faktorer en må ta hensyn til ved trening: Intensitet, individuell sårbarhet og kvaliteteten på veiledningen.
1) Intensitet
Når det gjelder intensitet, så skiller de mellom lavintensitet (kortere innslag av mindfulness i selvhjelpslitteratur eller apper), middels intensitet (de fleste moderne mindfulness-programmer, ofte rundt 8 ukers varighet) og høy intensitet (meditasjonsretreater). På samme måte som med fysisk aktivitet, så vil det være større risiko jo større “dosen” av en praksis er.
Som nevnt har det vært mest fokus på vansker som oppstår under meditasjonsretreater. Kuyken og Baer påpeker imidlertid at det er lite systematisk forskning som kan si oss noe om hvor vanlig dette er. Det vi vet fra anekdotisk evidens er at det forekommer, og at enkelte rapporterer om mer langsiktige psykologiske vansker som de tilskriver retreaten.
Vi vet altså ikke ennå hvordan det forholder seg med de typiske åtteukers-programmene i mindfulness. En meta-analyse av Kuyken og kollegaer i det anerkjente medisinske tidsskriftet JAMA fant ikke tegn til skadevirkninger, men igjen må det her tas forbehold om at en ikke har spurt spesifikt etter dette.
2) Individuell sårbarhet
Det neste momentet å ta stilling til er individuell sårbarhet. Som vi har sett forutsetter produktiv øving på nærvær at noen grunnleggende evner er på plass. Jo mer sårbar en person er, jo mer bevisst må en være på når, hvordan og hvorvidt personen skal lære seg mindfulness. Kuyken og Baer viser til at når det gjøres tilrettelegging av metoden, så har den med hell vært brukt på svært sårbare grupper. De viser til Paul Chadwicks arbeid med mindfulness til psykotiske mennesker.
Her kan en også legge til dialektisk atferdsterapi, som bruker tilpassete mindfulnessøvelser for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Dette er en lidelse preget av impulsivitet, intense stemningssvingninger og selvdestruktiv atferd. Opphavskvinnen Marsha Linehan har gjennom forskning vist at korte, fokuserte mindfulnessøvelser kan være til god hjelp for denne gruppen. Det samme gjelder for traumeproblematikk - tilrettelagte møter å øve på mindfulness er blitt en integrert del i mye nyere traumebehandling.
Dette tyder på at sårbarhet i seg selv ikke er et eksklusjonskriterie, så lenge det gjøres tilpasning. Det viktige i denne sammenheng er å se på de ulike dimensjonene opp mot hverandre. Det vil da være en såkalt interaksjon mellom intensiteten eller doseringen av mindfulness-praksis, og den individuelle sårbarheten. En person med kjente sårbarhetsfaktorer, vil ha mindre risiko dersom øvelsene er korte og på andre måter tilrettelagt. Og i denne tilretteleggingen kommer det neste momentet inn - nemlig kvaliteten på instruksjonen veiledningen.
3) Kvaliteteten på instruksjonene
Kuyken og Baer legger vekt på at læreren har nok kunnskap og egenerfaring til å kunne møte både vanlige og uvanlige opplevelser hos deltakere på en god måte. I en tid hvor mindfulness er stadig mer populært og etterspurt, vil det være fristende for enkelte å komme seg inn på markedet uten tilstrekkelige kvalifikasjoner.
Kompetanse som mindfulness-lærer handler ikke bare om å gi gode nok instruksjoner. Det handler også om hvordan lærerne kan ivareta både gruppen som helhet og den enkelte. Å forholde seg til kursdeltakere og klienter på en måte som gir næring til vennlig, ikke-dømmende utforskning er en kompleks ferdighet.
4) Metodens kvalitet og støtte i forskning
Her kan det legges til et fjerde punkt. Det er viktig at selve mindfulness-metoden som læreren jobber ut fra er tilstrekkelig kvalitetssikret og evidensbasert. Med kvalitetssikret mener jeg etablert og videreutviklet over tid av et sterkt fagmiljø. Med evidensbasert mener jeg at det er gjort forskning som viser at metoden er virksom for det du ønsker hjelp med. De beste eksemplene på kvalitetssikrete og evidensbaserte programmer er Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT).
Disse etablerte mindfulnesstilnærmingene legger stor vekt på personlig egnethet, og hvordan en kan utvikle seg her. Å formidle mindfulness på en troverdig måte handler om at fagpersonen har integrert teoretisk kunnskap og lengre tids egenerfaring med metoden. I tillegg må han eller hun kunne kommunisere kunnskapen sin med klarhet, vennlighet og personlig integritet. Skal du bruke tid og penger på å lære deg mindfulness, er det et godt råd å finne en lærer som er sertifisert innenfor en av disse metodene.
Til slutt
Poenget her er at alle disse forholdene må tas med i betraktning når vi skal avgjøre hvilken risiko mindfulness kan innebære. For en person uten kjent sårbarhet vil i utgangspunktet en lav til moderat dose sannsynligvis ikke medføre risiko. Usikkerhetsmomentet her er hvor grensen går, og det faktum at også personer uten kjent sårbarhet kan ha utilsiktede konsekvenser. Derfor blir oppfølging av kyndige, sertifiserte fagpersoner så viktig når en person ønsker å bli bedre kjent metoden. Her ligger det også en fordel i at metoden i seg selv er kvalitetssikret og at den har støtte i forskning.
Ingen metode eller aktivitet er uten risiko. Slik er det også med mindfulness. Forhåpentligvis vil det kritiske blikket på metoden føre til at forskere ser ekstra nøye på mulige uheldige effekter fremover. Samtidig vet vi at det er en metode som kan være til hjelp for mange, når den praktiseres på en måte som er tilpasset den enkelte og med mulighet for veiledning. Dersom en er i tvil, så er det viktig å gå varsomt frem. Dette er da også i tråd med grunnholdningen i mindfulness.
Mindfulness er først og fremst en vennlig, ikke-dømmende oppmerksomhet. Vi gjør så godt vi kan for å være til stede - samtidig som vi er romslige med oss selv når oppmerksomheten tar andre veier. Hensikten er ikke å skulle perfeksjonere seg selv. I stedet handler det om å akseptere vår egen menneskelighet og sårbarhet, og å respektere våre egne grenser. Idet øvelsen blir en utholdenhetstest, eller vi merker at vi har for høye målsetninger om ro eller dyp innsikt - ja, da er det på tide å se om vi kan tilføre noen dråper vennlighet. Eller kanskje til og med se om det er noe annet som kunne vært bra for oss akkurat nå?
Tips:
Gjør du det på egenhånd, ut fra en bok eller app - begynn forsiktig. Finn ut hvordan det virker for deg. 5-10 minutter daglig er mer enn nok som nybegynnerdose.
Har du psykiske vansker, søk mindfulness som del av behandling hos kvalifisert helsepersonell. De vil kunne ivareta dine særegne utfordringer ut fra kunnskap om både psykiske plager, og om hvordan mindfulness kan tilpasses til hvordan du har det.
Skal du ta et mindfulnesskurs - finn en instruktør som er kvalifisert innenfor en metode som er godt kvalitetssikret og som har støtte i forskning. Mindfulness-basert stressreduksjon (MBSR) og mindfulness-basert kognitiv terapi (MBCT) er de beste eksemplene på dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar