Blogglistenhits Tankevandring: Pop-psykologi

søndag 30. juli 2017

Pop-psykologi

En musikalsk reise gjennom menneskets opplevelse og atferd


Musikk vekker følelser og energi. Og musikkens tema er livet selv. Hva er da mer naturlig enn å gå til musikken for å få belyst noen av de tema som psykologien som fag er opptatt av? Denne spillelisten er et forsøk på nettopp det. Den består av låter jeg har samlet opp over tid fordi de tekstmessig på en eller annen måte handler om menneskelige opplevelser og atferd. 


Spillelisten finner du her. Dersom lenken ikke virker kan den også hentes opp ved å søke på "Psych 101" i Spotify. 


Listen er lang. Jeg har forsøkt å gjøre den mer oversiktelig ved å dele den inn i ulike kapitler. Disse er organisert etter tema, slik det går frem av overskriftene nedenfor.


Her er det mye forskjellig. Det viktigste kravet for å bli inkludert er at låten på en eller annen måte kan si å ha psykologi som tema. Noen er erfaringsnære og sterke skildringer av smertefulle tilstander. Noen er mer tøysete. Og noen er litt av begge deler.


På sitt beste er populærmusikken på høyde med vår ypperste litteratur og kunst. Da kan den hjelpe oss til å leve oss inn i andres sinn, eller til å forholde oss til våre egne tanker og følelser. På sitt verste er den pubertal, klisjepreget og fordomsfull i sin fremstilling av i utgangspunktet kompliserte tema som vonde relasjoner og psykisk lidelse. 



Jeg har valgt å ikke være streng her. Litt av tanken er å få frem de ulike måtene følelser og sinnstilstander tematiseres og representeres i denne delen av populærkulturen. Kanskje kan listen bli utgangspunkt for en samtale om hvordan psykologiske fenomener forstås og misforstås? Eller kanskje kan den få lov til å bare være en litt alternativ, uhøytidelig innføring i faget? Uansett - jeg ønsker deg en god lytteopplevelse!


Generelt om sinn og psyke
Fra Pixies sin indie-klassiker “Where is my mind” til “Psychobabble” med Alan Parsons Project. En liten aperitif før vi beveger oss inn på de mer grunnleggende tema i faget


"Perfect": Erindringsbilder fra barndom og oppvekst

Hvordan formes vi av våre tidlige erfaringer? Dette er et gammelt og fortsatt levende spørsmål. På samme måte som i psykologien, fokuseres det i populærmusikken særlig på de vanskelige oppvekstvilkårene. Alanis Morrisette setter tonen, med mulig relevans for dagens debatt om Generasjon Perfeksjon:


Be a good girl
Try a little harder
That simply wasn´t good enough
To make us proud.



Mødre er selvsagt et sentralt tema, med bidrag fra Pink Floyd og Eminem. Mary Gauthier skildrer sin faktiske erfaring med å bli forlatt av sin mor i såre “Mama here, mama gone”, mens Magnetic Fields har en både morsom og rørende vinkling på objektrelasjoner og korrigerende emosjonelle erfaringer i “Papa was a rodeo”.


"Tøff i pysjamas": Skiftende selvtilstander og emosjonsregulering
Moderne psykologi forteller oss at vi gjerne smigrer oss selv til å tro at vi er mer enhetlige enn det som er tilfelle. Hvem er bedre egnet enn De Lillos til å illustrere hvordan både selvet og verden kan erfares svært forskjellig fra den ene dagen til den andre? Og klassiske Simon og Garfunkel skildrer med innlevelse hvordan en kan forsøke å skjerme seg mot egen sårbarhet:



I have my books
and my poetry to protect me
I am shielded in my armor
hiding in my room
I touch no one and no one touches me



I samme gate minner The Cure oss om at “Boys don´t cry”, og både Pink Floyd (“Comfortably Numb”), The Weeknd (“Wicked Games”), Sia (“Breathe me”) og Marilyn Manson (“Disassociative”) beskriver ulike forsøk på distansere seg fra eget følelseliv.


“Where I end and you begin”: De vanskelige relasjonene
Mennesket er et sosialt dyr. Og helvete er som kjent de andre. Sjelden blir dette tydeligere enn i populærmusikken. Hjerte rimer på smerte, og smerte er det i overflod. Radioheads Thom Yorke synger om de flytende grensene og de aggressive impulsene som vi kan erfare i nære forhold (“I will eat you alive”). Ofte blir følelser sett på noe farlig og destabiliserende, som i “Love will tear us apart” og “Love is a hurtin´ thing”.


Vi går fra PJ Harveys eksplosive uttrykk for kvinnelig begjær og hevngjerrighet, til Stein Torleif Bjellas vare skildring av de hjelpeløse menn. Sjekk også ut Ben Watts fine sang om mentalisering og mentaliseringssvikt - “The heart is a mirror where it´s easy just to see yourself”. Deretter følger en kavalkade av primitive behov og onde relasjonelle sirkler. Ring familievernkontoret.


“Sweet emotions”: Sjelelivets fyrverkeri

Etter denne turen inn i mørket, trenger vi å puste litt lettere luft. Følelsene gir livet retning og intensitet, og kan kjennes riktig så søte slik som hos Aerosmith. De Lillos dukker opp igjen med “Kjærlighet”, og Massive Attack beskriver ønsket om å beskytte de vi er glad i (“Safe from Harm”).


Deretter følger ulike følelser og følelsesuttrykk på løpende bånd - “Desire”, “Modern Guilt”, “Sorrow”, “Crying”, “The Weeping Song”, og så videre. Og apropos skyldfølelse - her kommer en av mine guilty pleasures: Charlenes svulstige men samtidig rørende hymne til det å være sann mot seg selv: “I've never been to me”.


“Quite nice people”: Om selvet og de andre
How come I´m so afraid of people” synger Ida Maria. Og Nick Cave kommer med et forsøk på svar: “People ain´t no good”. Og selv følger man seg gjerne ikke god nok heller, som i Offsprings “Self Esteem” eller John Grants “Silver Platter Club”:


I wish I had no self-awareness like the guys I know
Float right through their lives without a thought
And that I didn't give a shit what anybody thought of me
That I was so relaxed you'd think that I was bored



Fra Diagnosemanualen
Faithless synger om søvnløshet. Kylie Minogue om gjenstridige tanker og følelser (“Can´t Get you out of my head”). Vi møter personlighetspatologi (“Narcissist”, “You´re so vain”, “I wanna be adored”, “No compassion”). Vi møter angst (“The fear”, “I´m so worried”, “Fear of the dark”, “Skrik”). Vi møter også melankolien og depresjonen i sine ulike uttrykk (“Happiness...any day now”, “10:15 Saturday night”, “Black eyed dog”, Kari Bremnes sin vonde men vakre “Stjernelause Døgn”, og selvsagt “Styggen på Ryggen”).



På sitt beste fanger populærmusikken fortvilelsen og mørket i slike tilstander, som i “Hurt” av Nine Inch Nails” eller Radioheads “How to disappear completely”. Og noen ganger kan den også formidle håp og en forsonende kraft, slik som i Johnny Cash sin sterke versjon av “I see a darkness”.


Videre i manualen finner vi spilleavhengighet (“The Gambler”), spiseforstyrrelser (“Anorexic beauty”, “Paper Bag”) og kleptomani (“Been caught stealing”). De seksuelle parafiliene er vel ikke lenger psykiatriske diagnoser, men av historisk interesser er SM-klassikerne “Venus in furs” og “The masochism tango” tatt med.


Ekstreme sinnstilstander
Vi åpner med utenforfølelsen i Radioheads “Creep” og de mørke indre impulsene i “The beast in me” og “Behind blue eyes”. Raga Rocker forteller om hvor godt det kjennes å ha noen å hate, mens med “Basket case” og “The ballad of Lucy Jordan” får vi fremstillinger av hvordan det kan være å miste grepet på virkeligheten. Galskap og ekstreme sinnstilstander har alltid vært et yndet tema for kunst og populærkultur. På denne listen finner vi både flåsete mer seriøse og erfaringsnære eksempler på dette. Her er listen lang, og berører mange former for kontrolltap og paranoide eller psykotiske opplevelser.


Psykoterapi
På film og TV har vi etter hvert blitt vant til å se psykologisk behandling og samtaleterapi fremstilt - om enn ikke alltid troverdig eller gjenkjennelig for de som faktisk jobber med det. I populærmusikken et mindre yndet tema, men noen eksempler har jeg da kommet over også her.


Ramones rocker i gang dette avsnittet med “Psycho therapy”, etterfulgt av surrealistiske “Frontier Psychiatrist” av The Avalanches. Deretter en historisk gjennomgang, som viser at da psykoanalysen var på moten inspirerte denne en rekke satirikere og humorister. Eksempler på dette er “The Ballad of Sigmund Freud”, “The Viennese Drinking Song” og “Freud and Jung and Adler”. De psykoanalytisk orienterte der ute vil sannsynligvis også kunne glede seg over “Le can can de Lacan”.


Deretter dukker Ramones opp igjen med en forespørsel om ECT (“Gimme gimme shock treatment”), mens Lou Reed behandler samme tema ut fra egen smertefulle erfaring i “Kill your sons”.


“Psycho killer”: Kriminologi
Forbryteren har en merkelig dobbel status i kulturen. Parallelt med frykt og moralsk fordømmelse finnes det en fascinasjon for det grenseoverskridende mennesket som vi finner også i populærmusikken. I dette kapittelet finner vi ulike vinklinger på forbrytere og forbrytelser. 


Hva “Psycho Killer” av Talking Heads egentlig handler om er ikke så lett å si. “Janie´s got a gun” har en mer tradisjonell narrativ struktur, det samme har Pearl Jams “Jeremy” og Bruce Springsteens uhyggelige eksistensialistiske seriemorderfortelling “Nebraska”. Vi får også bidrag fra The Boomtown Rats, Nick Cave, Sufjan Stevens med flere om lignende tema.


Tettest på virkeligheten ligger nok Mark Kozelek, som under artistnavnet Sun Kil Moon er singer-songwriternes svar på Karl Ove Knausgård med sine lange, dagboknotataktige sanger. I “Richard Ramirez died today of natural causes” bruker han en morder som utgangspunkt for en lang refleksjon om eget liv og vår alles sårbarhet og forgjengelighet.



“I wanna be sedated”: Rus og psykiatri
Vi har allerede vært inne på hvordan folk gjør ulike ting for å holde følelser på avstand. Her kommer en mer detaljert musikalsk felleskatalog av sanger om ulike psykofarmaka og rusmidler - fra “Valium” til Velvet Undergrounds episke “Heroin”. 


Mange har også forsøkt å fremstille rusmisbrukets dynamikk og destruktive konsekvenser, eksempler her er Amy Whitehouse med “Rehab”, OnklP & de fjerne slektningene med “En til” og Lou Reed med “Endless Cycle”.


“Everybody hurts”: Lys i mørket
Etter denne ferden gjennom popkulturell skjærsild og inferno trengs det en forsonende avslutning. Siste kapittel er tenkt som musikkterapi, med låter som kan trøste, styrke og få oss til trekke på smilebåndet. REM sin oppfordring om å “hold on” uttrykker håp, det samme gjør sanger som “Be OK”, “I can see clearly now”, “Bright side of the road”, “Put a little love in your heart” og “Let it be”. 


Forhåpentligvis kan det å konfronteres med mørket gjennom kulturelle uttrykk hjelpe oss til å forstå og føle med dramatiske og fortvilende sinnstilstander. Men vi skal heller ikke kimse av musikkens evne til å hjelpe oss ut av vår egen boble, til å løfte oss og å gi oss tro på det gode i mennesket og livet. Ingen sier det vel bedre enn Leonard Cohen, som får æren av å avslutte denne spillelisten med sin monumentale og uendelig vakre “Anthem”:


Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack in everything
That's how the light gets in.









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar