Blogglistenhits Tankevandring: 2016

fredag 18. november 2016

Er det sunt å lese?



Regnet pisker mot ruten. Jeg sitter i sofaen med et pledd over meg, en kopp kaffe på bordet og en bok i hendene. Dette er en av mine yndlingsaktiviteter. Å la meg oppsluke i en annen verden. Å leve meg inn i livet til oppdiktede skikkelser. Å bli revet med i handlingsforløp eller andres bevissthetsstrømmer. Å ta del i en virkelighet som for øyeblikket virker mer reell enn den som omgir meg. Men hva er det egentlig lesing gir oss? Og kan det å lese faktisk ha noen målbare effekter på hvordan vi har det i livet vårt - også når vi har det vanskelig?


Det er ikke et uproblematisk spørsmål. Før jeg begynte på psykologstudiet, så studerte jeg litteraturvitenskap. Der ble jeg kjent med litteraturhistorien gjennom forelesere som tok meg med inn i sin smittende entusiasme for Det gamle testamentet, Homer, norrøne sagaer, Shakespeare, Goethe, Virginia Woolf og så videre.


Det åpnet opp nye verdener, og ga teoretiske perspektiver på hva som er litteraturens egenart. Hva er det egentlig som skjer i møtet mellom leser og verk? Hvordan skal vi som lesere nærme oss det komplekse nettverket av mening og forbindelseslinjer som et litterært verk er?


Det at lesing var en høyverdig aktivitet var det aldri noen tvil om. Samtidig var det aldri noen som snakket om at det skulle være direkte sunt. Nei, i den grad lesing ble sett på som bra så var det mer at det kunne hjelpe oss til en erkjennelse av visse eksistensielle eller filosofiske grunnvilkår. Vi lever korte og utfordrende liv hvis mening er uklar for oss. Lesing av god litteratur utfordrer vår vanemessige tenkning og vår søken etter enkle svar. At lesing skulle virke mentalhygienisk helsebringende, se det ville nok bli sett på som en instrumentell og medisinsk forestilling som mange ville være skeptiske til.


Lesing fremmer en uro, og en mulig erkjennelse av tilværelsens og meningens tragiske grunnvilkår. Språket er et ustabilt system som gjør at mening hele tiden er i flyt, slik at det grunnfjellet vi ønsker oss hele tiden glipper unna. Poenget med litteraturen er å ryste deg ut av den konvensjonelle hverdagsbevisstheten og dens tankeformer. Lesing skal ikke å få deg til å føle deg bedre, men kanskje mer som deg selv, hva nå enn det er.


Så gikk jeg hen og ble psykolog. Jeg har fortsatt å lese bøker. Jeg har fortsatt å sette pris på den skeptiske og dekonstruksjonistiske grunnholdningen jeg lært på litteraturvitenskap på slutten av nittitallet. Samtidig har jeg blitt en som behandler mennesker med psykiske lidelser, og som i tillegg forsker på det. Det har gjort at jeg har begynt å tenke mer på dette med hvordan lesing kan virke. Igjen, ikke for at lesing trenger noen annen begrunnelse. Heller ikke for å erstatte de mer sofistikerten litteraturvitenskapelige teoriene om litteratur og lesning. Men det er spennende at i senere tid har det blitt en økende interesse for å studere de faktiske effektene av lesing på menneskesinnet


Dette er ikke noe nytt. Slik Ceridwen Dovey viser i et fint essay om biblioterapi i The New Yorker, så er det en gammel forestilling at lesing kan fungere terapeutisk. I det gamle Hellas stod det over inngangen til biblioteket i Theben at dette var et sted for heling av sjelen. Psykologiens fedre Sigmund Freud og Carl Gustav Jung brukte litteratur for å belyse prosesser i psyken. Og etter første verdenskrig ble traumatiserte soldater og også andre pasientgrupper anbefalt å lese bøker som et forsøk på finne måter å leve med vanskene sine på. Så dette har vært en tradisjon, som det i den senere tid har blitt mer interesse for blant psykologer og andre helsearbeidere.


Tanken er at lesing kan gjøre noe med oss som motvirker lidelse. Hva kan så det være? I depresjon og angst ser vi ofte at det er en del felles prosesser. En kjenner seg gjerne fanget i eget sinn og de negative og selvkritiske tankene som rår der. En trekker seg gjerne tilbake fra livets aktiviteter og sosiale samvær. Den psykisk lidende er på denne måten koblet av fellesskapet - enten helt og fullt, eller ved å kjenne seg utilpass og alene blant andre.


I tillegg er det slik at hvis du er deprimert eller plaget av angst, så strever du gjerne med tiltaksløshet og konsentrasjonsvansker. Du har gjerne sluttet med en del av det som før ga glede eller mestring. Ofte forteller folk forteller gjerne at de ikke orker å lese, eller klarer å konsentrere seg om bøker - selv om de har satt pris på dette før.


En mulig rolle lesing kan spille er som en forsiktig motvekt til de mentale prosessene som utspiller seg i angst og depresjon. For eksempel å øve seg på å samle oppmerksomheten når den kjennes springende og fragmentert, eller låst i negative tanker. Lesning kan også gi en pause, hjelpe til å distrahere fra vanskelige tanker og følelser. Kanskje kan den også gi forsiktige opplevelser av interesse eller glede. Det vi kaller vitalitetsfølelsen - å kjenne seg sammenhengende, levende, med energi og interesse og overskudd - er ofte midlertidig hemmet i psykisk lidelse. Her kan lesing og andre estetiske opplevelser kanskje minne om at denne fortsatt finnes.


Det vi ikke vet, er om det lesningen i seg selv som virker gunstig inn på angst og depresjon. Det kan være at det viktigste er at man kommer i gang med noe man liker. Det kunne like gjerne være håndarbeid, fisking, eller å lytte til musikk. Eller å gå tur, trene, eller snakke med en venn. Når det gjelder depresjon så er det viktigste selve aktiveringen, å igjen finne plass til ting som gir glede eller mestring selv om du ikke føler for det der og da.


I denne forstand er det kanskje ikke heller så viktig hva du leser. Om det er Dan Brown eller Karl Ove Knausgård, Agatha Christie eller Marcel Proust. Det kan vi kalle den forsiktige hypotesen om at lesing er bra for psykisk helse. At det en aktivitet på linje med mange aktiviteter som kan være bra for deg hvis du i utgangspunktet liker det. Det gir deg noe å samle deg om, en pause fra grubling og bekymring og uro, opplevelse av glede.


Det finnes imidlertid en sterkere hypotese om hvorfor det er bra for deg å lese. Det går ut på at ved å lese får du stimulert noen evner eller kapasiteter i sinnet som er nyttige og viktige for det å være et menneske, for deg selv og i samspill med andre. Mer enn livskvalitet og velvære, så handler det om at lesning gjør noe med hvordan du er i verden - kognitivt, emosjonelt, relasjonelt, etisk og eksistensielt.


En ting en i senere tid har vært opptatt av er hvorvidt lesning kan øke evnen til sosial refleksjonsevne. Kan det gi mer nyanserte bilder av deg selv og andre? Kan det gjøre det lettere å leve deg inn i andre, å ta deres perspektiv? Kan det gjøre deg mer empatisk? Kan det gjøre deg mer forsont med verdens kompleksitet - slik at du kan leve bedre med flertydighet og uvisshet?


Enkelte mener det. For eksempel forfatteren og forskeren Keith Oatley, som mener at fiksjonslitteratur er en simulering av selv i samhandling. I følge Oatley viser forskningen at folk som leser bedrer sin forståelse av andre. Det gjelder særlig for mer krevende litteratur. Og det gjelder selv når man har kontrollert for andre ting som kunne tenkes å spille inn, som ordforråd, verbale ferdigheter, IQ, utdanning og sosioøkonomisk status.


Oatley sammenligner lesning med en flysimulator. En kan øve på å forstå kompleks menneskelig interaksjon i en trygg setting. Oatley viser til forskning som viser at evnen til å lese ansiktsuttrykk fremmes av å lese seriøs litteratur - sammenlignet med underholdnings- og sjangerlitteratur, eller fakta/dokumentarbøker . Det samme gjør det å se mer komplekse TV-serier. Fiksjon kan også redusere stereotypier ved å forestille oss hvordan det er å være i andre situasjon - for eksempel kan det å lese en nyansert skildring av en muslimsk kvinne føre til reduserte fordommer i etterkant.


Her spiller det altså mer av en rolle hva du leser (eller ser på). Hvorfor er det sånn? Oatley viser til litteraturteoretikeren Roland Barthes, som skiller mellom “writerly texts” og “readerly texts”. Førstnevnte er flertydige, krever mer arbeid, gjør at vi som lesere må bli medforfattere for å skape mening. “Readerly texts” er laget for å konsumeres, og karakterene er flatere og mer stereotype. Poenget med karakterene er ikke utvikling eller dybde, men mer at de har en funksjon når det gjelder å drive plottet fremover.


Når vi på denne måten må forstå karakterene i en tekst, så gjør vi altså et stykke arbeid selv - i motsetning til enklere krim eller underholdningslitteratur, hvor forfatteren allerede har gjort jobben for oss. Og det kan i følge Oatley bidra til at vi blir flinkere til å holde flere muligheter åpne når vi omgås andre i den virkelige verden. Dermed blir vi flinkere til å trekke slutninger om hvorfor familiemedlemmer, venner eller arbeidskollegaer gjør som de gjør. Oatley tenker også at vi gjennom vårt følelsesmessige engasjement i andre, kan øke vår evne til det samme i møte med andre - det vil si empati.


Evnen til å engasjere oss med andre på bakgrunn av deres subjektive opplevelser er avgjørende for å leve et normalt sosialt liv. Denne evnen kalles for Theory of Mind eller mentalisering. Dette er en utviklingsmessig kapasitet - fremmes av trygge tilknytningsforhold, ved å ha omsorgspersoner som er tonet inn på deg og forsøker å forstå og regulere ditt indre liv. Men det er også en omskiftelig evne - som kan styrkes ved at vi får oppmerksomheten rettet mot andres indre tilstander. Lesing er en slik aktivitet.


Et siste moment for hvordan vi kan utvikle oss gjennom lesing, angår samfunnet som helhet. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum hevder at kunst og humaniora fremmer kritisk refleksjon og forestillingsevner som er fundamentale for at demokratiske samfunn skal fungere. Når vi lever oss inn i andre gjennom lesing, så fremmes en respekt for annerledeshet og andre perspektiver enn våre egne som er avgjørende for livet i moderne pluralistiske samfunn.


Vi ser her at vi har beveget oss langt forbi det enkle spørsmålet om psykisk velvære og ikke, og kanskje nærmere det som er antakelsene i den mer klassiske litteraturteorien - at lesing kan gjøre oss til modnere mennesker, bedre egnet til å reflektere omkring eget og andres sinn. Men det fører ikke automatisk til mer lykke i enkel, hedonistisk forstand. Sannsynligvis ligger vi nærmere eudaimonistiske teorier om lykke, hvor målet på et godt liv er engasjement og mening - ikke bare nytelse og fravær av smerte.


Samtidig har dette relevans også når det gjelder angst, depresjon og annen psykisk lidelse. Det som skjer i disse tilstanden er jo både at oppfatninger av en selv, andre og verden blir ensidig negative og unyanserte. Å få vekket til live ens evne til mentalisering vil således kunne være en måte å komme ut av ens egen mentale boble på. Det er også mye som tyder på at det å knytte an til dypere verdispørsmål og eksistensielle grunnbetingelser er en viktig dimensjon av terapi og bedring - som gjerne neglisjeres av en del nyere vestlige terapimodeller som kan bli for fokusert på avgrensete diagnoser og symptomlette.


Det må legges til at ikke alle er like overbevist av forskningen. For eksempel er litteraturviteren Suzanne Keen skeptisk til at lesing skal føre til faktiske endringer i hvor empatiske eller altruistiske vi blir i den virkelige verden. Hun synes også at det ligger en elitisme i skillet mellom høy og lav litteratur. I stedet mener hun at enkle eller flate karakterer kan vekke like sterke empatiske reaksjoner fordi de nettopp ikke kompliseres av flertydighet.


Andre mener også at litteraturpsykologene har for enkle oppfatninger av hva seriøs litteratur er, og at de ligger for mye vekt på moralsk oppbyggelig moderne realisme på bekostning av den eksperimentelle, kontroversielle litteraturen. Alle er enige om at Tolstoj eller Ibsen gjør oss mer psykologisk sofistikerte - men hvordan virker det på oss å lese mer grensesoverskridende forfattere som Georges Bataille eller William Burroughs?


En annen kritikk er at randomiserte kontrollerte studier som ber forsøkspersoner om å lese utdrag av tekster ikke er representative for hvordan lesing faktisk foregår. Her neglisjeres det hvem leseren er, hvorfor han eller hun leser, og hva personen gjør med lesningen i etterkant. Derfor mener kritikere at eksperimentelle og kvantitative studier av lesing må suppleres med fenomenologiske og kvalitative metoder, slik at vi bedre kan forstå hvordan litteratur erfares og hvilke funksjoner folk selv opplever at litteraturen har i livet.


Det finnes altså en hel forskningsverden der ute som er opptatt av å forstå hvilken rolle litteraturen spiller i livene våre, og hvordan den påvirker oss. Det er interessant. Samtidig har jeg på følelsen at det neppe bli avgjørende for verken min eller din videre lesing. Er du hektet på bøkene, så vil du fortsette å være det. Er du ikke, så vil du neppe la deg friste til å lese fordi forskningen forteller deg at det er sunt. Søker du trøst eller utfordring, distraksjon eller konfrontasjon med eksistensielle grunnbetingelser - kanskje ligger noe av litteraturens kraft at den kan virke på så mange måter? Uansett hva og hvorfor du leser, så ønsker jeg deg en riktig god bokhøst.

søndag 16. oktober 2016

En vennligere verden er mulig



Det er lett å bli pessimistisk når vi ser på verden i dag. Vi står overfor store utfordringer når det gjelder klima, internasjonale konflikter og rettferdig fordeling. I tillegg ser vi fremveksten av politiske bevegelser preget av sinne, forakt og et uforpliktende forhold til fakta. Men heldigvis finnes det også motkrefter, og mennesker som arbeider iherdig for å gi næring til åpenhet, dialog og omsorgsfulle holdninger. Noen av dem var samlet på samme sted denne helgen. 


14. – 15. November gikk den årlige mindfulnesskonferansen av stabelen på Fornebu. I år var Mindfulness Norge vertskap for den omreisende konferansen ”Empathy and Compassion in Society”. Dette samarbeidet gjorde det mulig å bringe et stjernelag av forelesere hit til lands.


Hovedtema for konferansen var hvordan visdomskvaliteter som nærvær, empati og medfølelse kan kultiveres – og hvordan dette kan virke inn på hvordan vi møter livets utfordringer på personlig nivå og samfunnsnivå.


Æresgjest på konferansens første dag var hjerneforskeren Richard Davidson. Han er den fremste eksperten i verden på effektene av meditasjon på hjernen. Forelesning hans var en sjeldent klartenkt og velformulert gjennomgang av hva vi vet om det å øve opp sunne sinn. Hovedbudskapet er at velvære ikke bare er noe vi passivt opplever ut fra hva som skjer i livene våre. Det bør heller ses på som en evne som kan øves opp, og som vi dermed kan legge aktivt til rette for.


Nevrovitenskapen forteller oss at vår opplevelse av velvære påvirkes av en rekke faktorer som vi alle kan søke å legge mer aktivt til rette for. Blant disse er vår reaksjon på motgang. Dette handler om i hvilken grad negative opplevelser er ”klebrige” og fortsetter å påvirke oss, eller om vi kan la tanker og følelser komme og gå. En annen faktor er oppmerksomhet. Forskningen viser at når vi er ukonsentrerte og fanget i tanker, så kjenner vi oss mer nedstemte. Når vi derimot øver på å samle oppmerksomheten om her og nå, så påvirker det både energinivå, humør og evne om å samle oss om det som er viktig for oss.


Davidson snakket ut fra et grunnleggende optimistisk menneskesyn, og finner støtte i forskningen på dette. I den grad vi har et reelt valg, så vil vi foretrekke å handle med omsorg og omtanke for andre heller enn egoistisk. Davidson forstår vennlighet og medfølelse som en medfødt kapasitet på linje med evne til språklæring. Det er et indre potensiale som vil utvikle seg naturlig – så lenge det får et støttende og nærende miljø å utvikle seg i.


Det betyr at traumer og omsorgssvikt kan hemme denne evnen. Men Davidsons blikk på verden var likevel inspirerende. Han viser til at forekomsten av vold har falt dramatisk historisk sett. Når vi likevel oppfatter at vi lever i en farlig verden, så skyldes det heller at medias dekning av vold er intensivert så ekstremt. Davidson viste også til at det å øve på vennlighet og medfølelse er bemerkelsesverdig effektivt – faktisk viser forskningen at vennlighetsmeditasjon har raskere effekter for folk enn standard mindfulnesspraksis.


Hva blir videre tema for forskningen på området? Davidson pekte på at det finnes svært mye i de kontemplative tradisjonene som forskningen hittil ikke har sett på. Han var særlig opptatt av at tradisjonelt har meditasjon foregått innenfor et bredere etisk rammeverk. Her vil for eksempel intensjonen om at ens egen praksis skal være til hjelp for andre mennesker være helt sentralt. Davidson ser for seg at dette kan være en måte å støtte opp om effektene av mindfulness på. Ikke som noe individfokusert, men som en praksis som i sitt vesen er rettet mot oss selv som relasjonelle vesener med omsorg for og ansvar for andre.


Konferansens andre æresgjest var Scilla Elworthy. Hun er menneskerettighetsforkjemper og fredsaktivist, som har grunnlagt en rekke sentrale fredsinitiativer. Hun fortalte levende om sitt eget arbeid med å skape dialog mellom beslutningstakere ansvarlige for atomvåpen og kritikerne deres. Etter dette har hun bygget opp Peace Direct, en organisasjon som støtter lokale fredsinitiativ i brutale konfliktområder.


Når hun i dag utdanner unge aktivister, legger hun vekt på kombinasjonen av indre kraft og ytre handling. Forutsetningen for å kunne påvirke effektivt, er at en har en god måte å håndtere egne følelser på. Følelser som sinne og frykt kan gi energi for handling – men først må de undersøkes, forstås og rommes. Dersom vi ikke har et avklart forhold til egne følelser, vil vi projisere dem ut eller handle på dem på måter som ikke er til hjelp. Elworthy fortalte her om eget raseri og avmakt i møte med trusselen om en kjernefysisk katastrofe. For henne ble meditasjon en måte å bli kjent med sitt eget indre landskap på, som gjorde henne til en mer målrettet og effektiv aktør på den globale arenaen.


Det var befriende å slippe overforenklingen vi ofte kan møte i debatten om mindfulness. Kritikere av tilnærmingen hevder at det gjør folk selvsentrerte og likegyldige. Årets konferanse ble i likhet med fjorårets en sterk illustrasjon på at dette ikke er noe enten-eller. Det å forstå seg selv og egne reaksjoner, og å forholde seg til det vi erfarer med vennlighet, gjør ikke folk mer egoistiske. Snarere tvert i mot – det åpner opp for en erkjennelse av at vi er dypt relasjonelle vesener, med en forpliktelse overfor andre mennesker og vår felles verden.


I tillegg fikk vi inspirerende innlegg fra andre internasjonale kapasiteter som James Doty, Brooke Dodson-Lavelle, Paul Gilbert, Mary Gordon, Erik van den Brink og Fritz Koster. Fra Norge stilte blant annet Per-Einar Binder, Anne Sælebakke, og Arild Bjørndal. Innleggene deres var kunnskapsrike, tankevekkende, og traff tilhørerne i hjertet. Til sammen ga de oss et nyansert bilde av et praksis- og forskningsfelt som er levende og løfterikt.


Det å legge vekt på verdier som vennlighet og medfølelse betyr ikke at en blir naiv eller politisk passiv. Å erkjenne vår egen og andres sårbarhet er nødvendige forutsetninger for et liv med personlig integritet og moralsk engasjement. Det er også mer enn festtaleord. Nærvær og omsorg kan øves opp gjennom konkret praksis. Det er hardt arbeid – men når en velger denne måten å bli kjent med seg selv på så kan det har vidtrekkende konsekvenser både for individ og samfunn.

 

Hele konferansen ble filmet, og etter hvert vil forelesningene bli gjort tilgjengelige via hjemmesidene til Mindfulness Norge.



søndag 12. juni 2016

Sommersjelen




Ferien nærmer seg, og overalt får du råd om hvordan du skal komme deg i strandform. Om sommeren er kulturens prestasjons- og overflatefokus spesielt tydelig. Å skulle ned i vekt, stramme deg opp, perfeksjonere ditt ytre slik at det kan tåle de andres granskende blikk i bikini eller badebukse. Helvete er de andre, sa Jean-Paul Sartre. Sjelden er det mer sant enn på stranden eller ved svømmebassenget. Heldigvis finnes det motstemmer til kroppspresset. På sin facebook-side gir den danske kulturkritikeren Svend Brinkmann en alternativ oppskrift som er både klok og morsom:


Trin til at blive strandklar i en fart:
(1) Du tager badetøj på
(2) Så er der ikke flere trin


Jeg kan også vise til Wasim Zahid, som i en kronikk nylig argumenterte godt for hvorfor “hele livet”-kroppen er en bedre målsetning enn den desperate skippertaksvarianten. Begge forslagene har mye for seg. Enten å gi blanke i umulige krav, eller å pleie deg selv og din kropp med moderasjon og klokskap.


Men jeg kom til å tenke på et tredje alternativ til jaget etter sommerkroppen. Det er å bruke litt mer tid på å gjøre klar sommersjelen.


Sommersjelen er ditt dovne, formålsløse jeg. Den du er når du ligger på et svaberg og kjenner solvarmen og brisen, med lyden av bølger og måker, en snekke som tøffer forbi ute på fjorden. Eller når du sitter på en fortauscafè, med en kaffe og avec og en bok som du ikke har lyst til å lese akkurat nå, for du vil heller se på mylderet av mennesker som passerer forbi på piazzaen.


Det kan også være når du står i elven med fiskestangen, ett med landskapet omkring deg, både årvåken og fylt av fred. Eller når du heiser seil og kjenner vinden ta tak, eller hvilke andre ting som du liker å gjøre som får deg til å kjenne deg både levende og avslappet på samme tid. Skillet går ikke mellom det å gjøre ingenting eller gjøre noe. Det avgjørende for sommersjelen er holdningen du har, enten du driver dank eller er aktiv.


Hjernen vår er en målrettet biologisk maskin. Den vil i utgangspunktet alltid noe. Dette er bra, fordi det gjør det mulig for oss å se for oss hvordan ting kan bli annerledes eller bedre. Men dette fører også med seg en skyggeside: Den stadige vurderingen og evalueringen, og misnøyen som kan følge i kjølvannet. Er dette bra nok? Er JEG bra nok?


Brukt med måte kan den handlingsfokuserte bevisstheten hjelpe oss i den retning vi ønsker oss i livet. Men når den blir overdrevet kan vi havne i en kronisk tilstand av streben som har kostnader. En ensidig orientering mot å GJØRE kan faktisk gå ut over kvaliteten av det vi gjør. 


Det påvirker også kontakten vi tilbyr andre mennesker. Tenk bare på forskjellen mellom å snakke med noen som er på vei videre, har tankene et annet sted - og noen som gir deg sin helhjertete, vennlige oppmerksomhet. 


Denne handlingsorienteringen kan også føre til at vi blir gående med en konstant spenning og frustrasjonsfølelse, fordi vi ikke er fornøyd med akkurat dette øyeblikket og hva det har å by på.


Det er ikke noe mystisk med sommersjelen. Den er bare uttrykket for et motsatt potensiale i oss, til å VÆRE fremfor å gjøre. Til å hvile i øyeblikket, åpne for det som er, heller enn å hele tiden være på vei videre. Nå om dagen brukes gjerne ordet “mindfulness” for å beskrive denne måten å være i kontakt med øyeblikket på.


Mindfulness kan være et nyttig ord, men samtidig er det også et trendy ord. I verste fall kan det bli nok et livsprosjekt vi skal lykkes med, og som vi kjefter på oss selv for å ikke være flinke nok til. Da er det nyttig å huske på at mindfulness ikke er noe eksotisk eller spesielt. Det er en universell menneskelig evne som vi alle har i oss, selv om vi kan miste den litt av syne i den travle hverdagen. Det handler rett og slett om å være våkent og vennlig til stede med ting slik de er.


Sommersjelen finnes altså i deg allerede. Du trenger ikke gå på kurs. Du trenger ingen instruktør eller app. Alt som trengs er at du legger forholdene til rette for at den skal få komme frem. At det går an å hvile i øyeblikket, alene eller med andre. At det ikke er noe bestemt du eller dere skal, annet enn å være sommersjeler sammen.


Jeg ønsker dere en fin, oppmerksom og doven sommertid.

søndag 1. mai 2016

Fint møte med stor forfatter


Hva vil det si å være menneske i dag? Og hvordan kan bøker - både det og skrive dem og lese dem - være relevant for folk i det 21. århundre? Dette var sentrale spørsmål for den amerikanske forfatteren David Foster Wallace. Gjennom en alt for kort karriere - han tok livet sitt i 2008, bare 46 år gammel - utforsket han innsiden av bevisstheten i vår teknologisk akselrerte og medie-mettede tidsalder. Han etterlater seg en rekke solide noveller, sterke essaysamlinger, samt det overveldende hovedverket “Infinite Jest” - en bok på 900 sider og med nesten hundre sider fotnoter.


Nå er livet til David Foster Wallace blitt til film. Det vil si, ikke hele livet hans. Bare livet hans slik det har blitt fanget gjennom fem dager i 1996, da Rolling Stone-journalisten Seymour Lipsky fulgte Wallace på siste del av bokturneen etter utgivelsen av “Infinite Jest”. Intervjuet ble aldri publisert i Rolling Stone, men er utgitt i bokform i "Although of Course You End Up Becoming Yourself: A Road Trip with David Foster Wallace".


Filmen er en fin tidsreise tilbake til midten av nittitallet, den førdigitale tiden da man kunne røyke overalt og lydsporet var REM og Pulp og Tindersticks. Karakterene kjennes levende, både den nervøst energiske Lipsky (spilt av Jesse Eisenberg) og Jason Segels svært troverdige Wallace. Fra starten av er Wallace på vakt overfor journalisten, og motvillig til hele intervjuet. Han er bekymret for hvordan Lipsky kommer til forme bildet av ham, og vi kan kjenne igjen den overtenkningen og den ondartete selvbevisstheten som Wallace beskriver så godt i bøkene sine: “I don´t know if I like you yet...I´m so nervous about whether you like me”.


Det er fint å se de Lipsky og Wallace varme opp til hverandre. Det virkelig fine med filmen er at den er en sammenhengende samtale mellom to mennesker, som forsøker å forstå hverandre og å ikke selv bli misforstått. Jeg syntes det var rørende å se det følelsesmessige båndet som vokser frem mellom to menn som lever store deler av livet i språket og sitt eget hode. "The End of the Tour" minner om andre filmer som også i hovedsak er samtaler, som vidunderlige “My Dinner with Andre” eller den mer lettbente “The Trip”. Det er liv og driv i dialogen, den er både underholdende og får deg til å tenke.


Hva ville Wallace ha ment om filmen? Ett av hans store tema, personlig og litterært, var det plagsomme gapet mellom hvem en selv er og hvem andre oppfatter en som - og det tilnærmet umulige for film eller andre kunstformer å yte kompleksiteten i et menneske rettferdighet. Å da bli redusert til en karakter i en intellektuell “bromance” kan da virke urettferdig, ja kanskje godt over grensen til det smertefulle. Familien og forlaget hans har tatt avstand fra prosjektet, med begrunnelsen at han aldri ville godtatt at opptakene med Lipsky skulle bli til film.


En film kan ikke gi oss hele mennesket. Wallace fremstilles som sjarmerende klossete, engstelig og overfølsom. Men leser vi for eksempel D. T. Max sin biografi om ham, så blir vi også kjent med andre sider - som dramatisk utagerende atferd, sjalusi, og krasse kritiske holdninger til andre. Likevel synes jeg at filmen lykkes i å fange sine utvalgte sider av mannen og forfatteren. Den foregir jo heller ikke å fortelle hele historien - det er først og fremst Wallace slik han fremstod i løpet av de fem dagene Lipsky fulgte ham vi blir kjent med.


Filmen får også frem noen sentrale tema hos Wallace: Ønsket om å unnslippe sin egen overdrevne refleksjonsevne, frykten for å ikke være sann mot seg selv (som kompliseres av det er så vanskelig å vite hvem en selv er), samt populærkulturen og underholdningsindustriens avhengighetsskapende kraft. Vi får et bilde av en sårbar og menneskelig Wallace, som strevde med å finne ro i seg selv, men som samtidig brukte det hvileløse intellektet sitt til å skape litteratur som kan snakke til oss i dag. Du får ikke hele historien om ham i “The End of the Tour”, men filmen er vel verdt å få med seg.


Filmen er tilgjengelig på iTunes.


fredag 8. april 2016

Virkeligheten spiller ingen rolle





Den siste tiden har FrP gitt oss nyttige innblikk i partiets forhold til kunnskap og forskning. Forrige uke var det Per Sandberg som forventet at Havforskningsinstituttet skulle levere modeller som støttet næringspolitiske mål. Nå er det Sylvi Listhaug, som forvrenger forskningsresultater om enslige asylbarn for å støtte opp om sin egen bisarre logikk: Vi hjelper folk best ved å ikke hjelpe dem i det hele tatt. Det er nok et eksempel på at FrP har et helt uforpliktende forhold til fakta. Civitas Eirik Løkke argumenterte nylig godt for at amerikansk politikk beveger seg i retning av det postfaktuelle - en tilstand hvor sannhet betyr stadig mindre. Fremskrittspartiets regjeringsmedlemmer viser tydelig at den postfaktuelle stormesteren Donald Trump har nære slektninger også her i landet.


Det er en ting å ha ulike perspektiver på faktiske forhold. Politikk handler jo om å overbevise andre om at ens egen fortolkning av samfunnet er den rette og beste. Den radikale postmoderne spinn-taktikken som vi møter hos Sandberg og Listhaug er imidlertid noe helt annet. Her spiller den ytre virkeligheten ikke lenger noen rolle. Forskningsresultater kan snus helt på hodet for å tjene egne politiske målsetninger.


Det er vanskelig å se for seg at Listhaug tror på det hun selv sier. Hun vet nok godt at hun feilsiterer forskningen. Men hun antar at det ikke spiller noen rolle for målgruppen. Selv når påstandene blir tilbakevist, så får de sitt eget liv i kommentarfelt og de sosiale mediers ekkokamre. Dette er samme dynamikk som Eirik Løkke beskriver rundt Trumps løgner i USA. Og når forskerne kommer på banen for å protestere mot misbruk av resultatene deres, er det god anledning til å spille offerkortet for FrP. Nok en gang kan partiet fremstille seg selv som den folkelige fornuft i opposisjon mot “virkelighetsfjerne” eksperter og eliter.


Listhaugs nonchalante omgang med sannheten minner meg om Bush-rådgiveren som lanserte begrepet “the reality-based community”. Det var ment som en nedsettende betegnelse på alle som bygger meningene sine på fakta og nøkterne observasjoner. Han forklarte at det ikke er slik verden virker lenger. I stedet mente han at når Bush-administrasjonen handlet, så skapte de nye virkeligheter - som vi andre var henvist til å bare forholde oss til som fakta i ettertid. I dag vet vi hvor galt det kan føre av sted. Vi ser nå paralleller til denne holdningen i dagens regjering. Det er trist og urovekkende.


fredag 18. mars 2016

Kan mindfulness forandre deg?






En fersk bok tar et kritisk men velinformert blikk på meditasjon og mindfulness. Hva kan vi egentlig forvente av trening på å være vennlig til stede i øyeblikket?


Et irriterende motefenomen?

Siden årtusenskiftet har det vært økende interesse for mindfulness eller “oppmerksomt nærvær”. Å være til stede i øyeblikket er blitt noe av et mantra i den distraherte, multi-taskende digitale kulturen. I ukeblader og på nett ser vi stadig flere bilder av vakre kvinner i fredfulle yogapositurer, eller forretningsmenn som mediterer foran PC’en. Mindfulness er blitt et motefenomen som kan vekke både irritasjon og rettmessig kritikk.


Samtidig er det grunn til å skille mellom mindfulness som pop-psykologisk fenomen, og en mer nøktern og empirisk forankret variant av metoden. De siste 15 årene har det vært mye grundig forskning på mindfulness. Hva kan en egentlig få ut av denne metoden, dersom en tar den i bruk? Hva slags endringer kan skje? Og er de alltid av det gode? Dette er de betimelige spørsmålene som stilles i boken “The Buddha Pill” av Miguel Farias og Catherine Wikholm.


Forfatterne har satt seg godt inn i feltet. Grunnholdningen er positiv og nysgjerrig. Begge har egen erfaring med yoga og meditasjon. De har også forsket på virkningen av yoga på innsatte i britiske fengsler. Begge er psykologer, og har ikke den generelle skepsis til terapi og psykologiske endringsprosjekter som preger en del kritikere av mindfulness. I stedet er de sympatiske til menneskers ønske om vekst og endring.


De synes at forskningen på mindfulness er interessant og lovende. Men de stusser over at resultatene er ganske moderate. Dette samtidig med at mange som bruker og lærer fra seg meditative øvelser kommer med sterke påstander om effekten. Boken tar derfor sikte på å finne ut av hva en kan forvente av mindfulness og beslektede praksiser. Kan de hjelpe en til å endre seg? I så fall, hvordan og hvor mye? Og har meditasjon ingen bivirkninger? Dette er gode og viktige spørsmål som alle som er opptatt av mindfulness med fordel kan tenke gjennom.


Da meditasjonen kom til vesten: TM

Innledningsvis får vi et historisk tilbakeblikk. Det er nemlig ikke første gang at meditasjon og yoga har vært gjenstand for interesse og forskning. På 60- og 70-tallet bragte Maharishi Mahesh Yogi meditasjon til Vesten i virkelig stor skala gjennom transcendental meditasjon (TM). Og i likhet med mindfulness-trenden over 30 år senere, så ble dette gjort ved at en fjernet den religiøse og spirituelle innpakningen samt forsøkte å vise gjennom forskning at metoden var virkningsfull.


Gjennom noen sentrale studier publisert i de prestisjetunge tidsskriftene The Lancet og Science ble det formidlet at TM førte til dype endringer i pustemønster, hjerterate, oksygenforbruk og hjernebølger. En kunne få inntrykk av at TM aktiverte en unik sinnstilstand, en fjerde bevissthetstilstand i tillegg til våkenhet, søvn og hypnose. Dette ble igjen tolket som indikasjon på at meditatørene var blitt i stand til å oppnå en høyere sinnstilstand eller “kosmisk bevissthet”. Men snart kom det studier som problematiserte dette, og fant at effektene av TM ikke var annerledes enn effektene av avspenning eller andre former for selvregulering. I tillegg var det metodologiske svakheter ved mye av TM- forskningen.


Det er i seg selv ikke et problem at TM ikke er mer effektivt enn andre ting folk gjør for å stresse ned eller finne ro. Vi vet fra psykoterapiforskningen at det ofte er vanskelig å vise forskjeller mellom aktive behandlingsmetoder. Problemet er de fagre løftene som tilhengere av TM kom med. 



Det er ingen tvil om at TM var mer "new age" enn moderne mindfulness på mange områder. Påstander om utvikling av overnaturlige evner var ikke uvanlige, særlig det å kunne levitere eller sveve - såkalt “yogisk flyvning”. Det ble også hevdet at dersom tilstrekkelig mange mennesker mediterte samtidig, så ville dette gi en kollektiv stressreduksjon som ville føre til mindre vold og lovbrudd. Dette ble faktisk testet ut i storslåtte eksperimenter med flere tusen deltakere, hvor utfallsmålene var kriminalitetsratene i den aktuelle perioden. 


Forfatterne skal ha all ære for at de klarer å beholde et åpent sinn her. De går samtidig grundig gjennom forskningen, og viser at noen prediksjoner faktisk holdt stikk. Det ble en statistisk signifikant nedgang i legemsfornærmelser og voldtekter i perioden. Problemet var at det ikke var en nedgang i ran og mord - faktisk var det økning i mordraten i den aktuelle perioden. Og det var ikke i tråd med hypotesen. 



Forfatterne peker på at selv om TM hadde rare forestillinger og ikke skapte fred i verden som annonsert, så gjorde bevegelsen tross alt mye for å gjøre meditasjon mer stuerent i Vesten. Tilnærmingen bidro til å skape interesse og legitimitet for en gammel kontemplativ praksis, ved å introdusere den på en (hovedsakelig) sekulær måte og ved å vise gjennom forskning at den kan ha positiv innvirkning på helsen.


Moderne mindfulness

Fra dette beveger boken seg videre til våre dagers mindfulness-bølge. Her får vi en fremstilling av mindfulness som viser at forfatterne har forstått fenomenet - det handler om å øve opp en holdning av aksept og ikke-dømmende oppmerksomhet mot tanker, følelser og kroppsfornemmelser. Dette i motsetning til for eksempel tradisjonell kognitiv terapi, som har vært mer opptatt av å utfordre og endre negative tanker.


Hvor effektivt er egentlig mindfulness i å lindre psykiske plager? Dette problematiseres først ut fra forskning som viser at den spesifikke metoden har relativt lite å si for utfallet av behandling - og at terapeuten er viktigere enn intervensjonen. En annen vinkling er at det ikke er sikkert at mindfulness passer for alle. En tredje er at det ikke er sikkert at det er mindfulness i seg selv som fører til endring.


Det er som sagt ikke i seg selv et problem at ulike tilnærminger virker like godt. Vi kan fint se for oss at både meditasjon, fysisk aktivitet og avspenningsteknikker kan virke positivt inn på stress og livskvalitet. Det blir imidlertid et problem dersom man påstår at metoden skal være mer dyptgripende transformerende enn andre tilnærminger. Det er kanskje også et problem at det ikke er den påstått aktive ingrediensen som fører til endring. Ideelt sett skulle det være selve mindfulness-praksisen som er virksom - og ikke andre forhold som at man går i en gruppe sammen med andre, får en troverdig forklaring på vanskene sine, eller opplever å bli lyttet til av en støttende fagperson. Men det er ikke et problem som ikke er unikt for mindfulness. Også andre metoder har vansker med å vise at deres forklaringsmekanisme faktisk er avgjørende for å føre til vekst og endring.


Don't believe the hype

Det er altså mye vi fortsatt ikke vet om mindfulness. Men det kommer ikke alltid frem når vi leser om det i nyhetene. Forfatterne viser til en tendens til å fremstille forskningsresultater som mer positive eller entydige enn de egentlig er, noe jeg tidligere har skrevet om på denne bloggen. Alt i alt blir denne gjennomgangen en nyttig påminnelse om å ikke la vår entusiasme for en metode løpe av gårde med oss. En skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Det forskes mye på mindfulness, og det er bra - men det er dessverre lite av denne forskningen som tillater å trekke sikre konklusjoner. Vi bør derfor ikke selge metoden som bedre enn noe annet.


Forfatterne er strenge her. De hevder at hvis teknikken virkelig gjør en forskjell, så burde den ha en dypere virkning enn avspenningsøvelser eller trening. Sannsynligvis er den en av mange selvreguleringsmetoder som kan ha effekt. Generelt finner man i meta-analyser av mindfulness-baserte tilnærminger robuste og moderat til store effektstørrelser for stress, angst og depresjon. Det finnes noen studier som finner bedre effekt av mindfulness enn avspenning, men hovedtrenden er at når mindfulness sammenlignes med andre aktive gjøremål så kommer de likt ut. Det finnes også noen studier som tyder på at for noen tilstandsbilder - for eksempel sosial angstlidelse - så kan mindfulness være mindre effektivt enn etablerte behandlinger. Dette er noe vi bør være bevisste på.


Sjelens mørke natt

Boken er også opptatt av noe som har kommet mer i søkelyset i det siste, nemlig at mindfulness kan ha en mørkere side. Det finnes noen få studier som har sett på dette, og har funnet negative opplevelser som angst, depresjon, forvirring og fjernhetsfølelse er ganske vanlig i tilknytning til meditasjonspraksis. En liten gruppe mennesker later også til å ha omfattende negative erfaringer. Det knyttes her gjerne an til begrepet “Sjelens mørke natt”, en formulering hentet fra den kristne mystikeren Johannes av korset. Det skildret en fase av bønn og kontemplasjon preget av emosjonell og fysisk turbulens hvor personen kjente seg forlatt av Gud. 


Boken viser her til den britiske psykiateren Russel Razzaque som hevder at mentale sammenbrudd er en del av åndelige vekstprosesser. En kunne også tenke på Sam Harris, som i boken Waking Up skildrer meditasjonspraksis som en vei til sekulær åndelighet som kan gi oss innsikter som kan hjelpe oss til å leve et moralsk godt liv - men som forutsetter at vi gir avkall på en del illusjoner om hvem vi er.


Her kan en innvende at for de fleste deltakere på moderne mindfulness-kurs så er omfanget av meditasjonstrening langt mer beskjedent enn for de som mediterer som ledd i en mer åndelig kontekst eller et mer omfattende selvutviklingsprosjekt. Men forfatternes poeng er at mindfulness-øvelser er hentet fra en åndelig tradisjon som ikke hadde stressmestring eller velvære som mål. 


Målet var mer radikalt, nemlig å ryste folk ut av deres identitet for å få dem til å innse at selvet er en illusjon. Kan teknikkene derfor virke destabiliserende på enkelte? Dette er det viktig å få mer kunnskap om. Hittil er det i forskningen rapportert få slike negative effekter. Mindfulness-trening har heller ikke høyere frafallsprosent enn andre psykologiske intervensjoner, hvilket tyder på at metoden ikke støter folk fra seg. Men det kan tenkes at forskere ikke har vært gode nok til å stille spørsmål om negative effekter, og at disse derfor blir underrapportert.


Andre myter om mindfulness

Boken heller også kaldt vann i blodet på de som tror at buddhismen alltid er en fredselskende religion. Det gis en rekke brutale eksempler på hvordan meditasjon, yoga og buddhisme fint lar seg kombinere med nasjonalisme, vold og undertrykkelse. Dette skjedde både i Japan i tiden før og under andre verdenskrig, hvor Zen-buddhismen leverte en religiøs legitimering av japansk imperialisme og den nådeløse behandlingen av fiender. 


I nyere tid har vi sett samme tendenser i Thailand, på Sri Lanka og i våre dager i Burma. Dette er en nyttig påminnelse om å ikke lage idylliserende bilder av mindfulness-meditasjonens opphav. Som alle åndelige praksiser kan også denne bli brukt i destruktivt øyemed. Demonisering, dehumansiering og sosial diskriminering av "de andre" er like utbredt som i andre religioner.


På denne måten tar boken et oppgjør med ulike myter om meditasjon, og kontrasterer disse med mer nyanserte fakta. For eksempel nyanseres påstander om at meditasjon frembringer en unik bevissthetstilstand ved å vise til at disse tilstandene kan måles men later ikke til å være fysiologisk unike. Tilsvarende om myten om verden ville vært et bedre sted om andre mediterte - ingenting tyder hittil på meditasjon gjør oss mer medfølende og mindre aggressive enn andre åndelige eller psykologiske øvelser. Vi kan heller ikke si at meditasjon er bra for alle - foreløpig vet vi alt for lite om hvem det er nyttig for og om hvem det kan være skadelig for.


Ikke i seg selv nok

Boken ender i en nøkternt optimistisk konklusjon som jeg kan si meg enig i. I mindfulness har vi et sett med praksiser og prinsipper som kan hjelpe en på veien til et bedre liv. Men som alle andre metoder må de ikke ses løsrevet. For å fremme utvikling trengs det rett intensjon, kyndige lærere og et moralsk rammeverk som praksisen er plassert innenfor. Selv opplever jeg at det er bevissthet om dette i de etablerte mindfulness-tilnærmingene. Leser en for eksempel Saki Santorellis nydelige bok Heal Thyself, så blir det svært tydelig at den ledene retningen i moderne mindfulness forstår seg selv som en praksis med et sterkt eksistensielt-filosofisk og etisk fundament. Utfordringen er at ikke alle som tilbyr “mindfulness” på dagens markedsplass for selvhjelp og selvutvikling har den nødvendige refleksjon om dette, eller den tilstrekkelige erfaring og kunnskap til å kunne veilede andre i praksisen på en klok måte.


En fellesmenneskelig evne
Et spørsmål som boken ikke tar for seg er skillet mellom mindfulness som generell psykologisk tilstand, og mindfulness slik dette har vært praktisert i de ulike klassiske meditasjonstradisjonene. Her synes jeg forfatterne blir litt for fokusert på lenken tilbake til buddhismen og hinduismen. 




Realiteten er at mindfulness er i ferd med å få fotfeste i psykologien om en allmenn menneskelig egenskap, som også kan fremmes på mange andre måter enn gjennom pusteøvelser og yoga. Dette ser vi blant annet i de mange variantene av tredje generasjons kognitiv terapi, og i vektleggingen av nærvær og aksept i mer relasjonelt orienterte og emosjonsfokuserte terapiformer. 


Det er ikke engang noe nytt. Vektleggingen av vennlig oppmerksomhet på her og nå, og til å forholde seg til tanker og følelser på en fleksibel måte er noe vi finner igjen i de fleste moderne terapeutiske tradisjoner. Men med mindfulness-forskningen og den tredje generasjonen av kognitiv atferdsterapi så ser vi at ikke-dømmende oppmerksomhet har fått en enda mer fremtredende rolle. Enkelte hevder sågar at mindfulness - sammen med det beslektete fenomenet mentalisering - kan være et nytt overordnet rammeverk for psykologi og psykoterapi.


Dette blir mindre klart dersom mindfulness (mis)forstås som at det bare handler om å være oppmerksom på øyeblikket. Dette er en viktig del av praksisen, men ikke den som er avgjørende. Oppmerksomhetstreningen er kanskje bare forutsetningen for det virkelig nyttige, som er evnen til å forholde seg til det en erfarer uten å skulle forsøke å endre det, kontrollere det eller fjerne det. 



Dette kan illustreres med øvelsen "Å være med vanskeligheter" fra mindfulness-basert kognitiv terapi. Her er instruksjonen at en legger merke til noe som kjennes utfordrende i øyeblikket, eller eventuelt henter frem en tanke på noe som er vanskelig i livet. Og i stedet for å tenke eller gruble på problemet, så inviteres man til å være oppmerksom på hva som kan kjennes konkret i kroppen av følelser og fysiske fornemmelser - uten å skulle gjøre noe med dem. 


Hensikten er å la følelsene komme og gå av seg selv, og at de dermed blir mindre skremmende eller overveldende. Det vil kunne gi en opplevelse av at følelser har et naturlig forløp. De vil gå sin gang med mindre lidelse dersom vi ikke forsøker å undertrykke eller "fikse" dem. Dette er viktig, fordi mange psykiske vansker oppstår og opprettholdes fordi personen forsøker å unngå egne opplevelser på måter som kan være uhensiktsmessige eller direkte skadelige. Her kan vi tenke på alt fra det å la være å ta ordet i forsamlinger fordi man kjenner seg nervøs, til å forsøke å regulere følelser gjennom rus eller selvskading. 


Ikke-dømmende oppmerksomhet på ubehag er et vanskeligere poeng å gripe enn det å være oppmerksom i øyeblikket. Det er også langt vanskeligere å formidle.  Min forventning er likevel at det i fremtiden vil bli arbeidet mer med metoder for å fremme denne ikke-reaktive holdningen, på måter som er tilpasset den enkelte. 


For noen vil denne evnen måtte styrkes gjennom symptomrettet eller relasjonelt arbeid i en mer klassisk terapisetting, mens andre kan hente mye ut av et kurs i mindfulness. Vi kan også tenke oss at vi vil finne nye måter å styrke det som er essensen i mindfulness, og som ikke har noe med gamle meditasjonstradisjoner å gjøre - det å møte oss selv med vennlighet selv når vi har vanskelig, og til å bruke det pusterommet som her-og-nå-fokusert oppmerksomhet gir oss til å finne kreative måter å løse livets utfordringer på.


Dersom mindfulness på denne måten skal være relevant for fremtiden til psykologi og andre fagfelt, så må vi fortsette den empiriske utforskningen av fenomenet. Vi må også være villige til å tåle kritikk av og innvendinger mot vår egen kjepphest. Vi trenger ikke flere menigheter. ”The Buddha Pill” er en viktig påminnelse om å skille mellom “hype” og nøktern kunnskap om enhver ny og lovende metode. Den kan også hjelpe oss til å tenke klarere rundt implementeringen av mindfulness både i psykisk helsevern og andre settinger. Boken vil være nyttig lesning enten ditt utgangspunkt er begeistring eller skepsis.

tirsdag 15. mars 2016

Unyansert om diagnoser



Psykologspesialist Birgit Valla tar til orde for å fjerne alle psykiatriske diagnoser. Hun mener at de står i veien for forståelse og samarbeid, og at behandling av psykiske lidelser blir mer virksom uten diagnoser.


Diagnoser er et tema som vekker sterke følelser. En del brukere av psykiske helsetjenester har opplevd at diagnosen som et negativt stempel. Noen beskriver at deres opplevelse eller ønsker i behandling ikke har blitt lyttet til. I verste fall kan fokus på symptomer føre til at en ser bort fra livssituasjon og livshistorie - tema mange har et forståelig behov for å få hjelp til å håndtere.


Mange er kritiske til den nære koblingen mellom diagnoser og en reduksjonistisk biologisk-medisinsk forståelse av psykisk lidelse. Den farmasøytiske industriens makt over diagnosemanualene blir ofte nevnt og rettmessig kritisert. Det er også slik at beslutninger om diagnosekategorier har blitt tatt som følge av tilfeldige prosesser heller enn ved å lytte til hva forskningen sier.


Det nåværende diagnosesystemet er langt fra perfekt, og mange sider av det kan diskuteres. Men Birgit Valla blir for unyansert når hun mener at løsningen er å skrote hele diagnosesystemet. Fra behandlingsforskning vet vi at effektiv behandling forutsetter at både klient og behandler har en felles forståelse av hva problemet er. De trenger en retning for hvordan de skal arbeide sammen for at klienten skal få det bedre.


Psykologi er forsøket på å beskrive sinnet, og å lage modeller av sinnet som kan hjelpe til å lindre lidelse. Det betyr ikke at kartet er identisk med terrenget. Diagnoser har ikke en materiell realitet slik en stol eller et beinbrudd har det. De gir oss likevel noe å organisere en kompleks virkelighet ut fra. Brukt med omhu og innlevelse kan diagnostikk hjelpe behandlere til å forstå hvordan det er å være den aktuelle klienten, og det kan gi klienten en opplevelse av å bli forstått.


Diagnoser lar oss danne hypoteser om hva som kan være til hjelp, og så kan vi teste ut om det faktisk stemmer. Tusenvis av studier viser at psykologisk behandling organisert ut fra diagnoser er svært effektivt. Det er uklart for meg hvor Birgit Valla henter støtte for sin påstand om at behandling uten diagnoser skal virke enda bedre.


Jeg har begrenset tiltro til mine egne og mine kollegaers evner til å gripe mønstre uten begreper og modeller å støtte oss til. En depresjon, en psykosetilstand, en sosial fobi eller en personlighetsforstyrrelse har visse kjennetegn, og fører med seg visse utfordringer. Diagnosene sier noe om dette.


Jeg ville ikke vært foruten denne kunnskapen, og forskningen som forteller meg noe om hvordan tilstandene best kan behandles. Men denne behandlingen må alltid foregå i samarbeid med den som eier problemet, ut fra de målsetninger han eller hun selv har. Å fjerne diagnosen eller symptomene i seg selv har begrenset verdi. Verdien ligger i at personen gjennom arbeidet med problemet kan leve et liv i tråd med egne ønsker.


Det er alltid en risiko for at modellene våre overforenkler virkeligheten. Noen ganger kan de til og med fortrenge den. Løsningen er ikke å kvitte oss med diagnosesystemet. Det må finnes andre måter å sikre at behandlere klarer å tenke nyansert og med innlevelse i den enkeltes liv.

søndag 13. mars 2016

ÈN kur for alt?



Vitlaus mann
vaker all natti
tenkjer både upp og ut.

Han er trøytt og mod
når morgonen kjem,
og alt er flokut som fyrr.

- Håvamål



Forestillingsevnen er et tveegget sverd for oss mennesker. Den gjør oss til imponerende og kreative problemløsere. Samtidig kan den føre til at vi bruker for mye tid i vårt eget hode - på tanker som er selvkritiske, nedvurderende og pessimistiske. Vi kan fanges i grubling, og bekymring for fremtiden. Og der hjernen er smart, så er kroppen vår ganske enkel. Den skiller ikke så godt mellom fiksjon og virkelighet, og kan reagere med følelser som uro, frykt og nedstemthet selv om vi bare tenker på eller ser for oss skumle eller triste ting. 


Som utdraget fra Håvamål illustrerer, så er dette ikke noe nytt. Opp gjennom historien har det vært mange forsøk på å hjelpe oss til å leve med et urolig sinn, fra buddhistisk meditasjon og stoisk livskunst til det 20. og 21. århundrets mangfold av psykologiske behandlinger.


Den store suksesshistorien på psykoterapifeltet de siste 30 årene er kognitiv atferdsterapi. Det er en behandlingsform som retter seg nettopp mot tendensen som sinnet har til å floke seg til, og til å se for seg det verst tenkelige i ulike former. Pionèren på feltet er Aaron T. Beck, som på slutten av 60-tallet begynte å fatte interesse for hvordan deprimerte mennesker tenkte. Det viste seg å være et gjennomgangstema at tankene var unyanserte, ensidig negative og overgeneraliserte.


Det naturlige neste steget var å forsøke å behandle depresjon ved å hjelpe pasienter til å bli bevisst på og å stille spørsmål ved egne tanker. Snart skjøt kognitiv terapi fart også på andre områder, med fokus på å identifisere og avkrefte de negative oppfatninger og tolkninger som kjennetegner ulike psykiske lidelser. I depresjon var det overdrevet pessimistisk syn på en selv, andre og verden som var målet for behandling. I angstlidelsene var det ulike slags katastrofetanker, sammen med unngåelse av både situasjoner og aktiviteter.


Kognitiv atferdsterapi handler ikke bare om tanker, men også om hva folk gjør. Det er derfor viktig å bryte med handlingsmønstre som er med på å opprettholde problemet. Den deprimerte trenger hjelp til å komme i aktivitet for å få opp energinivået og for å oppleve mestring. Personen med angst trenger å eksponere seg for fryktede situasjoner slik at han eller hun kan får avkreftet sine katastrofetanker.


På denne måten ble det utviklet en rekke tidsavgrensete og strukturerte behandlingsmodeller rettet mot forskjellige diagnoser. Det er ingen tvil om at dette har bidratt til å øke statusen til psykologisk behandling. Gjennom grundig forskning på ulike behandlingsmanualer har vi fått vitenskapelig belegg for at kognitiv terapi virker. 


I disse tider hvor diagnosesystemet kritiseres og debatteres på ofte unyansert vis, så er det grunn til å minne om at dette var en god idè. Det bragte faget videre, ved å identifisere det mønsteret av tanker og handlinger som er med på å opprettholde en bestemt tilstand. For eksempel sosial angst, hvor bekymring for hvordan man blir oppfattet av andre fører til et mønster av negativt ladet selvbevissthet og ulike former for unngåelse og sikkerhetsstrategier som blir veldig hemmende for personen. Eller panikklidelse, hvor tanker om at kroppslig uro kan føre til at man besvimer eller får hjertestans fører til at en unngår å ferdes blant folk av frykt for nye anfall.


I det siste har imidlertid enkelte fagfolk begynt å stille spørsmål ved det å være så opptatt av avgrensete diagnosekategorier. En årsak er at naturen ikke alltid lar seg passe inn i ryddige kategorier. Ofte er det stor grad av overlapp mellom psykiske lidelser, eller det som gjerne kalles komorbiditet. For eksempel viste en amerikansk undersøkelse at over halvparten av pasienter med depresjon også har en angstlidelse - og av disse igjen hadde over halvparten mer enn en angstlidelse.


I tillegg har mange en del symptomer, men ikke nok til at de oppfyller kriteriene for en diagnose. Slike subterskel-symptomer er like fulle en vesentlig kilde til nedsatt funksjon og livskvalitet, og utgjør en risiko for senere utvikling av fullstendig lidelsesbilde. Det er også krevende for behandlere å lære seg en behandlingsmanual for hver lidelse. Til dette kan vi legge til en rettmessige kritikken av diagnosesystemet - at det har blitt for mange kunstige kategorier, uten god nok støtte i forskningen. Mange er også bekymret for at legemiddelindustrien har hatt for stor påvirkning i utformingen av diagnosemanualene. De er tross alt tjent med et mangfold av diagnoser som de kan tilby medikamentell behandling for - og stadig nye diagnoser kan bety en lønnsom utvidelse av markedet.


Hva er så alternativet? Et forslag er såkalt transdiagnostisk behandling. I stedet for å legge vekt på det som særpreger hver enkelt lidelse eller diagnose, så legger en vekt på det de har til felles. Og så kan en rette fokus mot det som antas å være en underliggende fellesnevner for de ulike diagnosene - både angst, depresjon, traumeproblematikk og personlighetsforstyrrelser. Se for øvrig denne fine artikkelen for en grundigere innføring i det transdiagnostiske perspektivet på norsk.


Professor David Barlow fra Boston University er en av de fremste talspersonene for transdiagnostisk behandling. I følge Barlow finnes det en fellesnevner for emosjonelle lidelser: Utgangspunktet er en markert tendens til å oppleve hyppige og intense negative følelser som angst, depresjon og irritabilitet/sinne i møte med belastninger og utfordringer.


Denne tendensen er til en viss grad biologisk forankret, i form av forhøyet reaktivitet i det limbiske systemet eller den såkalte “emosjonelle hjernen”. Enkelte mennesker har rett og slett fra naturens side lettere for å bli overveldet eller “satt ut” når uventete eller vanskelige ting skjer. De bruker også lenger tid på å bli rolige eller samle seg i etterkant. 


Slik sårbarhet skyldes ikke bare arv eller genetikk: Den er også formet av erfaringer, som barndomsopplevelser som skaper en generell utrygghet og manglende tiltro til at man skal klare å håndtere egne følelser eller ytre utfordringer.


Til sammen får man da en sårbarhet som gjerne får merkelappen “nevrotisisme”, angstsensitivitet eller negativ affektivitet. Det betyr rett og slett at man lett blir følelsesmessig aktivert i møte med utfordringer, og bruker lang tid på å lande igjen. I tillegg kjennes følelser ofte overveldende, slik at personen forsøker å unngå dem. Denne unngåelsen kan være av ytre karakter, det vil si at man unngår situasjoner. Men det kan også være en mer indre form for unngåelse, det vil si å prøve å fortrenge eller bekjempe følelser som dukker opp, eller å prøve å ikke tenke på vanskelige ting. Det er ikke uvanlig å si til seg selv at “jeg burde ikke ha det på denne måten” - men dessverre virker slike forsøk på å slåss mot egne opplevelser vanligvis mot sin hensikt.


Målet for behandling er å skape økt aksept for ubehagelige følelser, i stedet for å unngå dem på måter som er med på å opprettholde problemet. I Barlows såkalte “Unified Protocol” arbeides det med å skape forståelse for hva emosjoner er, og at de i utgangspunktet spiller en adaptiv rolle. Klienter øver også på å dele opp emosjoner i hva vi føler, hva vi tenker og hva vi gjør - for på denne måten å gjøre dem mer oversiktelige. Videre øves det på følelsesbevissthet, gjennom mindfulness-øvelser hvor man praktiserer ikke-dømmende oppmerksomhet på det som erfares i øyeblikket.


Deretter rettes fokus mot tankene: Hvordan identifisere og revurdere tanker, slik at en kan se at det finnes andre mulige måter å se situasjonen på. Og hvordan unngå tankefeller, det vil si at man overvurderer sannsynligheten for at noe fælt skal skje eller hopper til konklusjoner for raskt. 


Så går man over på atferdsdelen, hvor målet er å bli kjent med egne måter å unngå emosjoner på samt å finne mer hensiktsmessig strategier som alternativ til såkalte “EDBs - emotion-driven behaviors” (automatiske handlingstendenser som er med på å opprettholde problemet). I tilknytning til dette øves det på å tåle fysiske fornemmelser. Dette er vi vant til fra angstbehandling, hvor det eksponeres for panikksymptomer slik at personen skal lære at det ikke er farlig. Men Barlow legger også vekt på å eksponere for andre negative følelser, som depressiv nedstemthet og energimangel, da pasienter gjerne er redde for og forsøker å bekjempe også slike fornemmelser på måter som skaper problemer for dem.


Hvis dette minner om kognitiv atferdsterapi slik det vanligvis bedrives, så vil Barlow si at det er helt riktig. Han vil ikke kalle sin behandling for noen ny skole. Det er fortsatt kognitiv atferdsterapi, men det nye er at prinsippene er destillert ned på en måte som gjør dem anvendelige for ulike lidelser. De som er kjent med såkalte “tredje-bølge”-varianter av kognitiv atferdsterapi, som ACT og mindfulness-baserte tilnærminger, vil kjenne igjen vektleggingen av en ikke-dømmende eller aksepterende holdning som nøkkelferdighet i håndtering av ubehag. 


I Barlows modell utgjør mindfulness et fundament for det videre arbeidet for å fremme kognitiv fleksibilitet og eksponering for vanskelige følelser. Behandlere med erfaring fra korttids dynamisk psykoterapi vil nok også kjenne igjen elementene som handler om fokus på og eksponering for følelser. I denne forstand er modellen integrativ i beste forstand, selv om den teoretiske rammen for behandlingen fortsatt er kognitiv atferdsterapi.


Dersom Barlow har rett, vil det vise seg like virksomt å arbeide med disse transdiagnostiske prosessene som lidelsesspesifikke modeller. Foreløpige resultater fra en stor studie som sammenlignet den transdiagnostiske protokollen med lidelsesspesifikke modeller for panikkangst, sosial fobi og PTSD tyder på at UP kom like godt ut som de spesifikke protokollene.


Det blir interessant å følge utviklingen fremover. Det pågår også en parallell trend som legger som utfordrer den tradisjonelle diagnostiske tenkningen. Det er det nasjonale instituttet for mental helse i USA sitt nye satsningsområde, de såkalte Research Domain Criteria. Utgangspunktet for dette enorme forskningsprogrammet er at det rådende diagnosesystemet er så problematisk at forskning på psykiske lidelser bør bygges opp fra grunnen av. 


Det skal skje gjennom fokus på ulike transdiagnostiske prosesser, fra gen-, celle- og hjernenivå og oppover til psykologi og fenomenologi. Nå er riktignok hovedtyngden her vel mye på en biologisk forståelse av psykiske lidelser som koblingsforstyrrelser i hjernen. Det er ikke en uproblematisk forklaringsmodell, men det er like fullt et uttrykk for en dreining bort fra isolerte diagnosekategorier og over på å finne prosesser som kan vise seg å være felles på tvers av lidelser. Kanskje kan det hjelpe oss å forstå de virksomme mekanismene i ulike psykologiske behandlinger - og på denne måten også utvikle mer effektiv behandling på tvers av ulike lidelser?

søndag 7. februar 2016

In your face

I kinoaktuelle “Love” forsøker Gaspar Noe å forstå kjærlighet gjennom sex - MYE sex. Her er noen gode grunner til å gå og se på.



Til enkelte filmer må en velge sitt selskap med omhu. “Love” av den argentinske regissøren Gaspar Noe åpner ikke ulikt et annet drama om intens og destruktiv kjærlighet, franske “Betty Blue” fra 1986. Første scene i begge filmer er en utilslørt seksualakt som varer og varer...og varer. Alle som har vært uheldige nok til å se “Betty Blue” på TV sammen med familiemedlemmer har kjent på kroppen at tid er et høyst subjektivt fenomen - ved at noen få minutter kan vare en tilsynelatende evighet. De har også merket at seksualiteten fortsatt er tabubelagt. Og hos provokatøren Gaspar Noe må du være forberedt på mer av det samme - mye mer.


“Love” handler om Murphy, en ung amerikaner i Paris. Vi møter ham først i et kjærlighetsløst parforhold, med en sønn han egentlig ikke ønsket seg. Vi forstår at den lidenskapelige åpningsscenen var med en annen kvinne, tilbake i tid. “Love” er fortellingen om Murphy og denne kvinnen - Electra. Forholdet deres er slutt, men Electra hjemsøker ham fortsatt. Han får innledningsvis vite fra Electras mor at hun ikke har hørt noe fra datteren på flere uker, og at Electra var suicidal da hun brøt kontakten. Filmen begynner så å nøste opp historien om Murphy og Electra, fortalt med hopp frem og tilbake i tid.



Leken med kronologi gjør at det tar tid før hele bildet tegnes opp for oss, både av karakterene og hendelsesforløpet. Først skapes et bilde av Electra som eksplosiv og selvdestruktiv kvinne, men etter hvert nyanseres dette og vi forstår at Murphy ikke er en enkel person og i høyeste grad en bidragsyter til bruddet mellom dem. Slik sett er “Love” en studie i borderline-dynamikk, med skiftende primitive selvtilstander, dårlig følelsesregulering, impulsivitet, og intense og skiftende forhold til andre.


Dette har vi sett før, for eksempel i mesterlige “Shame” eller den mørke tyske perlen “Mot veggen”. Det særegne med “Love” er insisteringen på å bruke seksualiteten til å fortelle en så stor del av historien. Filmen tar oss på uvant, nesten uhørt vis inn på det næreste mellom mennesker, den seksuelle hengivelsen i et bredt spekter av varianter. Dette velger Noe å dvele ved, i scener av en varighet og direkthet som grenser mot pornografien. Det vil si, de grenser mot pornografien men har et annet formål. For der pornografien er relasjonsløs, kun innrettet mot den enkle opphisselsen, så forsøker “Love” å utforske noe dypere. Murphy sier det selv på et tidspunkt, den unge filmstudenten som her blir en stand-in for regissøren selv: “My biggest dream is to make a movie that depicts sentimental sexuality”.


Disse scenene fortoner seg ikke spekulative. De er mer nøkternt beskrivende, dvelende ved denne merkelige aktiviteten mellom mennesker. Jeg tror Noe ønsker å gi oss en anledning til å virkelig tenke over hva sex egentlig er. Vi ser noe som både er varmt og fint, nysgjerrig og utforskende, samtidig som det kan utarte seg til noe grenseoverskridende, aggressivt, og fornedrende.


Når forholdet mellom Electra og Murphy etter hvert settes på prøve, blir seksualiteten mer utagerende, offentlig, eksperimentell. Vi beveger oss sammen med dem inn i de urbane landskapene som Gaspar Noe er så god til å skildre: De mørke klubbene, klaustrofobiske korridorer, skitne trappeoppganger. Det postmoderne infernos indre kretser, passende badet i røde lys og kamerafiltre.


Murphy er den t-skjortekledte ynglingen, hvis livsanskuelse er satt sammen av like deler skater-attitude, new age-spiritualitet og europeisk avant-garde-tradisjon. Han er ung, energisk, og sulten på livet. Samtidig er han ikke så lett å like. Han har ikke de nødvendige ressursene for å gi uttrykk for livsfølelsen sin, eller å gjøre den om til kunst. Han snakker om filmene sine, men vi får aldri inntrykk av at han har den tilstrekkelige kraften eller retningen i livet til å gjennomføre noe særlig.



Mye av det han sier er klisjepreget, som hans ønske om å fange selve livet i filmer fulle av “blod, sæd og tårer”. Samtidig er favorittfilmen hans Kubricks “2001”, en film som ikke har noen av disse elementene. Det er snarere filmen enhver kulturinteressert ung mann er programforpliktet til å elske. Electra er på sin side vordende billedkunstner, og strever tilsvarende med Murphy med å finne et adekvat uttrykk for sin frykt og sine lengsler. Hun siterer Robert Frost - “The woods are lovely, dark and deep” - uten at det blir noe mer enn en ytre identitetsmarkør som hun nok vil dele med mange andre følelsessterke unge kvinner.


Kanskje kan en kjenne seg igjen i dette. Å være et ungt menneske, på jakt etter intensiteten i livet, forelsket mer i egne ideer og behov enn faktiske andre mennesker. Og det skjøre, uferdige selvet, behovet for anerkjennelse , og den lettantennelige krenkelsen. Men det er noe med kraften i reaksjonene til Murphy som lar oss forstå at han nok har en grunnleggende skade eller mangel i seg. Hvor raskt han går inn i nye relasjoner, og hvor lett han blir destabilisert, sjalu, til og med aggressiv og voldelig. Og hvordan han ser seg selv som offeret, enten det er fordi han blir politianmeldt for vold eller når han reflekterer over sitt eget skakkjørte parforhold. Samt synet på kjærligheten - det er noe uregulert eller klamrende ved hans måte å forholde seg på. Men heller enn å kunne vedkjenne seg egen sårbarhet, så går han til angrep - enten på Electra eller andre.


Dette er en verden av enten/eller, av vekselvis grandios idealisering og paranoid devaluering som vi kjenner fra teoriene om personlighetsforstyrrelsen. Og som nevnt kan vi også se dette monstrøse i glimt hos Electra også, men jeg undrer meg om hun tross alt ikke er mer på plass i seg selv enn Murphy er. Hennes ønske er at de skal klare å beskytte hverandre. Det er et modnere mål for kjærligheten enn Murphys storslåtte ønske om å bli “the greatest couple that ever lived”.


Slik blir det største dramaet i “Love” kampen for å komme ut av ens eget hode. Å se den andre som den han eller hun er. Å klare å være alene med seg selv, slik relasjonelt orienterte psykoanalytikere beskriver det - uten å fylle tomrommet gjennom impulsiv handling eller ønskeoppfyllelse i primitive fantasier. Det klarer ikke Murphy, han klarer ikke å forsone seg med den virkelige Electra, og ender opp med å være hjemsøkt av en fantasiversjon av henne. Han klarer heller ikke å hvile i sitt nåværende forhold, eller å se sitt eget bidrag til den stagnerte og nedlatende dynamikken i det.


Ikke alle filmanmeldere har vært begeistret for “Love”. De finner karakterene flate og skuespillet uinspirert. De synes sexscenene er kjedelige, hvilket for øvrig er ofte gjentas når eksplisitt sex vises på film (nå sist i von Triers “Nymphomaniac”). Er de redde for at vi skal tro at de nyter å kikke? Eller mangler de den nødvendige nysgjerrigheten for å se på sex som noe gåtefullt, noe vi strever med å forstå fullt ut? Jeg er i alle fall uenig på alle punkter. 


Jeg synes Noe har levert sin varmeste og mest menneskelige film hittil. Den er også teknisk sett imponerende. Det er undertoner av Kubrick i de strenge billedkomposisjonene og de lange glidende tagningene. Jeg tenker også på Terrence Malick (“Tree of Life”), både når det gjelder de ofte drømmeaktige billedsekvensene og den hviskende voiceoveren som lar oss følge Murphys indre dialog. Det betyr ikke at filmen er uten skjønnhetsfeil - men overordnet er den en sterk opplevelse, og en modig utforskning av et tema som aldri slutter å fascinere.


tirsdag 12. januar 2016

Oh no, don't say it's true



Jeg sitter på Bybanen med tårer i øynene og lytter til “Life on Mars”. David Bowie er død, plutselig, av en kreftsykdom jeg ikke var klar over at han hadde. For bare noen dager siden slapp han sitt siste album. Det lyttet jeg til i helgen, og det slo meg at det hadde vært så flott om han kunne kommet til Bergen, spilt på Koengen. Den av rockens gjenlevende giganter jeg virkelig kunne tenke meg å se live.


Hva er det med Bowie? Sosiale medier er fulle av kombinerte hyllester og analyser. Stilikonet, det musikalske geniet, skuespilleren, identitetssjongløren. Og veldig mange later som meg til å ha blitt oppriktig berørt og litt satt ut av hans bortgang.


Hva er det for meg? Han er en artist som jeg begynte å lytte til da jeg var 14-15, og som jeg fortsatt lytter til med samme interesse og glede nesten 30 år senere. Det er ikke alle av mine fordums helter som kjennes like relevante, eller evner å berøre slik lenger. Jeg lytter fremdeles gjerne til The Doors, eller Pixies, eller Raga Rockers. Jeg synes fortsatt det er fantastisk musikk. Samtidig er det noe pubertalt ved nytelsen, en erfaring som også hviler på nostalgien, på reaktiveringen av et yngre og mer umodent selv. Bowie har derimot ennå noe nytt å gi, noe uferdig, noe å oppdage.


Det er ikke mange tradisjonelle handlingsforløp eller konvensjonelle kjærlighetssanger hos Bowie. Det er ikke alltid så lett å vite hva tekstene egentlig handler om. Ofte er de dystopiske refleksjoner over fremmedgjøring gjennom moderne media og teknologi. Ikke sjelden utforsker de grensetilstander som galskap og rus.


Jeg har alltid likt Bowies vinkling på science fiction. Hans fascinasjon for temaet henfalt aldri til romopera. Snarere er hans aliens en kompleks metafor for vår lengsel etter å overskride oss selv og vår grå hverdagsvirkelighet. Bowies sci-fi er en merkelig hybrid av subtil futurisme og syttitallets britiske sosialrealisme. Verdensrommet er også et bilde på psykisk isolasjon, den meningstomhet som major Tom flyter omkring i “Space Oddity” og “Ashes to Ashes” - enten distansen skyldes rus, teknologi eller den virtuelle virkeligheten som kjendistilværelsen skaper.


Jeg liker godt rocke- og glam-Bowie, måten han perfeksjonerte denne sjangeren samtidig som han i god modernistisk ånd også tømte den for mening, slik at det eneste som stod igjen var parodien. Og bevegelsen videre, via fremmedgjort “plastic soul” og flørting med nietzscheansk overmennesketanker i “the thin white duke”-perioden. Se ham i dokumentaren Cracked Actor, androgyn og anorektisk, hvor det later til kaffe og sigaretter en tid var det mest næringsrike han inntok.


Deretter fulgte den kokaininduserte paranoiaen som førte ham fra LA til Berlin og hans ubestridte mesterverk i mine ører, “Low” fra 1977. Innflytelsen kom blant annet fra amerikans R&B, Berlins cabaretkultur, tysk elektronika og Brian Enos anti-narrative produksjonsfilosofi og tilfeldighetsteknikker. Ut fra dette skapte Bowie denne underlige platen i møtepunktet mellom det syntetiske og organiske som i følge enkelte musikkritikere fortsatt er forut for sin tid. 



Tematisk handler platens første del om destruktive relasjoner, mens de minimalistiske lydlandskapene på B-siden har blitt tolket som det fremmedgjorte selvets retrett inn i en fragmentert og språkløs eksistens. Her er det som man skjønner rikelig med føde både for psykoanlytikere og musikkvitere. Du kan lese mer om det i denne fine lille boken.


Hva med personen Bowie? Vi skal vokte oss for å sidestille mannen og verket på en enkel måte. I intervjuer virket han ofte avmålt vennlig, noe reservert, tidvis kjølig, innmellom hånlig. Avstand, detachment, er uansett et sentralt tema i verket hans. Ofte utforsker han dynamikken mellom avstand og nærhet, kontakt og avkobling. Dette spillet kan vi kanskje observere i de ulike offentlige personaene hans. 



Som overdrevet selvbevisst og grublende ung mann husker jeg at jeg misunte Bowies kjølige kontroll, hvordan han virket umulig å vippe av pinnen. Nå, mer hjemme i mitt eget sinn og skinn, tenker jeg at det er et problematisk ideal å strebe etter. Bedre å være varm, vennlig, usikker, famlende. Men jeg beundrer like fullt den enorme skaperkraften, og han selvsikre arbeid for å gjøre det akseptert å være utenfor eller mellom båser og skap og kategorier.


Ble Bowie mer menneskelig, mildere med årene? Jeg har ikke lyttet nok til de sene verkene hans til å kunne si det sikkert. Det ville ikke være uvanlig, at gamle mestere finner en forsonende tone og et dypere eksistensielt alvor i løpet av livets høst. Tenk bare på vakre, mollstemte "Where are we now" fra 2013. Eller hans siste video, "Lazarus", hvor Bowie synger til oss fra sitt eget dødsleie. Det må være kanskje den ærligste og mest rystende avskjed noen artist har tatt med sitt publikum. 



Jeg leste at Bowie selv mente at det tross skiftende masker har vært et konsekvent gjennomgangstema i alt han gjorde. Det handlet mye mer om grunnleggende menneskelige lengsler, både relasjonelle og åndelige, enn om det glitrende spillet på overflaten. Det tror jeg på - selv om det ironiske smilet aldri var langt unna. Eller hva med det følgende sitatet: 


“The trousers may change, but the actual words and subjects I’ve always chosen to write with are things to do with isolation, abandonment, fear and anxiety — all of the high points of one’s life.” 


Først en innrømmelse av det å være opptatt av grunnleggende psykologiske og eksistensielle tema - så en vittighet på slutten av setningen for å undergrave alvoret. Sikkert er det uansett at hos Bowie kan vi lete og stadig finne noe nytt, noe som snakker til oss gjennom livsløpet. 


Det er rart. Det er ikke mange gamle mestere, som på samme måte som Bowie har vært med meg gjennom siden ungdomstiden, som fortsatt snakker til meg, som fortsetter å skape - og som det faktisk gjør vondt å miste. Den forrige som gikk bort var Lou Reed. Nå Bowie. Så er det bare Dylan og Cohen igjen.

lørdag 2. januar 2016

Årets romaner 2015

Tiden er inne for å oppsummere året som har gått på ulike områder. Noen synes kanskje det blir masete med alle de ulike listene på denne tiden. Selv synes jeg det er fint med en anledning til å stoppe opp, se tilbake og gå gjennom det som har vært minneverdig - og kanskje også hvorfor det har vært minneverdig. I beste fall kan andre finne noe de får lyst til å bli kjent med. 


I vår tids kulturelle overflod er skjønnlitteratur det jeg får med meg minst av. Jeg er kanskje ikke alene om det - bøker er tross alt den uttrykkformen som krever mest tid og oppmerksomhet. Samtidig er leseropplevelsen kanskje den sterkest og mest givende kunsterfaringen for min del. I år er det særlig tre romaner som har gjort inntrykk. Eller kanskje skal jeg kalle dem romanserier, da de alle består av flere bøker.





Patrick Melrose-bøkene
Jeg begynte året med å lese Patrick Melrose-bøkene av Edward St. Aubyn. Et selvbiografisk farget prosjekt som skildrer oppveksten til Patrick med to svært destruktive foreldre: En dominerende, sadistisk far og en selvoppslukt og emosjonelt fraværende mor. I første bok får vi en sterk og rystende skildring av det indre livet til et barn som vokser opp i en narsissisitisk ødemark hvor tidligere generasjoners traumer nådeløst overføres til den neste.


I tillegg til dette utviklingspsykologiske skrekkabinettet, får vi et grelt bilde av forfallen britisk overklasse, og de som gjør sitt beste for å vinne innpass her. Gjennom ulike bifigurer beskrives snobberiets dynamikk, den frusterte streben etter medlemsskap, og forakten som kjennetegner det sosiale spillet og det sofistikerte smakshierarkiet. På sitt beste utleverer St. Aubyn dette som en moderne Proust. Det er giftige skildringer av renkespill, utroskap og umulig kamp for anerkjennelse. Samtidig gis karakterene dybde gjennom det samtidig innblikk i hvor skadeskutte mange av dem er. Som Patrick er de oppvokst i materiell velstand, men ofte med ekstrem følelsesmessig neglekt.  


Det høres dystert ut, og det er det også. St. Aubyn er imidlertid også en sort humorist, og det gjør dysfunksjonen mulig å holde ut. Noen ganger er det britiske understatements og "wit", andre ganger er det over det i groteske - som for eksempel i andre bok, hvor vi følger den unge Patrick som rusmisbruker i New York. Her kunne en del av scenene like gjerne vært hentet fra Trainspotting eller andre røffe skildringer av avhengighetens hverdag. Men her igjen balanseres komikken av fremstillingen av rusens funksjon. For Patrick blir det en måte å regulere og samle et selv som mangler stabil forankring og trygghet. 


Melrose-bøkene er også en fortelling om å finne fred og forsoning med en vond fortid og et urolig indre. Det handler dessuten om å få kontakt med andre som reelle mennesker, ikke bare som fantasigjenstand for egen forakt eller begjær. Sånn sett er Patricks liv et verdifullt kasusstudie for alle som er opptatt av personlighetens (skjev)utvikling og hvordan denne kan komme på sporet igjen. 


Det er denne forsonende kvaliteten som virkelig hever disse bøkene. St. Aubyn evner å løfte oss opp og ut av det grådige og hevngjerrige samspillet, og å vise oss øyeblikk av nærhet, nyanser og skeptisk håp. Han er ikke naivt optimistisk når det gjelder å komme seg ut av den destruktive skyggen av foreldrene og barndommen. Vi forstår at det er hardt arbeid, med stadig fare for tilbakefall. Det er også på denne måten Patrick blir levende for oss - gjennom tilstandsskift ut av det modne, inn i det primitive, og tilbake igjen. 


Her finner vi et annet av romanseriens tema, nemlig bevisstheten: Den flytende strømmen av erfaringer som er så vanskelig å fange - og desto vanskeligere for bevisstheten som er blitt til i et følesesmessig katastrofeområde. Men det gir forsiktig optimisme å følge Patricks forsøk på å finne fred med sitt eget indre, og å finne et språk for det han tenker og føler som er hans eget. Det er en litterær reise som det er vel verdt å bli med på. 




2666
Dette er den siste boken til den chilenske forfatteren Roberto Bolano, som døde da han var i ferd med å ferdigstille den. Selv ønsket han å få boken utgitt som en serie av fem romaner, men forlaget mente at historiens ulike deler var så sammenvevd at de hørte sammen i en bok. Slik ble det, og dermed er 2666 blitt en murstein på rett under 900 sider (i den engelske utgaven som jeg leste i sommer). La ikke lengden avskrekke deg. Dette er et litterært overflødighetshorn som du ikke bør gå glipp av.


Boken åpner med en gruppe europeiske litteraturvitere, som føres sammen gjennom sin fascinasjon for den tyske forfatteren Benno von Arcimboldi. Det spesielle med ham er at han er gått under jorden, uten kontakt med offentligheten. Jakten på den forsvunne forfatteren fører litteraturviterne etter hvert til Mexico og grensebyen Santa Teresa, som viser seg å være et særdeles uhyggelig sted. 


Santa Teresa er en fiktiv by, men bygget på virkelighetens Ciudad Juarez. Her vikles de ulike karakterene inn i et pågående kriminalmysterium, i form av en lang rekke drap på kvinner fra byens slumområder og fattige arbeiderklassestrøk. Dette danner i utgangspunktet et bakteppe for jakten på Arcimboldi, men etter hvert begynner vi å lure på om den forsvunne forfatteren eller andre i persongalleriet kan spille en eller annen slags rolle i det som pågår. Dette spenningsplottet veves så inn i en videre beskrivelse av et samfunn preget av elendighet, korrupsjon, avmakt og paranoia. 


Det er vanskelig å gi en kortfattet oppsummering av en så omfangsrik roman som 2666. Den er et mørkt nettverk av historier vevd inn i historier, en blanding av intellektuell detektivhistorie a la Umberto Eco og film noir fra "south of the border". Den har eventyraktige og surrealistiske innslag, og den har ambisjoner om å gi dagsaktuelle samfunnsanalyser og ta oss med på en reise gjennom det 20. århundres europeiske katastrofe. 


2666 er en gåtefull bok. Den er gåtefull i sine enkeltscener, som ofte er ladet med underliggende David Lynch-aktig uhygge. Den er også gåtefull som helhet, ved at du som leser blir sittende og lete etter spor eller tegn som kan hjelpe deg til å skape system og orden i romanens mangfoldige univers. Det er ikke sikkert at en vil finne alle svarene en som leser leter etter. Det kan godt hende at de finnes skjult i teksten, men at jeg ennå ikke har funnet dem. 


Boken har mye til felles med andre moderne mesterverk, som motsetter seg enkle oppsummeringer eller entydige konklusjoner. I stedet for at lesningen blir en midlertidig flukt fra livet, blir den en påminning om hvordan livet selv er: en ofte uklar prosess, uten tydelige spenningskurver eller ryddige løsninger. 2066 forholder seg i likhet med Melrose-bøkene som TV-serien til filmen som medium. Gjennom sin varighet gir de anledning for hele verdener å vokse fram, i all sin prakt og gru. Det er ambisiøse prosjekter, men også leseropplevelser som gir mye og som fortsetter å jobbe i deg etter at du trodde du var ferdig med dem. 





Andvake/Olavs draumar/Kveldsvævd
Den siste romanserien som har gjort inntrykk på meg i år er av Jon Fosse. Sammenlignet med de to foregående bøkene er den befriende kort. På sett og vis er vi her over i et annet register: Mer intimt, avgrenset i sitt karaktergalleri, med et korthugget og dialogdrevet språk. Effekten av å lese disse bøkene er likevel ikke ulike den som de to forrige verkene gir. Jon Fosse åpner nemlig også opp verdener. Han åpner fortiden for oss, han åpner karakterens indre liv, og han åpner den mektige verden av mystisk og språkløs storhet som de små enkeltmenneskene er en strevende og forvirret del av. 


Ytre sett handler bøkene om det unge paret Asle og Alida, som under dramatiske omstendigheter forlater vestlandsbygden de kommer fra og drar til Bjørgvin for å prøve lykken der. Fortellingen har nerve som en kriminalroman. Fosse skaper fortettet dramatikk ved å plassere de stakkarslige hovedpersonene sine i situasjoner hvor de tar stadig mer desperate valg. I tillegg til dette løper det andre tråder gjennom teksten, deriblant et sett bibelske allusjoner som jeg ikke fikk så godt tak i. 


Jeg fikk mer ut av Fosse sine poetiske fremstillinger av musikken og kunsten sin gåtefulle evne til å hen-rykke oss, til å bringe oss i kontakt med noe hinsides oss selv. Romanene preges også en gjennomgående fornemmelse av å ta del i et mystisk mangfold av alle som lever og har levd og skal leve. Her er tallrike eksempler på at de som er borte fortsatt er med oss, i et stort fellesskap som kan lindre den ensomheten som hver enkelt opplever i livet. 


Kanskje er også kunsten er kilde til lindring av den samme ensomheten, selv om den av Fosse fremstilles som et mer tvetydig prosjekt. I boken illustreres dette gjennom spelemannsfiguren, som for sin evne til å bringe folk sammen i overskridende øyeblikk av musikk og dans, må bøte for dette med et liv i utenforskap.


Det er store tema, men det blir aldri noe forsert eller oppstyltet ved dette hos Fosse. Handlingen går sin gang i form av sterkt skildrete konkrete øyeblikk, enten det er å gå hjemløs og fortvilet i regnet i Bjørgvins gater, eller stjålne øyeblikk av lykke i vårsolen eller over et kjærkomment måltid raspeballer. Alt fortalt i Fosse sitt rytmisk vuggende språk, en nytelse å lese og kanskje til og med aller best lest høyt.